Tortur, bevisst, målrettet og systematisk fysisk eller psykisk mishandling av et menneske med den hensikt å bryte ned personens vilje og motstandskraft.

Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 (krigsfanger) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. Tortur kan imidlertid også forekomme i land man ville anta var relativt demokratiske, spesielt innen politi og fengselsvesen hvor offentlig innsyn kan være vanskelig.

Ulike typer vold (f.eks. slag, opphengning) og andre fysiske påvirkninger (f.eks. elektriske støt) som fremkaller uutholdelige smerter, er vanligst. Men frarøving av mulighet for søvn, utsulting, innesperring i trange og mørke rom over tid samt trusler mot liv og helse hos torturofferet selv og andre (f.eks. ektefelle, barn) er også mye brukte metoder.

Tortur utøves oftest av personer innenfor rettsvesen, politi eller de militære styrker. I mange land deltar også helsepersonell aktivt, ikke minst for å avgjøre hva personen kan «tåle» uten å dø.

Hensikten med tortur kan være å tvinge frem tilståelser (ekte eller falske) eller informasjon om en påstått fiende. Men tortur er også brukt utelukkende som et middel til å bryte ned et menneskes personlighet eller som ren straff (pining).

Tortur har langvarige og alvorlige legemlige og psykiske konsekvenser for offeret. Kroniske smerter og funksjonssvikt på grunn av skadene er regelen. Depresjoner og dyptgripende, invalidiserende angst (posttraumatisk stresslidelse) er vanlig. Varige endringer i personlighet kan også forekomme (f.eks. tomhet, tilbaketrekking fra sosial kontakt, manglende evne til å uttrykke følelser, utrygghet og mistillit til andre). Disse konsekvensene fører i neste omgang til betydelige problemer i forhold til andre mennesker, ikke minst nærtstående personer.

Rehabilitering av torturofre er en viktig og meningsfull, men ofte vanskelig oppgave som krever både medisinsk-biologisk og psykiatrisk kunnskap, psykologisk forståelse og innsikt og ikke minst varhet og respekt for offerets integritet og egenart. I Norge yter Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo veiledning i rehabilitering av torturofre og i noen grad også behandling. I København finnes det et eget rehabiliteringssenter for torturofre.

En fri og kritisk presse, ved siden av arbeidet til ulike menneskerettighetsorganisasjoner som bl.a. Amnesty International og internasjonale organer som Krigsforbryterdomstolen i Haag, er viktig for å redusere bruken av tortur i verden. Helsevesenet kan også bidra ved aktivt å ta avstand fra enhver form for bistand av helsepersonell i forbindelse med tortur, mishandling eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.