Tå, flertall tær, fotens fremste del. Hver fot har fem tær; fem bevegelige sett falanger (phalanges). Tærne er forsynt med negler, og er forøvrig bygd opp på samme måte som fingrene (se finger), men tærnes knokler (ossa digitorum pedis) er betydelig kortere og spinklere, med unntak av stortåen (hallux). Mens håndens tredje finger er den lengste, er fotens første eller andre tå lengst.

Hver tå består av tre knokler, slik som fingrene, med en grunnfalang, en midtfalang og en endefalang, med unntak av stortåen som bare har to, slik som tommelfingeren. Alle grunnfalangene i foten har leddforbindelse med mellomfotknoklene.

I motsetning til håndens tommelfinger, som kan opponere (vende seg mot de andre fingrene), kan stortåen bare bøyes og strekkes. Foten er derfor uegnet som griperedskap hos menneskene. Verken tærne eller foten som helhet, har den samme evnen til fint avstemte bevegelser, slik som hånden og fingrene, selv om opptrening kan gi forbløffende resultater (f.eks. munn- og fotmalere).

Tærne har forholdsvis stor bøyekraft, og de er dermed en avgjørende faktor for den normale gangen ved at de med sitt fraspark fører kroppen fremover (sammen med resten av forfoten). De bidrar også til å opprettholde fotens stabilitet ved gange og i oppreist stilling ved at de danner støttepunkter for mellomfotknoklene. Ved tap av tær vil foten bli svakere og mindre stabil å stå på. Se også benet (Gåbevegelse).

Brudd i tåben kan forekomme hvis man snubler, klemmer tærne, eller man mister noe tungt på dem. Slike brudd er som regel ukompliserte og heles lett. 

Se også hallux rigidus, hallux valgus, hammertå, liktorn.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.