Taushetsplikt, plikt til å hemmeligholde opplysninger om andre. Vanligvis er tre parter involvert i spørsmål om taushetsplikt; den som har opplysningene, den som opplysningene omhandler, og den som ønsker eller er tiltenkt å få opplysningene. Taushetsplikten retter seg bare mot den som har opplysningene (den potensielle avgiveren av opplysninger): plikten innebærer ikke noe forbud mot å motta opplysninger.

Taushetsplikten gjelder vanligvis personlige forhold. For helsepersonell omfatter dette a) selve pasientforholdet, b) opplysningene som de får av pasientene, og c) andre forhold ved pasientene som de blir kjent med.

Hovedbegrunnelsen for taushetsplikten for helsepersonell og i helsevesenet er å verne om et antatt ønske om hemmelighold fra den som opplysningene gjelder, og dermed behovet for å opprettholde et tillitsforhold til denne. Man anser for gitt at pasienter som avgir følsomme opplysninger om helse og sykdom, vanligvis selv vil bestemme hvem som skal få disse opplysningene og når opplysningene skal gis.

Regler om taushetsplikt finnes i straffeloven av 22. mai 1902, forvaltningsloven av 10. feb. 1967 og i lovgivningen om enkelte yrker. Godkjent helsepersonell har taushetsplikt i medhold av sine profesjonslover, yrkesmessig taushetsplikt. Alle som arbeider innen offentlig forvaltning, har taushetsplikt med hjemmel i forvaltningsloven, forvaltningsmessig taushetsplikt. Personell som arbeider i helseforvaltningen, har i tillegg taushetsplikt som følger av spesielle forvaltningslover som regulerer denne delen av forvaltningen, f.eks. kommunehelsetjenesteloven § 6-6 og sykehusloven § 16. I den grad flere bestemmelser gjelder samtidig, går profesjonslovene foran de øvrige, og de spesielle forvaltningslovene foran forvaltningsloven.

En viktig side ved taushetsplikten er at den stenger for kommunikasjon. I mange tilfeller kan det være gode grunner til at kommunikasjon ikke bør hindres, f.eks. når forskjellige faggrupper skal samarbeide, eller man ønsker å hindre misbruk og/eller farlige situasjoner i å utvikle seg ved å gi opplysninger til relevante personer og instanser.

Taushetsplikten til helsepersonell er derfor modifisert av regler som i visse situasjoner og overfor bestemte personer eller instanser gir henholdsvis opplysningsrett, opplysningsplikt og meldeplikt. En rekke slike regler gjelder uavhengig av om pasienten samtykker i at opplysningene bringes videre til disse.

Retten for helsepersonell til å bringe opplysninger videre til annet helsepersonell av hensyn til undersøkelsen eller behandlingen av en pasient, er en sentral regel om opplysningsrett. Grunnen til denne regelen er at man antar at pasienter som henvender seg til helsepersonell for å få hjelp, ønsker å få best mulig hjelp også ved at helsepersonellet samarbeider.

Den som har krav på hemmelighold, kan samtykke i at man bringer opplysninger videre til andre, uten at det foreligger egen lovhjemmel for dette. Når man innhenter et slikt samtykke, bør helsepersonellet opplyse om hvem som kommer til å få opplysningene, og til hvilket formål de skal nyttes.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.