Spiserør, del av fordøyelseskanalen som forbinder svelget med magesekken; første del av mage-tarm-kanalen (canalis alimentarius). Spiserøret er 25–30 cm langt og 1,5–2 cm i diameter.

Muskulaturen i spiserøret består av to lag: ett utvendig med langsgående muskelfibrer, og ett innvendig med sirkulære muskelfibrer. Den øverste tredelen av spiserøret består stort sett av tverrstripet muskulatur, mens den øvrige muskulaturen er glatt. Muskulaturen styres av det autonome nervesystemet og skaper peristaltikk som fører mat og drikke aktivt nedover i røret og gjør det mulig at man f.eks. kan drikke med hodet ned.

Spiserøret er et transportorgan som begynner i høyde med 6.–7. halsvirvel, og ender i magemunnen (cardia). Fra tennene og ned til magemunnen er det ca. 40 cm. Den øverste delen av spiserøret kalles halsdelen (pars cervicalis) og ligger direkte bak luftrøret, som det er vokst sammen med. I brystdelen (pars thoracica) krysser spiserøret over hovedpulsåren. På dette stedet innsnevrer spiserøret seg. Bukdelen (pars abdominalis) er bare 1–2 cm lang og regnes fra stedet der spiserøret trer gjennom mellomgulvet (i høyde med 10.–11. brystvirvel) og til det går inn i magesekken. Også på dette stedet innsnevrer spiserøret seg. Der spiserøret passerer mellomgulvet (hiatus oesophageus), blir røret omgitt av en elastisk membran som tillater at mellomgulvmuskelen beveger seg i forhold til spiserøret. Hvis spalten mellom spiserøret og mellomgulvet er for vid, kan bukorganer presses opp gjennom den (hiatushernie).

Spiserøret har den samme oppbygningen som hele den øvrige mage-tarm-kanalen: et innvendig lag slimhinne (tunica mucosa), her bygd opp av flerlaget, uforhornet plateepitel. Under dette er det et bindevevslag (tela submucosa) hvor det ligger mange slimproduserende kjertler som gjør overflaten fuktig og glatt. Her er det også et utbredt venenett som står i indirekte forbindelse med portalkretsløpet (se øsofagusvaricer), samt mange nerver (plexus submucosus eller Meissners plexus, som styrer kjertelaktiviteten). Når spiserøret er tomt, er slimhinnen og det underliggende bindevevet gjerne sterkt foldet på langs, slik at det dannes et stjerneformet lumen (hulrom). Spiserøret kan imidlertid utvides betydelig når maten passerer. Slimhinnen har også lag av forholdsvis kraftig, glatt muskulatur (lamina muscularis mucosae) som har betydning for svelgingen. Selve peristaltikken styres likevel av det egentlige muskellaget (tunica muscularis) med sitt innebygde nervepleksus (plexus myentericus eller Auerbachs plexus). Utenpå musklene ligger det løst bindevev (adventitia) som gjør at spiserøret kan forskyves litt i forhold til luftrøret og de tilliggende halsorganene.

Det mest karakteristiske symptomet ved alle lidelser i spiserøret er svelgebesvær. Andre vanlige symptomer er halsbrann (pyrose) og at man gulper opp mat fra spiserøret eller magesekken (regurgitasjon).

De hyppigste lidelsene i spiserøret er divertikler (se spiserørsdivertikkel), akalasi, spiserørsbetennelse og spiserørskreft. Se også artikler under øsofagus-.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.