Prioritering, først, gi noe forrang. I helsevesenet betyr det både å gi bestemte (grupper) pasienter forrang fremfor andre når det gjelder diagnostikk, behandling, rehabilitering eller pleie og om nye tiltak skal innføres eller ikke.

Prinsipper for prioritering i helsetjenesten har de siste 30 år vært vurdert av Lønning I utvalget (1987), Lønning II-utvalget (1997), Grundutvalget (1997), Norheimutvalget (2014) og Magnussengruppen (2015).

Lønning II –utvalget foreslo tre kriterier for prioritering av et tiltak: Forventet nytte, alvorlighet og forholdet mellom kostnad og nytte. Kriteriene fikk tilslutning fra Stortinget, og ble i år 2000 inkludert i pasientrettighetslovgivningen. Våren 2013 ble Norheim-utvalget satt ned med mandat å foreta en ny vurdering av kriterier for prioritering i helsetjenesten. Utvalget foreslo tre kriterier:

  • Helsegevinstkriteriet: Et tiltaks prioritet øker med forventet helsegevinst.
  • Ressurskriteriet: Et tiltaks prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på.
  • Helsetapskriteriet: Et tiltaks prioritet øker med forventet helsetap over livsløpet hos den eller de som får helsegevinst.

De to første kriteriene var i hovedsak en presisering av kriteriene fra Lønning II-utvalget. Utvalgets forslag til helsetapskriterium møtte imidlertid mye motstand. Regjeringen valgte i juni 2015 å legge forslaget til et helsetapskriterium til side og satte ned en ekspertgruppe, Magnussengruppen, for å vurdere hvordan alvorlighet skal tas hensyn til i prioritering i helsetjenesten. Magnussengruppen foreslo å erstatte helsetapskriteriet med et alvorlighetskriterium hvor alvorlighet ble beskrevet som absolutt framtidig helsetap. Denne forståelsen av alvorlighet ble, sammen med helsegevinst- og ressurskriteriet fra Norheim-utvalget, våren 2016 fremmet av Regjeringen i  melding til Stortinget (Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste - Melding om prioritering). Høsten 2016 ga Stortinget sin enstemmige tilslutning til de foreslåtte kriteriene. Det innebærer at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut fra tre prioriteringskriterier – nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Nyttekriteriet og alvorlighetskriteriet gis videre én tekstlig beskrivelse til bruk på klinisk nivå og én kvantitativ form til bruk i metodevurderinger på gruppenivå. 

Beslutninger om man i hele spesialisthelsetjenesten skal ta i bruk et legemiddel eller en metode. Både nytte og alvorlighet beskrives som gode leveår, og operasjonaliseres ved hjelp av kvalitetsjusterte leveår (QALY). Med nytte forstås antall ekstra gode leveår som følger av et tiltak, med alvorlighet forstås antall tapte framtidige gode leveår dersom tiltaket ikke iverksettes. 

Det settes ikke noen absolutt øvre grense for hvor stor ressursbruk som aksepteres for et ekstra godt leveår. Det skal beregnes en kostnad-effektbrøk for hvert tiltak. Denne sammenholdes med alternativkostnaden som (i 2016) antas å være 275 000 kr for et godt leveår.  For alvorlige tilstander aksepteres en høyere kostnad-effekt brøk. Dagens praksis anses å gi et rimelig uttrykk for samfunnets vektlegging av høy alvorlighet i beslutninger på gruppenivå.

Med klinisk nivå forstås møtet mellom helsetjenesten og den enkelte pasient. Ressurskriteriet har samme form som på gruppenivå. Nytte- og alvorlighetskriteriet beskrives som:

Nyttekriteriet: "Et tiltaks prioritet øker i tråd med den forventede nytten av tiltaket. Den forventet nytten av et tiltak vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelp kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

  • Overlevelse eller redusert funksjonstap
  • Fysisk eller psykisk funksjonsforbedring           
  • Reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag"

Alvorlighetskriteriet: "Et tiltaks prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra:

  • Risiko for død eller funksjonstap
  • Graden av fysisk og psykisk funksjonstap
  • Smerter, fysisk eller psykisk ubehag

Både nå-situasjonen, varighet og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med helsehjelp."

Tolkning av nytte- og alvorlighetskriteriet på klinisk nivå vil blant annet skje med utgangspunkt i fagspesifikke prioriteringsveiledere. 

Verdier i pasientens helsetjeneste. Prioriteringsmeldingen,

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.