Helsevesenets historie

Opprinnelsen til dagens helseinstitusjoner er middelalderens hospitser og fattighus knyttet til kirker og klostre. Det eldste kjente sykehuset i Norge er Trondhjem Hospital, som har vært i drift på samme eiendom fra før 1277. Allerede på 1500-tallet begynte staten å utvikle et offentlig helsevesen i Norge. Hensikten var til å begynne med å få ansatt en universitetsutdannet lege, medicus, eller physicus i hvert av stiftene i Danmark-Norge, senere også i hvert amt og i kommunene. Etter hvert ble det opprettet stillinger både for offentlige jordmødre og for leger over hele landet.

I gruvebyene ble stadslegene opprinnelig kalt bergfysici. Physici eller medici hadde bare tillatelse til å behandle «innvortes sykdommer». Skader og sykdommer som gjorde det nødvendig med kirurgiske inngrep, ble behandlet av chirurgici, som var utdannet i samsvar med håndverkstradisjonene, det vil si først og fremst ved å gå i lære hos en mester. Disse kirurgene ble kalt badskjær eller feltskjær. Chirurgici utgjorde frem til begynnelsen av 1800-tallet en egen offentlig etat, slik som legeetaten. Kirurgutdannelsen fikk opp gjennom 1700-tallet et økende universitetspreg, og de to etatene ble slått sammen allerede før 1814.

I Norge ble alle offentlige legestillinger, både de nyopprettede og de tidligere fysikater og kirurgikater, etter hvert besatt med leger utdannet ved Universitetet i Oslo eller likeverdige universiteter. Likeledes ble de offentlige jordmorstillingene besatt med kvinner som hadde gjennomgått en sertifisert utdanning, først i Danmark og senere i Norge. I 1900 var det 1144 jordmødre og 890 leger i landet.