Spiserøret er et transportorgan og den delen av fordøyelseskanalen som forbinder svelget med magesekken. Spiserøret er 25–30 cm langt og 1,5–2 cm i diameter.

Muskulaturen i spiserøret styres av det autonome nervesystemet og skaper peristaltikk som fører mat og drikke aktivt nedover i røret. Dette gjør det mulig at man for eksempel kan drikke med hodet ned. Den øverste tredelen av spiserøret består stort sett av tverrstripet muskulatur, mens den øvrige muskulaturen er glatt. Muskulaturen i spiserøret består av to lag: ett utvendig med langsgående muskelfibrer, og ett innvendig med sirkulære muskelfibrer.

Spiserøret begynner i høyde med 6.–7. halsvirvel, og ender i magemunnen (cardia). Fra tennene og ned til magemunnen er det cirka 40 cm.

Den øverste delen av spiserøret kalles halsdelen (pars cervicalis). Den ligger direkte bak luftrøret, som det henger sammen med i mediastinum. Øverst danner spiserøret en lukkemuskel like på undersiden av svelget. Lukkemuskelen stenger for innmunningen til spiserøret, men åpnes når vi svelger. Så snart mat og drikke har passert, lukker den seg igjen.

I brystdelen (pars thoracica) krysser spiserøret over hovedpulsåren og danner en svak innsnevring.

Bukdelen (pars abdominalis) er bare 1–2 cm lang og regnes fra stedet der spiserøret trer gjennom mellomgulvet (i høyde med 10.–11. brystvirvel) og til det går inn i magesekken. Også på dette stedet innsnevrer spiserøret seg ved en lukkemuskel, noe som motvirker at surt mageinnhold kommer opp i spiserøret og skader slimhinnen. Der hvor spiserøret passerer gjennom mellomgulvet (hiatus oesophageus), blir det omgitt av en elastisk membran som tillater at mellomgulvet beveger seg i forhold til spiserøret. Hvis spalten mellom spiserøret og mellomgulvet er for vid, kan bukorganer presses opp gjennom den (hiatushernie).

Spiserøret har den samme oppbygningen som hele den øvrige mage-tarm-kanalen. Det innerste laget, slimhinnen (tunica mucosa), er bygd opp av flerlaget, uforhornet plateepitel. Under dette er det et bindevevslag (tela submucosa) hvor det ligger mange slimproduserende kjertler som gjør overflaten fuktig og glatt for å nedsette friksjonen. Her er det også et utbredt venenett som står i indirekte forbindelse med portalkretsløpet, samt et flettverk av nerver (plexus submucosus eller Meissners plexus) som styrer kjertelaktiviteten.

Når spiserøret er tomt har det et stjerneformet lumen (hulrom). Da vil muskulaturen være sammentrukket, og slimhinnen og det underliggende bindevevet sterkt foldet på langs. Spiserøret kan imidlertid utvides betydelig når maten passerer. Slimhinnen har også lag av forholdsvis kraftig, glatt muskulatur (lamina muscularis mucosae) som har betydning for svelgingen. Selve peristaltikken styres likevel av det egentlige muskellaget (tunica muscularis) med sitt innebygde parasympatiske nerveflettverk (plexus myentericus eller Auerbachs plexus). Utenpå musklene ligger det løst bindevev (adventitia) som gjør at spiserøret kan forskyves litt i forhold til luftrøret og de tilliggende halsorganene.

Det mest karakteristiske symptomet ved alle lidelser i spiserøret er svelgebesvær. Andre vanlige symptomer er halsbrann (pyrose) og at man gulper opp mat fra spiserøret eller magesekken (regurgitasjon).

De hyppigste lidelsene i spiserøret er divertikler, akalasi, spiserørsbetennelse og spiserørskreft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.