Ryggsøyle, virvelsøyle som består av flere enkeltvirvler, og som representerer sentralaksen i skjelettet hos alle virveldyr i hele kroppens lengde. Dens oppgave er dels å være støtte og beskyttelse for de indre organene, dels å gi kroppen dens form og holdning, og å bære vekten av overkroppen, samt å danne en benkanal for ryggmargen. Mennesket har i alt 33–34 virvler.

Ryggvirvlene inndeles (ovenfra og nedover) i 7 halsvirvler (vertebrae cervicales), forkortet C1–C7, 12 brystvirvler (vertebrae thoracales), forkortet Th1–Th12, 5 lendevirvler (vertebrae lumbales), forkortet L1–L5, 5 (6) sammenvokste korsbensvirvler (vertebrae sacrales), forkortet S1–S5(6), som til sammen danner korsbenet (os sacrum) i bekkenet, og endelig 4–5 sammenvokste halebensvirvler (vertebrae coccygeales), forkortet Co1–Co4 (5), som til sammen danner halebenet (os coccygis). De sammenvokste virvlene kalles også «falske» virvler (vertebrae spuriae), i motsetning til de «ekte» løse virvlene (vertebrae verae), og regnes av mange til bekkenet og ikke til selve ryggsøylen. De løse virvlene er innbyrdes bevegelige, og er forbundet med både muskler og bånd (ligamenter) og med ekte og uekte ledd. De ekte (synoviale) leddene dannes av små leddflater baktil på virvelen, også kalt fasettledd, mens de uekte leddene dannes av mellomvirvelskivene (disci intervertebrales). De bevegelige virvlene øker gradvis i størrelse nedover, svarende til den vektbelastingen de utsettes for.

Ryggvirvlenes form og størrelse varierer betydelig nedover i ryggsøylen, men visse trekk er felles for nesten alle virvler.

Generelt består en virvel (vertebra) av et sylinderlignende virvellegeme fortil (corpus vertebrae), og baktil av den spinklere virvelbuen (arcus vertebrae). Disse to strukturene omslutter virvelhullet (foramen vertebrale) som ryggmargen går igjennom, og som til sammen danner en kanal (canalis vertebralis) når alle virvlene ligger oppå hverandre. Mens virvellegemene er bygd opp av en indre spongiøs ('svampaktig') bensubstans og et tynt ytre kompakt benlag, består buene nesten utelukkende av kompakt ben. Dette har betydning ved ryggskader (kompresjonsfraktur, se knokkelbrudd).

Virvellegemenes indre, spongiøse benvev rommer store mengder rød benmarg, derfor er virvelsøylen et viktig produksjonssted for røde og hvite blodceller.

Fra virvelbuen går det ut flere bentagger: ryggtaggen (processus spinosus) som peker bakover og nedover og kan føles under huden, og tverrtaggene (processus transversi) som går litt på skrå ut fra hver side av virvelen, nær bueroten i grensen mellom virvellegemet og virvelbuen. De fungerer som feste for muskler og ligamenter (og ribben). Dessuten går det ut to par bruskkledde leddtagger (processus articulares), to oppover og to nedover, som danner ekte ledd med tilsvarende leddtagger på nabovirvlene.

Halsvirvlene (cervicalvirvlene) er karakteristiske, men likevel innbyrdes nokså forskjellige. De har et «ekstra» hull (foramen transversarium) ved roten av tverrtaggen på hver side, som til sammen blir til en benet gjennomgangskanal for en av hjernens store arterier (arteria vertebralis). Leddflatene ligger lateralt og er på de øverste virvlene forholdsvis horisontale, men skrår gradvis bakover.

Den øverste halsvirvelen, C1 (atlas), mangler både virvellegeme og ryggtagg. Den neste, C2 (axis), har et virvellegeme hvor en tann-lignende struktur (dens axis) står rett opp og danner fortil ledd med virvelen over. De øvrige halsvirvellegemene er rektangulære, og oversiden er markert konkav, nærmest U-formet. De to oppstående laterale spissene danner en slags leddforbindelse, unkovertebralleddet (articulatio uncovertebralis), med det ovenforliggende virvellegemet.

