Tretthetssyndrom, symptombilde kjennetegnet ved uttalt tretthet eller utmattelse selv ved små fysiske eller psykiske anstrengelser. Da nøkkelsymptomet er utmattelse, og ikke tretthet i ordets egentlige forstand, foretrekker man i dag begrepet kronisk utmattelsessyndrom (av eng. chronic fatigue syndrome, CFS) fremfor tretthetssyndrom.

Den eksakte forekomsten av tretthetssyndrom er usikker.

Syndromet kan ha en rekke ulike årsaker. Virusinfeksjoner kan føre til midlertidig utmattelse, men hos 95 % går dette gradvis over. Hos et mindretall utvikler det seg imidlertid et permanent (2–3 år) tretthetssyndrom (postviralt tretthetssyndrom). Disse tilfellene utgjør neppe mer enn maksimalt 2–3 % av dem som lider av tretthetssyndrom. Hos noen skyldes tretthetssyndromet ikke erkjent sykdom, som f.eks. hypotyreose eller blodsykdommer. Hos andre foreligger det en hjerneskade av ikke infeksiøs art, f.eks. kan tretthetssyndrom forekomme i forløpet av alvorlige hodeskader. Psykiske lidelser, spesielt kroniske angstlidelser og visse depresjonsformer, spesielt bipolare lidelser, kan også gi langvarige tretthetssyndromer. Likevel vil man hos mange ikke finne noen sikker biologisk eller psykologisk årsak. Myalgisk encefalopati (ME) brukes av enkelte synonymt med tretthetssyndrom. Dette er uheldig da ME-betegnelsen antyder at det foreligger infeksjon i sentralnervesystemet, noe som ikke gjelder for de fleste tilfeller av tretthetssyndrom. ICD-10 har derfor valgt å bruke den eldre, men årsaksnøytrale, betegnelsen nevrasteni for tretthetssyndromer der man ikke finner noen sikker årsak. Da nevrasteni imidlertid er en kategori som i ICD-10 er plassert under psykiske lidelser (F 48.0), foretrekker mange den alternative diagnosen postviralt utmattelsessyndrom (G 93.3) for typer av kronisk utmattelsessyndrom selv om det ikke påvises forutgående virusinfeksjon eller biologiske sykdomsforandringer.

Det hevdes ofte at det ved kronisk utmattelsessyndrom foreligger både immunologiske og nevrologiske forandringer, men forskning har hittil ikke kunnet påvise spesifikke biologiske forandringer. Biologiske undersøkelser kan derfor ikke brukes til å stille diagnosen, men først og fremst utelukke en del vanlige biologiske sykdommer forbundet med kronisk utmattelse.

I sin mest uttalte form kan tretthetssyndrom føre til at personen er sengeliggende mesteparten av dagen uten å orke selv de minste anstrengelser. Ledsagende symptomer er konsentrasjonssvikt og hukommelsessvikt samt endringer i stemningsleie. Ved langvarig sengeleie kan det oppstå sekundære fysiologiske forandringer, bl.a. med økt tendens til ortostatisk hypotensjon i oppreist stilling.

Behandlingen består først i å utelukke eventuelle legemlige sykdommer eller psykiske lidelser som kan forklare symptomene og behandles. Den videre behandlingen vil bestå av en kombinasjon av informasjon om lidelsens karakter og opplæring i alternative måter å tenke og handle på (kognitiv atferdsterapi) kombinert med styrt, langsom opptrening (eng. graded exercise therapy, GET). Selv om slik behandling ikke gjør noe med den underliggende årsak, viser kontrollerte behandlingsforsøk at behandlingen kan medføre bedret funksjon og livskvalitet. Langvarig hvile anbefales ikke. Hos de aller dårligste sengeliggende pasientene er det hittil ikke dokumentert at noen form for behandling har spesiell effekt. I slike tilfeller er behandlingen derfor rent symptomatisk.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.