sopp

Sopp, eller Mycota, er et rike av organismer som mangler klorofyll (bladgrønt) og er avhengige av organisk næring. De lever enten som snyltere (parasitter) på levende organismer, hovedsakelig på planter og i mindre grad på dyr, eller som saprofytter på dødt organisk materiale. De kan også etablere næringsutveksling gjennom mutualisme, også kalt symbiose. Sopp som lever i symbiose med alger danner lav, og sopp som lever i symbiose med planter danner mykorrhiza (sopprot). Utviklingshistorisk regnes soppriket å ha felles rot med dyreriket.

Faktaboks

Etymologi
av norrønt svǫppr
Også kjent som
Fungi

Inndeling og betydning

Det finnes mer enn 100 000 ulike sopparter i verden. De fleste soppartene er harmløse for mennesker, og mange av dem er til stor nytte. Noen sopper kan nyttes direkte som mat, mens andre inngår ved alkohol-, bakverk- og osteproduksjon. Atskillige sopper nyttes biokjemisk til fremstilling av antibiotika, enzymer, aminosyrer, nukleinsyrer og lignende.

For skogbruket spiller mykorrhizautviklingen mange steder en viktig rolle for trærnes trivsel og vekst. Det finnes imidlertid også skadelige sopparter, som i enkelte tilfeller kan være dødelige for mennesket.

Systematisk deles sopp i rekkene:

I medisinsk sammenheng kan det være mest praktisk å inndele soppene etter hvilken infeksjonstype de gir:

Egenskaper og struktur

Soppcellen har typiske eukaryote trekk: en kjerne med kromosomer, kjernemembran og celleorganeller som for eksempel mitokondrier og endoplasmatisk retikulum. Celleveggen er normalt stiv, og cellemembranen er dominert av ergosteroler.

Nesten all sopp er bygd opp av trådformede celler, hyfer, som i motsetning til vanlige celler bare vokser i spissen og deler seg med tverrvegger. De enklest bygde sopper er encellede og danner kolonier (for eksempel gjærsopp). Mange andre består bare av en hyfemasse, mycel, med fritt anlagte formeringsorganer (for eksempel algesopper og koplingssopper), mens de fleste høyere sopper dessuten danner strukturerte fruktlegemer, som i størrelse kan variere fra mikroskopisk små til meterstore hos kjuker og røyksopper.

Sopp kan formere seg ukjønnet på mange måter, oftest ved sporedannelse hvor sporene enten dannes innvendig i beholdere (sporangier) og derfor med et fellesnavn kalles sporangiesporer, eller de avsnøres fra hyfegrener (konidioforer) og kalles konidier. Sporene kan ha svært mange spesialnavn, alt etter hvilke organer de dannes i, hvordan de dannes, selvbevegelighet og så videre. Den kjønnete formeringen er også svært mangfoldig og danner hovedgrunnlaget for den systematiske inndelingen.

Utbredelse

Sporene kan føres bort med luften og falle ned igjen et helt annet sted. Hvis dette stedet er egnet for soppvekst og det finnes tilstrekkelig med væske og næringsstoffer, vil sporen dele seg og vokse opp til et nytt mycel. Muggen som dannes på gammel mat, er et mycel. Soppsporer finnes overalt i luften og i jorden.

Balansen mellom sopp og vert

Sopp kan finnes som en del av kroppens normalflora. Imidlertid kan soppen vokse og ta overhånd hvis verten blir svekket eller immunsystemet undertrykkes (se candidiasis, trøske).

Påvisning av sopp

Sopp kan dyrkes på egnete næringsmedier for sopp. Infeksjoner med for eksempel dermatofytter i hud og negler og Cryptococcus neoformans i spinalvæske kan ofte påvises ved direkte mikroskopi.

Sykdom

Sopp kan forårsake sykdom hos mennesket på flere måter. Det finnes giftstoffer i fruktlegemene til en del av de soppene som lever i jord. Hvis man spiser slike sopper, kan man få soppforgiftning.

Sopper som infiserer matavlinger kan utvikle farlige giftstoffer. Hvis man spiser mat som er forurenset med denne soppen, kan det oppstå en spesiell type matforgiftning. Den kanskje mest kjente av soppene i denne gruppen er en soppart som infiserer rug og andre kornsorter og som utvikler giftstoffet ergotamin. En annen kjent sopp av denne typen vokser på blant annet peanøtter og utvikler aflatoksiner. Ergotaminforgiftning forekommer sjelden i dag.

Innpusting av enkelte soppsporer kan forårsake en vedvarende allergisk reaksjon i lungene, kalt alveolitt. Soppsporer kan også utløse andre allergiske reaksjoner som astma og høysnue.

Enkelte sopparter kan trenge inn i kroppen og gi infeksjoner, se soppsykdommer.

Behandling

Det finnes behandling mot soppsykdommer i form av stoffer som:

  • hemmer cellemembransyntesen (ergosterolsyntesen, allylaminer og azoler)
  • skader cellemembranen (polyener, som amphotericin B)
  • hemmer microtubuli og celledeling (griseofulvin)
  • hemmer nukleinsyresyntesen (flucytosin)
  • hemmer proteinsyntesen (sordariner)
  • hemmer celleveggsyntesen (glucansyntesen, echinocandiner)

Virkning av enkelte soppgifter

Spesielle giftegenskaper Sopp Organsymptomer Latenstid (tid fra inntak til symptomer)
Tarmirriterende gifter (gastroenterittsymptomer) Mange, også såkalt sikre sopper, for eksempel utilstrekkelig stekt rødskrubb Mage-tarmsymptomer (kvalme, brekning, diaré, magesmerter) Kort til middels latenstid (1/2 – 4 timer); symptom også ved sopper med alvorlige giftvirkninger
Sopper som angriper blodet: hemolyse, «allergiforgiftning» (immunologisk) Vanlig pluggsopp Flere giftstoffer virker som antigener, gir hemolyse (ødelegger røde blodceller), eventuelt nyreskade Kort latenstid (1/2 – 4 timer)
Sopper med gifter som skader spesielt lever

Hvit og grønn fluesopp, flatklokkehatt

sandmorkel

Ubehandlet gir det først brekninger, diaré og magesmerter. I en senere fase eventuelt blødningskomplikasjoner, koma, lever- og nyreskade Latenstid fra 6–12 timer
Sopper med gifter som skader spesielt nyrer Spiss og butt giftslørsopp Først kvalme, oppkast, diare, senere eventuelt tillegg av hodepine, frysninger, svette og muskelsmerter og til slutt nyresvikt Latenstid fra 30 timer, vanligvis etter 2–4 dager
Sopper med gifter som ødelegges ved varme- behandling Ringløse fluesopper, blodrørsopp, rødskrubb Ikke symptomer etter grundig varmebehandling. Ubehandlet gir det brekninger, diaré, dobbeltsyn, ustøhet og taleforstyrrelser, senere eventuelt lever-, nyre- og blodskade Varierer med giftstoff. De alvorligste symptomene kommer etter 5–8 timer

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg