Ulcus cruris, kronisk sår på leggen, oftest hos eldre. Ca. 3 % av alle 80-åringer har leggsår. Tilstanden utgjør et stort helseproblem blant eldre, særlig hos kvinner.

De fleste leggsår skyldes problemer med blodsirkulasjonen. Sirkulasjonssvikten kan være knyttet til venene, eller den kan skyldes forkalkning og forsnevring i arteriene (pulsårene), aterosklerose. De fleste leggsår (60–80 %) skyldes venøs svikt.

I mange tilfeller er årsaken kombinert svikt i vener og arterier. Ved venøse sår er blodstrømmen oppover i bena forstyrret, som oftest på grunn av svikt i klaffene i benas venesystem. Svikten kan bero på en arvelig betinget svakhet i klaffesystemet, eller den kan være en følge av trombose (blodpropp) i de dype venene i benet.

Perforantvener forbinder det overflatiske venesystemet med de dype venene i leggen. Klaffer i perforantvenene sørger for at blodstrømmen normalt bare går fra det overflatiske til det dype systemet. Hvis klaffene svikter i perforantvenene, vil blodstrømmen kunne gå begge veier, også fra det dype venesystemet til det overflatiske, og derved kunne medføre økt trykk i det overflatiske venesystemet. Dette kan medføre at de overflatiske venene utvides, dvs. at det oppstår åreknuter (varicer).

Forstyrrelsen av den venøse blodstrømmen fører til økt trykk i vevet i nedre del av leggene, noe som først viser seg som hevelse i ankelregionen utover dagen. Hvis dette varer over lang tid, kan det oppstå kroniske forandringer i bindevevet og i hudens små blodårer, som fører til dårlig ernæring og oksygenmangel til huden. Dette kan føre til spontane sårdannelser eller at sår som oppstår på grunn av skader, ikke tilheler.

Ved innsnevring av arteriene vil blodtilførselen til bena bli for liten til å dekke behovet for oksygen og næringsstoffer, hvilket medfører at hudcellene dør.

Personer med diabetes mellitus er særlig utsatt for å utvikle legg- og fotsår, såkalte diabetessår (ulcus diabeticorum). Bakgrunnen for disse sårene er dels sirkulasjonssvikt i de store arteriene på grunn av aterosklerose, dels er det forandringer i de små blodkarene i huden. I tillegg kan langvarig diabetes føre til nerveskade med nedsatt følsomhet i huden, slik at sårene kan utvikle seg uten at pasienten er klar over det. Diabetessår er ofte infisert med terapiresistente mikrober. Vaskulitt (betennelse i blodkarene) i blodkar i huden på leggene kan også føre til leggsår. Dette kan være et ledd i en autoimmun sykdom, for eksempel revmatoid artritt.

Ved venøse leggsår vil det gjerne være en årelang forutgående historie med åreknuter (varicer) og tendens til hevelse i legger utover dagen. Etter flere år kan huden på nedre del av leggen bli tørr, etter hvert med utvikling av kløende eksemog brunlig misfarging av huden, såkalt stasedermatitt. Etter hvert kan det oppstå sår som bruker lang tid på å gro. Tilhelingstid på mange måneder er ikke uvanlig. Sårene kan lett komme tilbake. I noen tilfeller blir sårene meget store og kan bre seg som en mansjett rundt hele nedre del av leggen.

Venøse sår er hyppigst lokalisert på nedre, mediale del av leggen og strekker seg ikke fremover på foten. Sårene kan være væskende og av og til illeluktende, gjerne som uttrykk for bakterieinfeksjon i såret. Huden rundt såret kan være preget av irritasjon og brunlig misfarging. Smertene kan variere, men er ofte moderate, slik at nattesøvnen ikke forstyrres.

Arterielle sår skiller seg fra venøse sår ved at de ofte er lokalisert på ytre del av leggen, på foten, særlig hæl og tær. Sårene er ofte dype med svarte områder av dødt vev og voksblek, reaksjonsløs hud rundt hele eller deler av såret. Smertene er vanligvis store og forstyrrer ofte nattesøvnen. Det er typisk at smertene lindres hvis føttene senkes.

Diagnosen bygger på klinisk undersøkelse med vekt på vurdering av sirkulasjonsforholdene i leggen. Aktuelle tilleggsundersøkelser er ultralydundersøkelse av blodstrømmen i leggen og foten og eventuelt angiografi, dvs. en røntgenologisk fremstilling av blodkar i benet ved hjelp av innsprøyting av kontrastmidler.

Behandlingen av leggsår retter seg mot årsaken, i første rekke mot å rette opp det underliggende problemet med blodsirkulasjonen. Det er også viktig å rette opp allmenntilstanden, hvis den er nedsatt, og korrigere eventuelle mangeltilstander, f.eks. jern- eller vitaminmangel.

Ved venøse sår må man vurdere om kirurgisk behandling av eventuelle varicer kan bedre blodstrømmen. Effekten av kirurgisk korreksjon er best i tidlige stadier, helst lenge før det har oppstått sår. Ved venøs svikt bør man bruke kompresjonsbind (elastisk bind eller strømpe) som skal strekke seg fra tærne og helt opp til nedre del av kneet.

Ved arterielle sår vil typen av innsnevring i arteriene være avgjørende for om det er mulig å gjenopprette sirkulasjonen ved karkirurgi, f.eks. ved bypass-operasjon, der man syr inn en ny åre rundt innsnevringen, gjerne ved hjelp av en vene, eller ved at man freser eller blokker innsnevringen ved hjelp av et instrument som føres inn i den trange blodåren.

Det lokale sårstellet består i å rense såret, fjerne dødt vev og sanere eventuell infeksjon. Til rensing av såret kan man bruke desinfiserende bad med grønnsåpe eller bad med kaliumpermanganat, desinfiserende omslag og eventuelt fjerne dødt vev med saks og pinsett. Når såret er rent, bruker man gjerne hydrokolloidale bandasjer som sørger for et fuktig, men rent miljø i sårområdet.

I noen tilfeller der vanlig behandling ikke fører til målet, kan man transplantere egen hud, f.eks. fra låret, til leggen. Ved alvorlige arterielle sår med smerter og manglende utsikter til bedring, kan amputasjon være aktuelt.

Prognosen er avhengig av den underliggende årsaken. Hvis man ikke kan korrigere årsaken til ulcus cruris, vil sårdannelsene ofte komme tilbake. Gode perioder avløses ofte av nye perioder med sår. Prognosen for venøse sår bedres hvis pasienten fortsetter å bruke kompresjonsbandasje også etter at såret er grodd.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.