Ryggtaggene C2-C6 i halsvirvelsøylen er ofte spaltet ytterst. Den 7. (nederste) halsvirvelen har vanligvis en særlig fremstikkende ryggtagg, «nakkekulen» (vertebra prominens), som tydelig kan sees under huden når hodet bøyes litt fremover.

De to øverste halsvirvlene har en litt annen form enn de andre. Den aller øverste, ringvirvelen (atlas), består bare av to virvelbuer som på begge sider er forbundet med et mellomliggende benstykke (massa lateralis). Kraniet blir båret av denne virvelen, og inngår leddforbindelse (to-akset eggledd) ved hjelp av to kondylflater på undersiden av skallen (øvre nakkeledd). Bevegelsen her blir en glidning frem og tilbake i leddet, slik at halsen bøyes og strekkes, og eventuelt sidebeveges. Man kaller derfor dette kraniobasale leddet (articulatio atlanto-occipitalis) også for «ja-leddet». En særlig vid åpning av virvelhullet tillater en slik bevegelse uten at ryggmargen blir klemt.

Gjennom dette hullet stikker det en bentapp opp fra den nedenforliggende virvelen (axis) og danner en ekte leddflate med den fremre atlasbuen. Denne tappen (dens axis) er opprinnelig ringvirvelens virvellegeme, men har vokst sammen med virvelen under. Bevegelsen i dette leddet (plant ledd), nedre nakkeledd (articulatio atlanto-axialis), blir derfor en rotasjon mellom atlas og axis ved en dreining av hodet. Man kaller derfor nedre nakkeledd også for «nei-leddet».

Brystvirvlene (thoracalvirvlene) er karakteristiske ved at de danner ledd med ribbena; leddflatene sitter dels på siden av virvellegemet, dels ytterst fortil på tverrtaggene. Virvellegemene er hjerteformede og virvelhullene litt ovale. De plane leddflatene mellom de enkelte virvlene er forholdsvis små, men steile og bakovervendte. De tillater en viss grad av bevegelse i alle retninger (bevegelsene begrenses av ribbena). Ryggtaggene er forholdsvis lange og slanke og skrår nedover slik at enkelte kan ligge direkte på hverandre.

Lendevirvlene (lumbalvirvlene, omtales noen ganger som "bukvirvlene") er de største virvlene i ryggsøylen. De har nyreformede virvellegemer og trekantede virvelhull. Ryggtaggene er korte og rett utstående, mens tverrtaggene (kalles her processus costarius) er forholdsvis lange og skrår litt bakover. De plane leddflatene er vertikale og danner et nærmest sagittalt (loddrett) stilt ledd, noe som bidrar til å stabilisere lenderyggen sideveis. Det tillater nesten ingen rotasjon, men bøyning fremover og bakover, bortsett fra det nederste leddet som artikulerer med korsbenet. Dette leddet er halvt bakovervendt, sirkulært. Mye av rotasjonen mellom overkroppen og bekkenet finner sted nettopp her, og da leddet av og til er asymmetrisk, kan det oppstå smerter (kink i ryggen, se lumbago) dersom bevegelsen eller belastningen blir for stor.

Mellom lendevirvlene går det ut store nerver fra ryggmargen til kroppens nedre deler og til muskulaturen på forsiden av bena (se lumbalnervefletningen).

(os sacrum) består av 5 (6) sammenvokste sakralvirvler som til sammen danner et buet, nærmest trekantet eller kileformet ben med den konkave flaten vendt fremover. Dersom korsbenet består av 6 virvler, kan man, som en variant, av og til se den øverste virvelen halvveis formet som en lendevirvel (se overgangsvirvel).

