Medisinsk historie er en gren av medisinen som har til oppgave å innsamle, bevare, bearbeide og presentere informasjon om medisinske forhold og medisinsk arbeid i tidens løp. Hensikten er å få et grunnlag for metodisk korrekte vurderinger til bruk i praktisk medisin og som bakgrunnsstoff til forståelse av medisinens utvikling. Medisinsk historie er eget fag ved blant annet Universitetet i Oslo.

I forhistorisk tid var legevitenskapen i Europa preget av magisk eller animistisk sykdomsoppfatning. Den første legevirksomheten i den vestlige verden bygde på tro, magi og praktisk erfaring. Sykdommer ble ofte oppfattet som resultat av guders eller demoners virksomhet.

Tegn til begynnende brudd med dette finner vi allerede hos egypterne og babylonerne. Men et virkelig nytt syn møter vi først i tekster som tilskrives Hippokrates (460–377 fvt.). Selv om disse tekstene ikke bygger på særlig kjennskap til anatomi og fysiologi, legger disse skriftene grunnlaget for en legevitenskap uten tilknytning til religion.

Tankegangen til Hippokrates følger den såkalte humorale patologi (latin humor, 'væske'). Med utgangspunkt i naturfilosofenes lære om at materien var sammensatt av fire elementer, jord, vann, ild og luft, mente man at det i menneskekroppen fantes fire såkalte kardinalvæsker (blod, slim, gul og sort galle). Sykdommer kom av forstyrrelser i mengdeforholdet mellom væskene. Rester av denne oppfatningen lever ennå. Sinnsstemning kalles ofte «humør», og vi karakteriserer personer som sangvinikere (sangvis, 'blod'), flegmatikere (phlegma, 'slim'), kolerikere (chole, 'gul galle') og melankolikere (melanchole, 'sort galle').

Hippokrates' lære betydde imidlertid et stort fremskritt, idet han hevdet at legevitenskapen måtte bygge på nøye observasjoner av de syke og ikke på spekulasjoner og tro. Denne tradisjonen la således grunnlaget for den årsak-virkningstenkningen vi kjenner fra dagens legevitenskap.

Behandlingen måtte gå ut på å understøtte naturens legende krefter. I århundrene etter Hippokrates økte kjennskapet til anatomi og fysiologi, særlig gjennom skolen i Alexandria. Men legevitenskapen var likevel sterkt preget av spekulative systemer, og det oppstod forskjellige skoler som til dels bekjempet hverandre sterkt. Striden endte for størstedelen med Galenos (131–201 evt.), som samlet hele den klassiske medisinske viten i et stort system som skulle gi svar på alle spørsmål. Systemet bygde på Hippokrates' humorale patologi, men var langt mer komplisert.

I folkevandringstiden  gikk legevitenskapen i Europa sterkt tilbake, men den klassiske medisin ble bevart hos araberne.

Gammel medisinsk viten ble også bevart og utviklet videre av munkene i Europas klostre. Kontakt med arabisk medisin førte senere igjen til oppblomstring av legevitenskapen i Vest-Europa. Særlig kjent ble legeskolen i Salerno, som blomstret på 1100- og 1200-tallet.

På 1100-tallet oppstod også de første medisinske fakulteter som læreanstalter for leger. Galenos' system var fortsatt enerådende. Legekunsten ble nå ofte utøvd av munker, kirurgiske inngrep derimot av bartskjærer og «snidere».

Med renessansen ble legevitenskapen fornyet. Paracelsus (1493–1541) var den første store opprører mot gresk-arabisk medisin. Han oppfattet væskelæren som falsk. Menneskekroppen var bygget opp av kjemiske grunnsubstanser, nemlig svovel, kvikksølv og salt. Mot hver sykdom fantes et spesifikt middel som man måtte lete etter. Gud hadde gitt legemidlene kjennetegn for eksempel ved farge og form, og slike tegn ville man tyde.

Andreas Vesalius (1514–1564) la grunnlaget for den moderne anatomi ved omhyggelige disseksjoner. Giovanni B. Morgagni (1682–1771) skapte en organpatologi, hvori det ble antatt at de fleste sykdommer hadde sitt sete i forandringer i kroppens organer. Ambroise Paré (1510–1590) reformerte kirurgien, William Harvey (1578–1657) gav fysiologien ny grunnvoll ved oppdagelsen av kretsløpet, og Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) innledet en ny æra i legevitenskapen ved å benytte mikroskopet. Det vell av nye kjensgjerninger som herved ble lagt frem gav Galenos' system dødsstøtet, men skapte nytt behov for systematikk.

