sopp

Det finnes mer enn 100 000 ulike sopparter i verden. De fleste soppartene er harmløse for mennesker, og mange av dem er til stor nytte. Noen sopper kan nyttes direkte som mat, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer m.m. For skogbruket spiller mykorrhizautviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst. Det finnes imidlertid også skadelige sopparter, som i enkelte tilfeller kan være dødelige for mennesket. Systematisk deles sopp i rekkene sekksporesopper, Ascomycota, stilksporesopper, Basidiomycota, algesopper, Chytridiomycota, og koplingssopper, Zygomycota. I tillegg kommer rekken mikrosporider, Microspora, som tidligere ble regnet til urdyrene.

I medisinsk sammenheng kan det være mest praktisk å inndele soppene etter hvilken infeksjonstype de gir, dvs. overflatiske sopper (dermatofytter), opportunistiske sopparter (f.eks. Candida og Aspergillus) og sopper som gir dype infeksjoner (f.eks. Cryptococcus neoformans, Histoplasma capsulatum, Blastomyces dermatitidis og Coccidioides immitis) i tillegg til Candida og Aspergillus, som er de mest vanlige i Norge.

Soppcellen har typiske eukaryote trekk, med en kjerne med kromosomer, kjernemembran og celleorganeller som f.eks. mitokondrier og endoplasmatisk retikulum. Celleveggen er normalt stiv, og cellemembranen er dominert av ergosteroler.

Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen og deler seg med tverrvegger. De enklest bygde sopper er encellede og danner kolonier (f.eks. gjærsopp). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (f.eks. algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer, som i størrelse kan variere fra mikroskopisk små til meterstore hos kjuker og røyksopper.

Sopp kan formere seg ukjønnet på mange måter, oftest ved sporedannelse hvor sporene enten dannes innvendig i beholdere (sporangier) og derfor med et fellesnavn kalles sporangiesporer, eller de avsnøres fra hyfegrener (konidioforer) og kalles konidier. Sporene kan ha svært mange spesialbenevnelser, alt etter hvilke organer de dannes i, dannelsesmåten, selvbevegelighet osv. Den kjønnete formeringen er også svært mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen.

Sporene kan føres bort med luften og falle ned igjen et helt annet sted. Hvis dette stedet er egnet for soppvekst og det finnes tilstrekkelig med væske og næringsstoffer, vil sporen dele seg og vokse opp til et nytt mycel. Muggen som dannes på gammel mat, er et mycel. Soppsporer finnes overalt i luften og i jorden.

Sopp kan finnes som en del av kroppens normalflora. Imidlertid kan soppen vokse og ta overhånd hvis verten blir svekket eller immunsupprimert (se candidiasis, trøske).

Sopp kan dyrkes på egnete næringsmedier for sopp. Infeksjoner med f.eks. dermatofytter i hud og negler og Cryptococcus neoformans i spinalvæske kan ofte påvises ved direkte mikroskopi.

Sopp kan forårsake sykdom hos mennesket på flere måter. Det finnes giftstoffer i fruktlegemene til en del av de soppene som lever i jord. Hvis man spiser slike sopper, kan man få soppforgiftning.

Sopper som infiserer matavlinger kan utvikle farlige giftstoffer. Hvis man spiser mat som er forurenset med denne soppen, kan det oppstå en spesiell type matforgiftning. Den kanskje mest kjente av soppene i denne gruppen er en soppart som infiserer rug og andre kornsorter og som utvikler giftstoffet ergotamin. En annen kjent sopp av denne typen vokser på bl.a. peanøtter og utvikler aflatoksiner. Ergotaminforgiftning forekommer sjelden i dag.

Innpusting av enkelte soppsporer kan forårsake en vedvarende allergisk reaksjon i lungene, kalt alveolitt. Soppsporer kan også utløse andre allergiske reaksjoner som astma og høysnue.

Enkelte sopparter kan trenge inn i kroppen og gi infeksjoner, se soppsykdommer.

Det finnes behandling mot soppsykdommer i form av stoffer som hemmer cellemembransyntesen (ergosterolsyntesen; allylaminer og azoler), skader cellemembranen (polyener, som amphotericin B), hemmer microtubuli og celledeling (griseofulvin), hemmer nukleinsyresyntesen (flucytosin), hemmer proteinsyntesen (sordariner) eller hemmer celleveggsyntesen (glucansyntesen; echinocandiner).