Strupehode, rørformet organ i strupen (fortil på halsen, litt nedenfor tungebenet), innvendig formet nærmest som et timeglass; danner forbindelsen mellom de øvre og nedre luftveier. Strupehodets oppgave er å frembringe stemme, samt å stenge passasjen til de nedre luftveiene under svelging.

Strupehodet har en komplisert, brusket oppbygning og består av skjoldbrusken (cartilago thyroidea), ringbrusken (cartilago cricoidea), de to pyramidebruskene (cartilagines arytenoideae) og epiglottis (strupelokket, cartilago epiglottica). Strupehodebruskene holdes sammen med bindevev og små muskler som gjør at de enkelte delene kan beveges meget presist i forhold til hverandre. Musklene styres av impulser fra nervus vagus (10. hjernenerve) og grener fra denne (nervus laryngeus inferior). Nervene gir også sensibilitet til strupehodets ømfintlige slimhinne. Nedad er ringbrusken forbundet med luftrøret, oppad er skjoldbrusken forbundet med tungebenet.

(cartilago thyreoidea) er den største og fremste enkeltdelen i strupehodet. Den består av hyalin (glassaktig) brusk som er formet som to plater omtrent vinkelrett på hverandre, nesten som baugen på et skip, slik at den dekker fronten og sidene i strupehodet. I vinkelen øverst er adamseplet, som er atskillig kraftigere utviklet hos mannen enn hos kvinnen; her har brusken et lite søkk i midten som man kan kjenne under huden. Baktil har skjoldbrusken to par horn: ett par oppe som er forbundet med tungebenet, og ett par nede som har leddforbindelse med ringbrusken. Øvre kant av skjoldbrusken er forbundet med en bindevevsmembran til tungebenet.

(cartilago cricoidea) er formet som en signetring og ligger under og halvt innenfor skjoldbrusken. Den bakre, tykkere delen har to leddflater som artikulerer med de to små pyramidebruskene. De er svært bevegelige og har hver to utspring: ett bakover som er feste for muskulatur, og ett fremover som er feste for stemmebåndet (ligamentum vocale), som på hver side består av et sterkt, elastisk bånd (ligament) mellom fremre del av pyramidebrusken og innsiden av skjoldbrusken, hvor de ligger tett ved hverandre. Stemmebåndene er kledd med slimhinne (flerlaget plateepitel, se epitel) som danner en fold (plica vocalis). Ovenfor stemmebåndene sitter et par andre slimhinnefolder, de falske stemmebåndene (plicae vestibulares). Det elastiske, slimhinnekledde strupelokket er flatt og tungeformet, og er festet til innsiden av skjoldbrusken fortil, ovenfor de falske stemmebåndene, se epiglottis.

Strupehodet er forsynt med flere små muskler, både på innsiden og på utsiden. De utvendige musklene forårsaker heving og senkning samt fiksering av strupehodet, mens de indre musklene er festet til pyramidebruskene og derfor kun knyttes til stemmebruken ved at de kontrollerer strammingen av stemmebåndene samt åpningen mellom dem (stemmespalten).  

Slimhinnen er forbundet til bruskskjelettet i strupehodet med løst bindevev med en rekke slimproduserende kjertler. Ved infeksjoner (laryngitt) eller ved allergiske reaksjoner vil slimhinnen lett kunne hovne opp og gjøre det vanskelig både å snakke og puste. Dette gjelder spesielt hos småbarn, hvor strupehodet er forholdsvis trangt (se falsk krupp).

Ved alminnelig respirasjon er stemmespalten åpen og stemmebåndene slappe. Når man skal si noe, tipper skjoldbrusken fremover og stemmebåndene strammes. Samtidig dreies pyramidebruskene innover, slik at stemmebåndene blir parallelle og stemmespalten (rima glottidis) innsnevres. Ved å fiksere strupehodet ved hjelp av den utvendige muskulaturen, og presse luft ut gjennom den smale spalten, setter man stemmebåndene i svingninger, med trykkbølger til luften over dem. Jo mer luft, desto kraftigere stemme.

Menn har større strupehode og dermed lengre stemmebånd (opptil 25 mm) enn kvinner (ca. 15 mm); de har derfor dypere stemme. Hos barn er stemmebåndene bare 10–12 mm lange, og stemmene deres er derfor høye og lyse. Lyden av stemmen kan forsterkes ved at brystveggen samtidig vibrerer (såkalt stemmefremitus). Stemmeskiftet inntrer når strupehodet vokser i puberteten. Med økende alder blir stemmen mer ensartet for begge kjønn. Spesielt dyp stemme hos kvinner kan være tegn på en hormonell forstyrrelse. Det er talesenteret i hjernebarken (se hjerne) som styrer den muskulaturen i strupehodet som regulerer bevegelsene som skaper ord og toner (sammen med leppene, ganen og tungen), og ikke bare lyd. Se også tale.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.