(eg. diminutivsform), den mannlige kjønnskjertel som produserer og lagrer sædceller (spermier); paret organ som også produserer det mannlige kjønnshormonet testosteron.

Testiklene er nærmest eggformede, 4–5 cm lange og veier hver 15–25 g hos voksne, fertile menn. Størrelsen avtar deretter noe med alderen. De ligger i en pigmentert hudpose med mye glatt muskulatur, pungen (scrotum), under underlivsbena. Ved en skillevegg av bindevev er pungen delt i en venstre og en høyre halvdel, der kjertlene henger i de såkalte sædstrengene og er omgitt av en tynn hinne (tunica vaginalis communis). Denne hinnen kler også innsiden av pungen. Venstre sædstreng er litt lengre enn den høyre, og derfor henger vanligvis den venstre testikkelen lavest.

På overflaten er testiklene forsynt med en forholdsvis tykk, blåhvit bindevevskapsel (tunica albuginea) som fra baksiden trenger et lite stykke inn i testikkelen (mediastinum testis). Hver testikkel er forbundet med en bitestikkel. Dette organet er avlangt og strekker seg fra testikkelens øvre pol og ned langs baksiden. Den øverste delen av bitestikkelen, hodet, består av de sterkt slyngede og tett sammenpakkede utførselskanalene. Disse blir forent til ett rør som også er kraftig slynget, og som i utrettet tilstand er ca. 5 m langt. Dette røret (ductus epididymidis) utgjør selve kroppen på bitestikkelen og går via en «hale» over i sædlederen.

Sædlederen (ductus eller vas deferens) er et ca. 40 cm langt rør og har en vegg som inneholder tre lag med glatt muskulatur. Sædlederen ligger sammen med testikkelens nerver, blod- og lymfekar i sædstrengen (funiculus spermaticus). Denne går fra pungen gjennom lyskekanalen og til bukhulen. Her gjør sædlederen en bue og går til baksiden av urinblæren, der den smelter sammen med utførselsgangen fra sædblæren, før den som sædkanalen (ductus ejaculatorius) går gjennom prostata og munner ut i urinrøret.

Testiklene anlegges i femte fosteruke av mesodermale celler på bukhulens bakre vegg, bak bukhinnen, ved siden av det primitive nyreanlegget. Etter hvert som fosteret vokser, synker de ned mot lysken langs et bindevevsbånd (gubernaculum testis) fra nedre testikkelpol. Mot åttende fostermåned glir testiklene gjennom lyskekanalen, ut av bukhulen, og ned i pungen (scrotum), under penis. Derved trekker de en del av bukhinnen med seg som en streng (processus vaginalis peritonei), som avsnøres og legger seg som et dobbelt, meget smerteømfintlig lag (tunica vaginalis testis) rundt hver testikkel. Noen ganger kan det forekomme at én testikkel eller begge testiklene blir liggende i eller ovenfor lyskekanalen (se kryptorkisme). Ved nedsenkningen (descensus testis), dvs. når testiklene vandrer ned mot pungen i fosterlivet, trekkes også deler av bukmuskulaturen med (se buken), slik at hver testikkel er kledd med følgende lag, utenfra og innover: 1) hud med glatt muskulatur og bindevev (tunica dartos), 2) bindevev (fascia spermatica externa), som er en fortsettelse av den ytre bukfascien, 3) bindevev (fascia cremasterica), med spredte drag av parallell, tverrstripet muskulatur (musculus cremaster), som er en fortsettelse av bukveggens muskulatur (musculus transversus abdominis eller/og musculus obliquus internus abdominis), fascia spermatica interna, som er en fortsettelse av den indre bukfascien (fascia transversalis), og innerst tunica vaginalis.

Testiklene får sin blodforsyning fra den lange arteria testicularis, som går av fra aorta i høyde med nyrene. Den betydelige lengden skyldes arteriens forbindelse med testikkelen gjennom hele nedsenkningen.

