Ozon, spesiell form for oksygen. Vanligvis består et oksygenmolekyl av to oksygenatomer (O2) mens ozonmolekylet består av tre (O3). Ozon har andre kjemiske egenskaper enn vanlig oksygen. Det er en blåaktig, sterkt oksiderende gass med en utpreget stikkende lukt. Ozonlukten kan kjennes selv når luften bare inneholder 0,002 ppm – dvs. parts ('deler') per million – ozon. Ozonet i atmosfæren (se ozonlaget) er dels av naturlig opprinnelse, dels et produkt av forurensninger. Ozon kan dannes ved direkte innvirkning av sollys på nitrogenoksider og andre avgasser fra biler og fabrikker i reaksjoner der slike flyktige forbindelser fungerer som katalysatorer. Industriområder og byer med tett biltrafikk om sommeren er særlig utsatt for dette (se smog). Ozon dannes også ved bruk av laserprintere og visse typer kopieringsmaskiner.

I sterkt fortynnet tilstand er ozon uskadelig. I større mengder påvirker det slimhinnene i åndedrettsorganene. Gassen kan føre til nedsatt lungefunksjon og økt infeksjonsrisiko. I tillegg er det påvist forandringer i veggene hos de røde blodcellene og av visse enzymer i blodet. Det er dessuten påvist at ozon kan gi redusert synsskarphet. Forsøk med mus har vist at hvis musene i lengre tid utsettes for smog (dvs. forurenset luft med et høyt innhold av ozon), øker hyppigheten av svulster.

En rekke faktorer har gjort at man har fastsatt en maksimalverdi for luftens innhold av ozon, og dette gjelder særlig bedrifter. Denne verdien ligger på 0,05 ppm. En slik verdi når man lett f.eks. ved hjelp av en ozonisator, en luftrenser for bruk i hjemmene. Bruk av ozonisatorer for å fjerne ubehagelig lukt frarådes av helsemyndighetene. En del elektriske apparater produserer også ozon.

Se også ozonlaget.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.