Kirurgi er den delen av medisinfaget hvor legen foretar operasjoner for å behandle sykdommer eller skader. Målsetningen kan være å oppnå eller fremskynde helbredelse, lindre plager, hindre forverring av en tilstand eller forbedre funksjon.

Faktaboks

Uttale
kirurgˈi
Etymologi
av kir- og gresk ergon, ‘arbeid’

Det er først og fremst kirurger som driver med kirurgi, men også flere andre legespesialister gjør små operasjoner. For eksempel fjerner ofte allmennleger og hudleger føflekker. Tannleger kan gjøre kirurgiske inngrep i tannkjøtt.

Arbeidsoppgaver

Operasjon

Operasjon. Hvert medlem av operasjonsgruppen har sin faste plass ved operasjonsbordet.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Selve det kirurgiske inngrepet bare er én av flere oppgaver kirurgen har med hver enkelt pasient. Arbeidsoppgavene kan deles inn i tre faser: før operasjonen (preoperativt), under operasjonen (peroperativt) og etter operasjonen (postoperativt).

Før operasjonen

Den som skal utføre inngrepet, gjør en vurdering av pasienten før operasjon. Utredning på forhånd er i stor grad tverrfaglig. Kirurgen gjør klinisk undersøkelse, men ofte er det også behov for blodprøver, røntgen- og/eller funksjonsundersøkelser.

Under operasjonen

Under operasjonen er det behov for bedøvelse. Bedøvelsen kan være lokal, regional (for eksempel spinalbedøvelse) eller generell (narkose). Lokalbedøvelse settes av kirurgen, men regional eller generell bedøvelse er oppgaver for anestesileger og anestesisykepleiere. Kirurg og anestesipersonell har tett dialog underveis.

Før selve inngrepet blir pasienten lagt i riktig stilling (leiret) avhengig av hvor på kroppen inngrepet skal utføres. Operasjonsfeltet desinfiseres, det vil si at huden over det aktuelle området vaskes med desinfeksjonsmiddel for å forebygge infeksjon. Operasjonssykepleiere har ansvaret for disse forberedelsene.

Under inngrepet er det ofte behov for mange instrumenter. Operasjonssykepleier har oversikt over instrumentene, og overleverer utstyr etter hvert som kirurgen ber om det. Underveis er det også behov for hjelp til å holde såret åpnet ved hjelp av ulike typer sårhaker. Det er derfor vanlig med minst to leger ved kirurgiske inngrep.

Etter operasjonen

Etter operasjon følger kirurgen opp med tanke på resultat og eventuelle komplikasjoner av inngrepet. Behov for oppfølging varierer med type inngrep og tilstand. I noen tilfeller avsluttes kontakten når pasienten drar hjem etter operasjonen, men ofte er det behov for avtalt kontroll poliklinisk etter noen dager, uker, måneder eller år.

Arbeidsteknikker

Valg av teknikker bestemmes av hvor på kroppen inngrepet skal utføres. Det er mye behov for skarpt utstyr som skalpell og saks. Blødninger må stoppes fortløpende, og det gjøres for eksempel ved hjelp av elektrokoagulering eller ved å knyte over blodårer med tråd. Lokalbedøvelse er ofte tilsatt adrenalin som får blodårer til å trekke seg sammen. Det gjør at det blir mindre blødning i operasjonsfeltet, noe som gir bedre oversikt.

Kikkhullsoperasjon

Tradisjonell kirurgi kalles gjerne for åpen kirurgi. Det er også vanlig med kikkhullsoperasjoner. Da lages det små åpninger inn i for eksempel bukhulen, brysthulen eller et ledd. En av åpningene brukes til et kamera, og én eller flere åpninger brukes til operasjonsinstrumenter. Kirurgen fører instrumentene mens operasjonsfeltet i bukhulen, brysthulen eller leddet sees på skjerm.

Der det er mulig med kikkehullsoperasjoner, blir operasjonssåret både i huden og vevet i operasjonsområdet ellers mindre. Det betyr at risikoen for komplikasjoner blir mindre, og pasienten har ofte mindre vondt. I noen tilfeller er det bedre tilgang ved kikkehullsteknikk enn ved tradisjonell åpen teknikk.

Robot

Kikkehullsteknikken er videreutviklet til å inkludere bruk av robot. Det er fortsatt en kirurg som opererer, men med roboten som et hjelpemiddel. Instrumentene som brukes ved robotkirurgi har et ekstra ledd slik av bevegeligheten er bedre. Bevegelsene er også stødigere fordi datamaskinen behandler bevegelsene kirurgen gjør med instrumentene. Robot kan brukes innenfor mange kirurgiske disipliner som for eksempel urologi og gynekologi.

Kirurgiske disipliner

Det er mange typer kirurgi. Kirurgi som legespesialitet deles inn i følgende kategorier:

Det gjøres en del små inngrep av leger i andre spesialiteter også, for eksempel fastleger og hudleger. Da dreier det seg oftest om operasjoner på inngrodde tånegler eller å fjerne føflekker, fettkuler eller talgkuler. Tannleger gjør kirurgiske inngrep i tannkjøttet. Tannleger kan spesialisere seg til kjevekirurger som gjør mer omfattende kirurgi i munnen eller kjeven.