Fra den omkringliggende kapselen går det drag av bindevev innover i testikkelen som danner skillevegger (septum testis) og som deler kjertelen inn i ca. 300 «smålapper» (lobuli). Lappene inneholder oppkveilede sædrør (tubuli seminiferi contorti). Her dannes sædcellene. Sædrørene er bare 0,1–0,2 mm i diameter, men er så sterkt slynget at den totale lengden av dem i hver testikkel kan bli flere hundre meter. Sædrørene anlegges hos fosteret som cellestrenger. De inneholder stamceller til sædcellene og spesielle støtteceller, Sertoliceller. Mellom sædrørene ligger Leydig-cellene som produserer hormonet testosteron.

Cellestrengene omdannes til sædrør omkring 7-årsalderen, men produksjonen av kjønnsceller (spermatogenese) kommer først i gang i løpet av puberteten mellom det 10. og 14. leveåret, når kjønnsmodningen begynner. Under spermatogenesen kommer de unge kjønnscellene i kontakt med de store Sertolicellene, og de får sin næring via cytoplasmaet i disse cellene. Sertolicellene begynner å vokse samtidig med at spermatogenesen kommer i gang. De ligger på den membranen som omgir sædrøret, men de rager helt opp til det sentrale hulrommet i sædrøret gjennom de mange lagene av kjønnsceller på forskjellige utviklingstrinn. Hele forløpet, fra den primære spermatocytten blir dannet og til de ferdige spermatozoene blir avgitt til sædrøret, tar ca. 70 døgn.

Spermatozoene er meget små celler, ca. 0,02 mm lange, og de har bare den ene funksjonen: å transportere det mannlige arvestoffet frem til eggcellen og befrukte denne. De er forsynt med en svingtråd, halen, som gjør dem i stand til å bevege seg.

Når spermatozoene blir avgitt til sædrørene, har de ennå ingen egenbevegelse. Rørene er imidlertid omgitt av glatte muskelceller, som trekker seg sammen rytmisk og pumper spermatozoene videre gjennom utførselsgangene i testiklene. De slyngete sædrørene blir samlet til korte, rette rør i testikkelens skillevegg, der de danner et komplisert flettverk. Dette såkalte testikkelnettet tømmer seg i 10–15 tynne kanaler (ductuli efferentes), som er forsynt med flimmerhår, som transporterer spermatozoene ut av testikkelen til bitestikkelen (epididymis).

Spermatozoer dannes uavbrutt, men cellene lagres i bitestiklene og sædlederne, der de kan leve i flere måneder uten å miste sin befruktningsevne. Her gjennomgår de en modningsprosess som gjør dem selvbevegelige. I de kvinnelige kjønnsveiene går spermatozoene til grunne i løpet av 1–3 døgn.

Sæden (gr. sperma, lat. semen) består, i tillegg til spermatozoer, av sekreter fra bitestikler, sædledere, sædblærer, prostata og Cowpers' kjertler, som ligger ved penisroten. Sædblærenes sekret inneholder bl.a. store mengder fruktose, som tjener som næring for spermatozoene, og dessuten prostaglandiner, som er av betydning for tømmingen av sædblæren. Prostata kontraherer seg samtidig med sædlederne og skiller ut et tynt, melkeaktig sekret. Dette er svakt basisk og bidrar til å nøytralisere det sure sekretet i skjeden, som ellers ville hemme spermatozoenes bevegelser. Sædblærens sekret utgjør ca. 60 % og prostatasekretet ca. 20 % av sæden. Resten er basisk slim fra Cowpers' kjertler, og dessuten spermatozoene, som normalt finnes i et antall av opptil 120 millioner per milliliter sæd. Sæduttømmingen (ejakulasjonen) kommer i gang når urinrøret i prostata spiles ut av sæden. Dermed utløses en refleks som får urinrørets og perineums muskulatur til å trekke seg sammen rytmisk.

