tortur – Store norske leksikon

Tortur er bevisst, målrettet og systematisk fysisk eller psykisk mishandling av et menneske med den hensikt å bryte ned personens vilje og motstandskraft. Begrepet tortur brukes særlig når den utøves som tvangsmiddel av politi, domstoler eller andre myndigheter.

Faktaboks

Uttale: tortˈur
Etymologi: av latin ‘vri’

Tortur er offisielt forbudt i henhold til FNs menneskerettighetserklæring av 1948, artikkel 5, i henhold til Genèvekonvensjonen av 1949 om krigsfanger og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950, artikkel 3. FNs torturkonvensjon ble vedtatt i 1984. Likevel anvendes tortur fortsatt i en rekke land; erfaringsmessig oftest i land med autoritære styresett (diktatur) eller med svakt utviklede demokratiske tradisjoner. Tortur kan imidlertid også forekomme i land man ville anta var relativt demokratiske, spesielt innen politi og fengselsvesen hvor offentlig innsyn kan være vanskelig.

Langtidsvirkninger av å bli utsatt for tortur kan blant annet være aggressivitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvanskeligheter, kronisk smerte og posttraumatisk stresslidelse.

Metoder

Ulike typer vold (for eksempel slag, pisking, opphengning) og andre fysiske påvirkninger (for eksempel elektriske støt, brennemerking med sigaretter, nålestikk under neglebåndene) som fremkaller uutholdelige smerter, er vanligst. Men frarøving av mulighet for søvn, utsulting, innesperring i trange og mørke rom over tid samt trusler mot liv og helse hos torturofferet selv og andre (for eksempel ektefelle, barn) er også mye brukte metoder.

Av gamle torturmetoder kan nevnes bastonade, hudstrykning og spanske støvler.

Utøvere

Tortur utøves oftest av personer innenfor rettsvesen, politi eller militære styrker. I mange land deltar også helsepersonell aktivt, ikke minst for å avgjøre hva personen kan «tåle» uten å dø.

Hensikten

Hensikten med tortur kan være å tvinge frem tilståelser (ekte eller falske) eller informasjon om en påstått fiende. Men tortur er også brukt utelukkende som et middel til å bryte ned et menneskes personlighet eller som ren straff (pining).

Konsekvenser

Tortur har langvarige og alvorlige legemlige og psykiske konsekvenser for offeret. Kroniske smerter og funksjonssvikt på grunn av skadene er regelen. Depresjoner og dyptgripende, invalidiserende angst (posttraumatisk stresslidelse) er vanlig. Varige endringer i personlighet kan også forekomme (for eksempel tomhet, tilbaketrekking fra sosial kontakt, manglende evne til å uttrykke følelser, utrygghet og mistillit til andre). Disse konsekvensene fører i neste omgang til betydelige problemer i forhold til andre mennesker, ikke minst nærstående personer.

Rehabilitering

Rehabilitering av torturofre er en viktig og meningsfull, men ofte vanskelig oppgave som krever både medisinsk-biologisk og psykiatrisk kunnskap, psykologisk forståelse og innsikt og ikke minst varhet og respekt for offerets integritet og egenart. I Norge yter Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress ved Universitetet i Oslo veiledning i rehabilitering av torturofre og i noen grad også behandling. I København finnes det et eget rehabiliteringssenter for torturofre.

Forebygging

En fri og kritisk presse, ved siden av arbeidet til ulike menneskerettighetsorganisasjoner som blant annet Amnesty International og internasjonale organer som Krigsforbryterdomstolen i Haag, er viktig for å redusere bruken av tortur i verden. Helsevesenet kan også bidra ved aktivt å ta avstand fra enhver form for bistand av helsepersonell i forbindelse med tortur, mishandling eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Historikk

Tortur ble i eldre straffeprosess brukt av domstolene for å presse siktede til å tilstå. Tortur ble brukt i kanonisk rett, og gikk i senmiddelalderen over i den alminnelige straffelovgivningen i Europa. Den foregikk vanligvis i nærvær av dommer og rettskriver, som til protokolls gjorde rede for de brukte torturmidler, siktedes holdning under torturen og vedkommendes tilståelser. For å kunne dømmes måtte siktede i regelen senere i fritt forhør fastholde sine tilståelser.

På slutten av 1600-tallet begynte det å reise seg kritikk mot bruk av tortur, og på 1700-tallet vedtok en rekke stater forbud mot tortur.

I Norge

Tortur overfor frie menn var ukjent i norrøn rett, men kunne i en viss utstrekning anvendes overfor treller. Som følge av at Christian 5s Norske Lov i alt vesentlig skulle stemme med den danske, ble tortur i 1687 innført i Norge ved majestetsforbrytelse og ved avhør av personer som allerede for andre forhold var dømt til døden (Christian 5s Norske Lov 1–18). Den fikk liten praktisk betydning og falt bort ved forbudet i Grunnlovens § 96 mot «Pinligt Forhør». Forbudet ble antatt å omfatte også andre tvangsmidler enn egentlig mishandling når de tar sikte på å fremkalle en tilståelse, for eksempel fengslig forvaring.

Psykisk press under forhør (3. grad) kan også anta slike former at det kommer i konflikt med Grunnloven. Under den store grunnlovsreformen i 2014 ble forbudet mot «Pinligt Forhør» opphevet og erstattet med en mer utfyllende bestemmelse i § 93 annen setning om at ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–1945 ble tortur anvendt både av det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) og av det norske statspolitiet overfor arresterte norske motstandsfolk. I en rekke tilfeller var mishandlingen så grov at de torturerte døde.

Legemlig mishandling brukt som straff, for eksempel radbrekking, lemlestelse, brennemerking med mer, regnes ikke som tortur i forannevnte forstand. Grunnlovsforbudet rammer ikke dette, men de gjeldende bestemmelser på dette området i Christian 5s Norske Lov av 1687, som delvis allerede var gått av bruk i praksis, ble i alt vesentlig opphevet i den nærmeste tid etter 1814.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Straffemetoder

Miriam Tveit

Nord universitet