Utdannelse

Tidligere var utdanningen i kirurgi minst seks års spesialisering (videreutdanning etter ferdig legeutdannelse) i generell kirurgi, og deretter grenspesialisering i tre år i for eksempel gastrokirurgi eller urologi. Utdanningsstrukturen er endret slik at de som er under utdanning nå, ikke nødvendigvis blir generellkirurger.

Tidligere hadde alle leger turnustjeneste på 18 måneder etter endt medisinsk embetsstudium. Ved videre spesialisering ved sykehus hadde man det som ble kalt assistentlegestilling. Disse betegnelsene brukes ikke i dag. Den første legestillingen etter endt medisinstudium kalles LIS1 (lege i spesialisering 1). Videre fortsetter man som LIS2 og 3 når man går videre i spesialistutdanningen. I dag kan man velge sin grenspesialitet slik at man kan bli for eksempel bryst- og endokrinkirurg på seks år uten å være generell kirurg. To år av utdanningen skal imidlertid gi en noe bredere kirurgisk erfaring enn kun den valgte grenspesialiteten.

Hele spesialistutdanningsløpet skal være strukturert opplæring med dokumentert oppnåelse av konkrete læringsmål relevant for den spesialiteten man har valgt.

Kirurgiske avdelinger

Alle norske sykehus har kirurgiske avdelinger. Geografi og bosetning har ført til at det er mange sykehus i Norge, men av både økonomiske og medisinske grunner har det over år blitt gjort endringer slik at ulike sykehus har ulike funksjoner.

Ved noen sykehus utføres bare planlagte (elektive) operasjoner, mens det ved andre sykehus er både elektiv og akutt drift. Akutte tilstander eller komplikasjoner etter planlagt kirurgi behandles ved de sykehusene som har akuttfunksjon. De største sykehusene har bredest kirurgisk aktivitet, men det er tett samarbeid mellom sykehus slik at den norske befolkningen skal ha mest mulig likt tilbud uansett hvor man bor.

Planlagte operasjoner

En stor del av planlagte (elektive) operasjoner gjøres dagkirurgisk. Det betyr at pasientene utredes og behandles uten at det er behov for innleggelse i sykehus. Forutsetning for at operasjonen kan gjøres dagkirurgisk, er at pasientene kan mobiliseres samme dag som inngrepet er gjort og at pasientene kan håndtere smertebehandlingen selv.

Omfanget av inngrepet, andre sykdommer eller funksjonsnivå hos pasienten kan begrense muligheten for å dra hjem etter inngrepet. Da blir pasientene inneliggende på sykehuset etter operasjonen. Uansett om inngrepet er gjort dagkirurgisk eller som inneliggende pasient, blir den enkelte overvåket i postoperative avdelinger de første timene etter operasjonen.

Traumekirurgi

Hardt skadde pasienter fraktes i ambulanse eller helikopter til ett av Norges fire traumesentre:

  • Oslo Universitetssykehus
  • Haukeland Universitetssykehus
  • St. Olavs Hospital (Universitetssykehuset i Trondheim)
  • Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN, Tromsø)

Her blir pasienten stabilisert og behandlet. Ved disse sykehusene er det traumeteam på vakt hele døgnet.

Private klinikker

Kirurgi utføres også ved private klinikker. Noen private klinikker utfører operasjoner som også gjøres ved offentlig sykehus, men en del av aktiviteten i private klinikker er operasjoner som ikke prioriteres eller som ikke vurderes som nødvendig behandling i offentlig sykehus. Offentlige sykehus har for noen tilstander avtaler med private klinikker for å få gjennomført behandling som har lange ventelister. Da dekkes behandlingen av det offentlige. Kirurgiske inngrep som ikke vurderes som nødvendig behandling i det offentlige, må man dekke økonomisk selv.

Historikk

Kirurgien lå på et relativt høyt nivå i enkelte oldtidssamfunn, blant annet i Egypt, men utviklet seg til å bli et håndverk for barberere (bartskjærere) og bademestere. Fra 1600-tallet gikk utviklingen av kirurgien raskere.

På midten av 1800-tallet ble bedøvelse med eter (nafta) og kloroform innført, og i slutten av 1860-årene begynte Joseph Lister med antiseptisk sårbehandling. Det reduserte infeksjon av sår og sårfeber. Disse to reformene var av epokegjørende betydning for kirurgien.

Anestesi, forebygging av infeksjoner og transplantasjoner karakteriserer nåtidens operative kirurgi. Metoden til å unngå sårinfeksjon under operasjon har fra den opprinnelige antiseptiske forandret seg til den aseptiske, det vil si at alt som kommer i berøring med såret, som instrumenter, hender, operasjonsfelt, forbindingsstoffer og så videre, blir gjort sterilt (bakteriefritt).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg