Sosialpsykologi, den delen av psykologien som omhandler hvordan personer oppfatter, tenker, føler og handler i ulike sosiale situasjoner, og hvilke faktorer som bestemmer reaksjons- og væremåten. Her inngår også den betydningen som kulturelle forhold har.

Viktige sosialpsykologiske områder er sosial kognisjon – hvordan vi oppfatter våre sosiale omgivelser og oss selv, sosial påvirkning – hvordan atferd og tenking påvirkes av andre, og sosial interaksjon – hvilke forhold som regulerer positiv og negativ innstilling mennesker imellom.

Sosialpsykologisk forskning er dels beskrivende. Systematisk observasjon av atferd i ulike sosiale situasjoner, eventuelt kombinert med kvalitative intervjuer for kartlegging av tanker og følelser i ulike sosiale situasjoner er viktig. Eksperimentelle metoder anvendes også for å undersøke hvordan endring av sosiale betingelser i en forsøkssituasjon kan påvirke individers atferd.

Sosialpsykologisk forskning har stor relevans for medisin, ikke minst når det gjelder å forstå befolkningens helseatferd og reaksjon på forebyggende medisinske tiltak.

Forskning omkring sosial kognisjon har bl.a. vist at personer ofte i for stor grad oppfatter personlige egenskaper som årsak til feil, mangler eller funksjonssvikt og undervurderer eller overser betydningen av situasjonelle årsaker (også kalt fundamental attribusjonsfeil). Stereotypier (negative oppfatninger og antagelser om minoritetsgrupper), fordommer (negative følelser) og diskriminering (negative handlinger) er også forhold som i høy grad er sosialpsykologisk bestemt. Forskning omkring sosial kognisjon har også vist at tilstedeværelse av andre fremmer ytelse eller prestasjon (sosial fasilitering). Det er også sett i praksis, og vist eksperimentelt, at under visse sosiale betingelser (anonymitet, høyt spenningsnivå, sterkt sammenknyttet gruppe) vil en del personer slutte å tenke selv (redusert egensensur), og i stedet følge gruppens kollektive handlinger (deindividuering). F.eks. vil personer som (mener eller tror at de) kan forbli anonyme, lettere utføre kriminelle eller moralsk tvilsomme handlinger. Såkalt tilskuereffekt viser til at dersom flere er til stede i en situasjon, og ansvar derfor blir spredt, vil mange ofte bli passive, og de kan la være å gripe inn der det er ønskelig og nødvendig for å hindre alvorlig skade på et annet menneske.

Forskning omkring sosial påvirkning har vist betydningen av sosial konformitet og lydighet. Sosial konformitet sikter til at personer i gruppe lett gjør som andre og tenker som andre. Gruppestørrelse så vel som samhold i gruppen og støtte fra andre har betydning. Lydighet i sosialpsykologisk sammenheng forklarer fenomener som hvordan en person i visse sosiale sammenhenger kan utføre handlinger som personen normalt vil anse som helt uakseptable. Sentrale elementer er stort sosialt press («gruppepress»), fysisk nærhet av leder, distanse til offer (anonymisering av offer, dehumanisering) og en forklaring for en selv som rettferdiggjør handlingene.

Forskning omkring sosial interaksjon har betydning for å forstå hva som gjør at man liker noen, eventuelt tiltrekkes av disse (forelskelse, kjærlighet), og misliker andre. Denne forskningen har også vist at en person kan tolke kroppslige symptomer som ledd i en stressreaksjon (autonom aktivering) ulikt avhengig av det sosiale samspillet som foregår når symptomene oppstår. Dette har betydning bl.a. for at man skal kunne forstå hvordan f.eks. kroppslige opplevelser på medisinske prosedyrer eller behandling kan oppleves helt ulikt av pasienter avhengig av kvaliteten i kontakten med legen (helsepersonellet).

Bruk av grupper (gruppepsykoterapi) som ledd i behandling av legemlige sykdommer og psykiske lidelser er eksempel på bruk av sosialpsykologisk kunnskap i medisin. Helsepsykologi bygger også i stor grad på sosialpsykologisk forskning.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.