På korsbenet danner de sammenvokste ryggtaggene en sammenhengende, ujevn benkam (crista sacralis mediana) som kan kjennes under huden. På hver side er det en rad med 4 (5) hull (foramina sacralia), tilsvarende åpningen mellom de øvrige ryggvirvlene, hvor den store sakralnervefletningen kommer ut til musklene på baksiden av låret og hele leggen og foten.

(os coccygis) er sammensatt av 4–5 små, sammenvokste knokler, som kan betraktes som en rest av pattedyrhalen. Det er forbundet med korsbenet ved et uekte bruskledd.

Ved fødselen består ryggvirvlene for en stor del av hyalin brusk. Det bruskete virvellegemet har likevel en benkjerne, på samme måte som virvelbuene. Disse består av to deler som først vokser sammen i løpet av det første leveåret. I 4–8-årsalderen vokser også virvellegemet og buen sammen. Omkring 12-årsalderen dannes det en ringformet epifyse på over- og undersiden av virvellegemenes kant, som vokser fast først i 20–25-årsalderen. Også korsbenet gjennomgår en tilsvarende utvikling. Det består av løse virvelemner frem til 12-årsalderen; deretter vokser de sammen (synostose) til ett ben, med åpne epifyser langs de laterale leddflatene (facies articulares) frem til 20–25-årsalderen.

Ryggvirvlene er forbundet dels med ekte, dels med uekte ledd. De ekte (synoviale) leddene som er godt bevegelige og har leddbrusk, leddvæske og leddkapsel, ligger horisontalt-lateralt i den øverste delen av halsvirvlene. Deretter vender de seg mer vertikalt-dorsalt, til de legger seg sagittalt i lumbaldelen.

De uekte leddene er representert ved mellomvirvelskivene, som er bygd opp av en fibrøs bruskring (anulus fibrosus) med en geléaktig masse (nucleus pulposus) inni. De ligger mellom to og to virvellegemer (med unntak av C1-C2), og fjærer og tåler derved forholdsvis stor belastning. De tillater også en viss bevegelse av virvlene innbyrdes. Deres rotasjonspunkt synes å ligge rett foran ryggmargskanalen.

Mens mellomvirvelskivene i halsdelen er tilnærmet doble, noe som gir særlig god bevegelighet, på tross av at de bare er et par millimeter tykke, er de over en centimeter tykke i den nedre delen av lenderyggen. Aller nederst blir de nærmest kileformede på grunn av korsryggens svai (lordose). Minst høyde har brystvirvlene, hvor bevegeligheten også er minst på grunn av forbindelsen med ribbena. Med alderen reduseres både høyden og elastisiteten på alle mellomvirvelskivene.

Skivene tåler relativt stort trykk (belastning) siden den væske- eller gelelignende nucleus pulposus ikke kan komprimeres, og de også kan tilpasse seg ryggens og virvlenes innbyrdes stilling. Når ryggen bøyes fremover, øker trykket fortil og presser kjernen bakover; omvendt når ryggen bøyes bakover. Derved blir trykket på anulus fibrosus ujevnt og gjør at tunge løft i bøyd stilling kan føre til ryggskader (se diskusprolaps).

De øverste ligamentene i halsen har en særlig form, og er av stor betydning for stabiliteten mellom hodet og halsen. Fra hver side av dens axis går det ut et ca. 3 mm tykt bånd (ligamentum alare) til undersiden av hodeskallen, og som bidrar til å bremse rotasjonen av hodet i forhold til halsen. Dens axis blir dertil holdt på plass mot innsiden av fremre atlasbue ved et tverrgående bånd baktil (ligamentum transversum atlantis).

Langs hele ryggsøylen går det kraftige bindevevsbånd som bidrar til sidestabilitet. Det fremre båndet (ligamentum longitudinale anterius) er smalt øverst men blir bredere etter hvert, slik at det kler forsiden av alle virvellegemene, fra basis av skallen og ned til korsbenets fremre flate.

