Sorg, den normale psykologiske reaksjon på å miste en person som har stått en følelsesmessig nær. Utviklingen av sorg over tid kalles sorgprosess.

Ordet sorg er primært knyttet til tap av følelsesmessig nærstående mennesker i form av død, men sorg identisk med den som sees etter dødsfall av nærstående mennesker, kan også forekomme ved tap av (kjæle)dyr eller ved uønskede brudd i nære forhold (separasjon, skilsmisse).

Sykelig sorg opptrer oftest i situasjoner hvor det har vært et psykologisk komplisert forhold til avdøde, f.eks. i form av særlig avhengighet eller uløste og alvorlige konflikter.

De akutte psykologiske reaksjoner på tap, spesielt hvis de opptrer plutselig uten forvarsel, er gjerne kjennetegnet ved en blanding av fortvilelse og uvirkelighetsfølelse («det kan ikke være sant»). En følelse av tomhet er regelen. Rastløshet og uro samt redusert evne til konsentrert og målrettet tanke og arbeid er vanlig, selv om de fleste fortsetter å gå på arbeid eller bedrive sine daglige sysler. Hos noen etterlatte opptar forberedelsen til begravelsen og de praktiske sider ved skifte så mye energi at det er først senere at tomheten kommer snikende. Tretthet, utmattethet og en tyngdefølelse er vanlig. Personen føler ofte at livet har mistet noe av sin mening. De fleste sover dårlig.

I perioden etter begravelsen føler de fleste seg ensomme og isolerte. Omsorgen og medfølelsen fra andre i forbindelse med begravelsen er borte. Det kan dukke opp følelser av sinne overfor den avdøde, blandet med skyldfølelse overfor slike tanker, og kanskje selvbebreidelser for at man ikke «gjorde mer» før vedkommende døde. Hos noen kan slike følelser få utløp i form av urimelig kritikk mot eller aggresjon overfor dem som hadde ansvaret overfor den avdøde den siste tiden, som f.eks. sykehuspersonale. Angst kan forekomme som ledd i denne fasen. Ikke sjelden kan gjenværende ektefeller forbigående i korte øyeblikk oppleve å «se» avdøde når de går ut på badet om morgenen eller i andre situasjoner hvor man regelmessig var sammen. Appetitten er oftest nedsatt og søvnen dårlig. Tretthet og manglende evne til å føle glede er vanlig. Symptomene er i prinsippet som ved en depresjon av annen årsak. Noen kan ha vanskelig for å forsone seg med at personen er borte. Klær forblir hengende i skapet, toalettsaker blir stående på badet. Selv om dette ikke er sjelden som et forbigående fenomen, forsinker det den fulle erkjennelse av at personen er død og «borte for alltid» og forlenger dermed sorgprosessen.

Sorg er ingen sykdom og krever derfor ingen (medisinsk) behandling. Det viktigste er omsorg og nærhet fra andre, praktisk støtte i en overgangsfase og muligheter til å ha noen å dele sin sorg med. Ved spesielle former for død (f.eks. selvmord) kan deltagelse i egne sorggrupper være verdifullt. Hvis søvnproblemer er uttalt, kan kortvarig bruk av innsovningsmidler (benzodiazepiner) være til hjelp.

I løpet av noen måneder normaliseres vanligvis sorgreaksjonene. Tomheten og tristheten slipper gradvis taket. Søvnen, konsentrasjonsevnen, initiativ, appetitt, behovet for sosial kontakt og evne til å glede seg kommer gradvis tilbake. Funksjonsevnen normaliseres. Hos de fleste skjer dette i løpet av 3–6 måneder, selv om oppblussing av savn og fortvilelse kan komme tilbake i kortere perioder også senere.

Avgrensningen mellom naturlig sorg, en sorg som antar sykelige dimensjoner og en regelrett depresjon kan være vanskelig. Hvis en person i kjølvannet av tap av en følelsesmessig nærstående person utvikler en depresjon (nedtrykthet, angst, søvnproblemer, appetittap, konsentrasjonssvikt, initiativløshet, tap av evne til å føle glede, pessimisme, selvmordstanker) vil dette vanligvis bli ansett som ledd i en vanlig sorgprosess. Hvis personen fortsatt er markert deprimert etter 3–6 måneder med funksjonssvikt (arbeidsuførhet), vil tilstanden bli oppfattet som en sorg komplisert med en depresjon.

Patologisk sorg skilles fra naturlig sorg på den ene side og depresjon på den annen side. Patologisk sorg er kjennetegnet ved at personen selv mer enn 14 måneder etter tapet av et annet menneske sliter med ukontrollerbare, påtrengende minner om avdøde, fortsatt har periodevis meget sterke følelsesmessige reaksjoner, har sterkt plagsomme lengsler etter avdøde, føler seg tom og forlatt, holder seg unna alt som minner om avdøde, har søvnproblemer og tap av interesse for annet enn sin sorg, noe som medfører tap av kontakt med andre og dårlig sosial tilpasning.

Depresjon sekundært til sorg og patologisk sorg behandles primært psykologisk, men behandling med antidepressiva kan være aktuelt i tillegg.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.