sykepleie

Hovedfaget sykepleie omfatter både teoretisk kunnskap og grunnleggende kliniske ferdigheter. Det er dessuten opplæring i etiske normer og verdier som former sykepleierens holdning og væremåte i møte med pasienter, pårørende, kolleger og andre samarbeidspartnere.

Den teoretiske kunnskapen i sykepleiefaget er under rivende utvikling grunnet omfattende forskning på sykepleiefagets område internasjonalt og nasjonalt. Kunnskapsutviklingen tar utgangspunkt i det som er sykepleieyrkets kunnskapsbehov. Kunnskapen kan klassifiseres i følgende hovedområder:

• Pasientens behov
• Relasjoner
• Praktisk utøvelse av sykepleie
• Omgivelser

De viktigste støttefagene er anatomi, fysiologi, biokjemi, mikrobiologi, farmakologi, sykdomslære og psykologi. Det er også viktig med kunnskap hentet fra samfunnsfag som sosiologi, antropologi, pedagogikk, helseledelse og helseøkonomi. Kunnskap fra humanistiske fag som etikk og filosofi er også helt essensielt.

De naturvitenskapelige fagene danner et grunnlag for å forstå kroppens normale oppbygning og funksjon, inklusive endringer over livsløpet og behovet for helsefremmende og forebyggende tiltak. Videre gir de innsikt i sykdomsprosesser som gir opphav til behov for sykepleie, medisinsk behandling og rehabilitering eller lindring.

De samfunnsvitenskapelige fagene gir innsikt i hvordan sosiale, samfunnsmessige og kulturelle forhold påvirker personer og gruppers helse og livsvilkår. Denne kunnskapen er helt essensiell for at sykepleiere kan yte sykepleie med utgangspunkt i den enkeltes opplevelser, behov og preferanser og bidra til lik tilgang til helse- og omsorgstjenester. Videre gir det kunnskap om sosial ulikhet og hvordan helse og sykdom og tilgang på behandling og omsorg påvirkes av sosiale forhold og forskjeller, særlig for sårbare grupper.

Kunnskap fra etikk og filosofi er avgjørende for å kunne forstå grunnleggende menneskelige livsvilkår, analysere etiske dilemmaer, samt kjenne til hvilke verdier og normer som er grunnleggende for å kunne yte etisk og faglig forsvarlig sykepleie.

Sykepleie som profesjon kan dateres til slutten av 1800-tallet. Da ble formell sykepleierutdanning etablert og treårig utdanning ble etter hvert et krav for å arbeide som sykepleier.

Den første utdanningen i Norge ble etablert ved Diakonisseanstalten i Christiania i 1868 og her ble det utdannet diakonisser. Diakonisser (og senere diakoner) er kristne sykepleiere som er ansatt i menigheter og/eller ved sykehus som er drevet etter kristne verdier. De kunne ikke gifte seg og få barn. Etter hvert ble det etablert verdslige utdanningsinstitusjoner som ikke krevde kristent livssyn eller at sykepleierne avstod fra å gifte seg og etablere familie. Formell utdanning ble etterfulgt av etablering av autorisasjonsordninger i de fleste land i Europa og Nord-Amerika og etter hvert i resten av verden. Autorisasjon ble da nødvendig for å inneha en sykepleiestilling. I Norge ble offentlig godkjenning innført i 1948.

Opprinnelig var det kun kvinner som kunne bli diakonisser og sykepleiere. Profesjonen er fremdeles svært kvinnedominert i de fleste land. I Norge er over 90 prosent av utøverne kvinner. Den mannlige andelen ligger på rundt 9 prosent i Norge. Italia er det landet i verden som har flest mannlige sykepleiere med 25 prosent.

Allerede tidlig på 1900-tallet ble det opprettet nasjonale og internasjonale organisasjoner som drøfter helserelaterte politiske spørsmål av relevans for sykepleie og som skulle ivareta sykepleieprofesjonens interesser. Norsk Sykepleierforbund ble etablert i 1912. Den internasjonale organisasjonen International Council of Nurses (ICN) er en verdensomspennende organisasjon hvor 130 lands sykepleieorganisasjoner er medlemmer. Den ble etablert i 1899. I Norden finnes også organisasjonen Sykepleiernes samarbeid i Norden (SSN) hvor de nordiske landenes sykepleierorganisasjoner samarbeider. Denne ble etablert i 1920. Det finnes også ulike internasjonale medlems-/æresforeninger som ivaretar sykepleieprofesjonen og dens utøvere, inklusive den verdensomspennende Sigma (tidligere Sigma Theta Tau), European Academy of Nursing Science (EANS) og American Academy of Nursing (AAN).

Sykepleieyrket er svært variert. Sykepleiekompetansen er etterspurt både i sykehus og i kommunehelsetjenesten. Sykepleiere kan arbeide både i akuttavdelinger som medisinske og kirurgiske avdelinger på sykehus og i akuttmedisinske døgnenheter og legevakter i kommunehelsetjenesten. De kan jobbe med eldre og/eller kronisk syke i sykehjem og i hjemmetjenesten. Eller de kan jobbe med helsefremmende og forebyggende arbeid i skoler, på helsestasjoner.

Sykepleiere har store muligheter for å videreutdanne seg. Det finnes et bredt spekter av videreutdanninger og masterutdanninger. Det kreves spesialisering for å gå inn i stillinger som akuttsykepleier, anestesisykepleier, barnesykepleier, intensivsykepleier, operasjonssykepleier, kreftsykepleier, psykiatrisk sykepleier, allmennsykepleier, helsesykepleier og jordmor. Sykepleiere kan også utdanne seg på masternivå for å drive med fag- og kvalitetsutvikling, til lederstillinger eller ta doktorgrad om en ønsker å drive med utdanning og forskning.

Sykepleiekompetansen er også attraktiv dersom en ønsker å jobbe i utlandet, for eksempel med bistandsarbeid i Røde Kors eller Leger Uten Grenser. Sykepleiekompetansen gjør en også kvalifisert til å inneha stillinger i Verdens helseorganisasjon (WHO). Også utenfor helsetjenesten er sykepleiekompetansen verdsatt. For eksempel har mange flyvertinner sykepleierutdanning.

• sykepleier
• sykepleieprosessen
• sykepleieteori

• Elstad, Ingunn (2014). Sjukepleietenking. Gyldendal Akademisk
• Fause, Åshild & Micaelsen, Anne (2002): Et fag i kamp for livet: sykepleiefagets historie i Norge. isbn 82-7674-456-7
• Kim, Suzie H. (2010). The Nature of Theoretical Thinking in Nursing (3 utgave). Springer Publishing. isbn 978-0-8261-0587-5
• Mathisen, Jorunn (2007). Sykepleiehistorie: ideer – mennesker – muligheter (2. utgave). isbn 82-05-34951-7
• Melby, Kari (2000). Kall og kamp: Norsk sykepleierforbunds historie (2. utgave). isbn 82-02-19505-5
• Nortvedt, Per (2008). Sykepleiens grunnlag: historie, fag og etikk (2. utgave). isbn 978-82-15-01215-5