Langs baksiden av virvellegemene går det et smalt bindevevsbånd (ligamentum longitudinale posterius); det endrer ikke sin bredde i særlig grad. Mellom de enkelte virvelbuene er det elastiske, gulaktige bindevevsligamenter som til sammen utgjør 'det gule bånd' (ligamentum flavum). Også ryggtaggene er innbyrdes forbundet med bindevev (ligamentum supraspinale). Dessuten er det forholdsvis kraftige ligamenter som forbinder tverrtaggene innbyrdes (ligamenta transversaria). Likeledes går det bånd mellom tverrtaggene og ribbena (ligamenta costotransversaria), samt mellom virvellegemene og ribbena (ligamenta capitis costae radiata).

Sett forfra skal ryggsøylen være helt rett. Sideskjevhet kalles skoliose. Sett fra siden har den normale ryggsøylen forskjellige krumninger. Halsdelen og lendedelen går i bue (svai) fremover, lordose. I brystdelen krummer ryggsøylen den motsatte veien, kyfose. Graden av disse krumningene kan være svært individuelle, men kan øke i betydelig grad ved visse sykdommer, bl.a. ved Bekhterevs sykdom, tuberkulose og rakitt. Under svangerskap er det normalt at lumballordosen (lordosen i lendedelen av ryggsøylen) øker. Krumningene i ryggsøylen oppstår først etter at barnet har begynt å gå, og de bidrar til å gjøre ryggen mer fjærende-elastisk.

Ryggsøylens bevegelser er høyst individuelle, og er bl.a. avhengige av alder, konstitusjon, treningsnivå og helse. Generelt kan man si at ryggsøylen i halsdelen kan bøye ca. 40°, strekke ca. 70°, sidebøye ca. 45° og dreie ca. 60–80° hver vei.

I brystvirveldelen er bøyningen ca. 35°, strekkingen ca. 20°, sidebøyningen ca. 30° og rotasjonen ca. 45° til hver side. I lumbaldelen er bøyningen ca. 70°, strekkingen ca. 60°, sidebøyningen ca. 20°, mens rotasjonen er ubetydelig (1–2°).

Menneskeryggen belastes i særlig grad på grunn av den oppreiste gangen, og ryggen er derfor også svært utsatt for sykdom og skade. Rygglidelser er blitt en folkesykdom som hvert år koster samfunnet store summer. Rygglidelser kan bl.a. skyldes et stillesittende liv som reduserer styrken i den stabiliserende ryggmuskulaturen og i båndapparatet. Osteoporose (benskjørhet) påfører mange eldre mennesker knokkelbrudd (kompresjonsfraktur) i ryggsøylen. Vanlig er også såkalt slitasjegikt med kalkpåleiring (spondylose) langs kanten av virvellegemene.

Det kan også oppstå defekter som skyldes medfødte avvik fra det normale (anomalier). En forholdsvis alminnelig årsak til ryggplager er overgangsvirvelen. Også blokkvirvel, hvor to eller flere virvellegemer er vokst sammen, eller rudimentære halsribben ser man ikke så sjelden. En hyppig forekommende normalvariant er spaltedannelse av den øverste buen på korsbenet (spina bifida), mens man sjeldnere opplever at hele sakralkanalen er spaltet (spina bifida occulta).Ved alvorligere former for medfødte defekter i virvelbuene kan ryggmargshinnen bule ut som en pose (meningocele), eventuelt sammen med deler av ryggmargen (meningomyelocele, ryggmargsbrokk). Defekter i virvelbuen, hvor den ikke er vokst sammen med virvellegemet (spondylolyse), kan føre til at virvellegemet, spesielt i lumbaldelen, glir fremover (spondylolistese). Slike medfødte defekter krever som regel kirurgisk behandling.

Se også gibbus, Scheuermanns sykdom, spondylitt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.