Testikkelens hormoner dannes av Leydig-cellene, som ligger i vevet mellom sædrørene. Det viktigste mannlige kjønnshormonet er testosteron. Hormonproduksjonen begynner allerede i 7. fosteruke. Da utvikles de første Leydig-cellene i kjønnskjertelanlegget under innflytelse av et hormon (choriongonadotropin) fra morkaken (placenta). Testosteron styrer deretter kjønnsorganenes utforming i mannlig retning og herunder testiklenes vandring ned til pungen. Ved mangel på testosteron, eller dersom cellene er ufølsomme for hormonet, utvikles i stedet kvinnelige kjønnsorganer. Få uker etter fødselen opphører testosteronproduksjonen nesten helt, og den kommer først i gang igjen når puberteten inntrer. Deretter stiger den kraftig til et maksimum ved 20-årsalderen, for så å falle igjen, først langsomt, etter hvert (fra 40–50-årsalderen) mer markert, men den opphører aldri helt.

Under puberteten stimulerer testosteron veksten av kjønnsorganene og utviklingen av de mannlige sekundære kjønnskarakterer: muskulaturen vokser, knoklene blir tyngre, strupehodet forstørres, slik at stemmen blir dypere. Videre blir huden og underhuden tykkere, og både pigmentavleiringen i huden og produksjonen av talg fra talgkjertlene i huden øker. I tillegg kommer skjeggvekst og en mer utbredt hårvekst på kroppen. (Også den typiske mannlige skalletheten er en virkning av testosteron, men den er dessuten under påvirkning av arvelige faktorer.) Testosteron fremkaller disse endringene ved å stimulere cellene til å produsere bestemte proteiner som er karakteristiske for dem. Hormonet trenger gjennom cellenes overflatemembran, og det kobles i cytoplasmaet til et bestemt bindestoff. Dette stoffet transporterer hormonet inn til cellekjernen, som regulerer cellens funksjon og styrer proteinproduksjonen.

Testiklenes virksomhet reguleres av to hormoner fra hypofysens forlapp: det follikkelstimulerende hormonet (forkortet FSH) og det luteiniserende hormonet (forkortet LH). Det er de samme hormonene som regulerer eggstokkenes virksomhet hos kvinnen, og de har fått sine navn etter den virkningen de har på eggstokkene. Produksjonen av de to hypofysehormonene reguleres av et hormon fra hypothalamus, som er en del av mellomhjernen. Dermed kan sentralnervesystemet via hypothalamus påvirke kjønnskjertlenes funksjon. Hormonene fra hypothalamus og hypofyse virker stimulerende på testiklene, mens testikkelhormonene på sin side virker hemmende på hypothalamus-hypofysesystemet når de har en viss konsentrasjon i blodet. På denne måten blir kjønnskjertlenes aktivitet holdt på et konstant nivå via en innebygd reguleringsprosess.

De to hypofysehormonene har forskjellige virkninger. LH stimulerer Leydig-cellene til å produsere testosteron, og testosteron regulerer seg selv ved å hemme hypothalamus, i mindre grad også hypofysen. FSH setter spermatogenesen i gang og stimulerer Sertolicellene til å produsere et protein som binder testosteron, og dette er en forutsetning for at spermatocyttene skal kunne utvikle seg til spermatozoer. Spermatogenesen reguleres også av et hormon, inhibin, som produseres av Sertolicellene, og som hemmer syntesen og utskillelsen av FSH ved å påvirke hypofysen og i mindre grad hypothalamus.

Testiklene er fullt funksjonsdyktige hos gutter. Når de likevel bare produserer ytterst små mengder testosteron, skyldes det at hypothalamus i barndommen er svært følsom overfor den hemmende virkningen av hormonet. Frem mot puberteten blir hypothalamus av ukjente årsaker stadig mindre påvirkelig av testosteron. Dermed stimuleres testiklene til å øke produksjonen, inntil hormonkonsentrasjonen i blodet har nådd det nivået som er nødvendig for at kjønnsmodningen inntrer.

Da testiklene er viktige sæd- og hormonproduserende organer, som både styrer utviklingen av mannens kjønnskarakter, samt er en betingelse for befruktningen, vil sykdom i dette organet kunne få stor betydning. Se hydrocele, lyskebrokk, testikkelbetennelse, testikkelkreft, testistorsjon, varikocele.

Se også bitestikkel, kjønnsorganer.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.