På 1600-tallet oppstod skoler som bygde på den oppblomstrende naturvitenskap. Den viktigste var Thomas Sydenham (1624–1689), som ved sine omhyggelige sykdomsbeskrivelser ble grunnlegger av den vitenskapelige beskrivelse av sykdommene. Også nederlenderen Hermann Boerhaave (1668–1738) la hovedvekten på erfaringene ved sykesengen.

Legevitenskapen måtte bygge på nøyaktige observasjoner av det som skjer i det sunne og syke menneske, og på de slutninger som kan trekkes av gjentatte forsøk. Sammenligning mellom sykdomssymptomer og obduksjonsfunn er viktig.

Disse anskuelser kunne dog ikke hindre at legevitenskapen i første del av 1700-tallet ble preget av spekulasjoner som i mangt minnet om den gamle tiden, men etter hvert fikk den fastere grunn å stå på. Fysiologien gjorde store fremskritt under sveitseren Albrecht von Haller (1708–1778) og hans elever, og den patologiske anatomi ble grunnlagt av italienske og franske patologer som Morgagni og Marie François Xavier Bichat. Den skotske legen John Hunter (1728–1793) gav kirurgien et vitenskapelig grunnlag.

Mot slutten av århundret feiret den forebyggende medisinen en stor triumf ved Edward Jenners (1749–1823) innføring av koppevaksinasjonen. Johann Peter Frank (1745–1821) la et viktig grunnlag for forståelsen av legevitenskapens plass i samfunnet gjennom sitt store samleverk om offentlig legearbeid og hygiene.

1800-tallet karakteriseres ved ytterligere frigjøring av legevitenskapen fra filosofien og sterk kunnskapsvekst innenfor medisinens ulike fagområder. Cellelæren ble grunnlagt av Matthias J. Schleiden, Theodor Schwann og F. G. J. Henle. Rudolf L. Virchow (1821–1902) fremmet i årene 1857–1858 en ny oppfatning om årsaker til sykdom, den cellulære patologi. Han hevdet at sykdommene skyldes endringer i de enkelte cellene.

Fysiologien utviklet seg sterkt med blant andre J. Müller, C. F. Ludwig, Herman L. von Helmholtz og Claude Bernard), og J. G. Mendel gjorde sine grunnleggende arvelighetsforsøk. Mikrobiologien og immunlæren oppstod (Louis Pasteur, Robert Koch og Emil von Behring). De første forsøk på å anvende statistiske metoder i medisinen ble gjort. Det offentliges betydning for bedre hygiene ble bekreftet ikke minst gjennom innsatsen i England ved koleraepidemiene i 1850–1852.

Den fysikalske diagnostikken ble vesentlig forbedret ved innføringen av perkusjonen og auskultasjonen (Josef L. Auenbrugger og René T. H. Laënnec). I tillegg kom blant annet temperaturmåling med termometer og blodtrykksmåling, og mot slutten av 1800-tallet røntgenundersøkelse. Sykdomsbehandlingen gjorde i begynnelsen mindre fremskritt, unntatt innen kirurgien, som utviklet seg raskt takket være innføring av antiseptikken (J. Lister) og aseptikken, og utviklingen av narkose og lokalbedøvelse. Frem mot 1900 ble klinisk medisin langt mer eksakt og pålitelig enn tidligere.

Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har grunnprinsippet om den cellulære patologi skiftet til en molekylær patologi, idet moderne biologiske og biokjemiske metoder samt ny teknologi (for eksempel elektronmikroskopet) har gjort det mulig å oppklare enkelte sykdommer helt ned på det molekylære nivå. Genteknologien har hatt sitt gjennombrudd og har vist at mange sykdommer skyldes feil i molekylene i genene, DNA. Denne utviklingen har gitt legevitenskapen nye tilknytninger til grunnlagsvitenskapene kjemi og fysikk.

  • Porter, Roy (2003) Medicinens historie - fra oldtid til nutid. Rosinante

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. april 2009 skrev Svein Askheim

Som hovedartikkel er denne artikkelen svært kort. Den bør omfatte både institusjoner og ulike avdelinger innen medisinske helseforetak. mvh Svein

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.