medisinsk historie

Humoralpatologien (av humor, som betyr væske) utgjorde det dominerende rammeverk for medisinsk tenkning i Europa fra antikken og helt fram til rundt 1800.

Humoralpatologien bød på et perspektiv på sykdom som så all sykdom som resultat av en manglende balanse mellom de fire kroppsvæskene blod, svart galle, gul galle og slim. Disse væskene ble forstått som det kroppslige uttrykk for motstridende kosmiske prinsipper (jord, luft, ild, vann), eller for ulike grunnleggende «kvaliteter» (varm, tørr, kald, fuktig). I en sunn kropp var disse prinsippene i harmoni, den var ikke for varm, ikke for kald, ikke for tørr og ikke for fuktig. I en syk kropp kom derimot ett av prinsippene til å dominere over de andre og resultatet var en kropp i ubalanse. En leges viktigste oppgave var å hjelpe naturen med å gjenopprette den kroppslige balansen. Humoralpatologien var holistisk, i den forstand at den så sykdom og helse som tilstander som berørte hele organismen, ikke bare enkeltorganer. Virkemidler kunne være å tappe blod gjennom årelating, rense kroppen gjennom avføringsmidler, eller å påvirke den kroppslige balansen gjennom et regulert kosthold. Lignende medisinske systemer finnes også for eksempel i indisk og kinesisk tradisjon.

Denne formen for medisin var lite interessert i diagnose, i sykdommers spesifikke årsaker eller i de anatomiske forandringer som var forbundet med dem. Men den var opptatt av observasjon, av sykdom som prosess og av induktive resonnementer.

Med renessansen kom en fornyet interesse for studiet av de antikke tekstene, særlig de greske tekstene som ikke hadde blitt lest annet enn i oversettelser i middelalderen. Denne fornyede interessen for antikkens lærdom ble imidlertid fulgt av en ny impuls i retning av å søke ny empirisk kunnskap.

Galenos og Aristoteles ble på ny lest på originalspråket og takket være den nye trykkepressen, ble de tilgjengelig for flere. Det innebar i første omgang en ny oppblomstring av interessen for Galenos. Gjennom middelalderen hadde den gresk-romerske legen vært den store autoriteten på sykdom og legekunst, men da ble han lest gjennom mellommenn som Avicenna. I renessansen ble originalen tilgjengelig for flere uten at det i første omgang svekket dens autoritet.

Nylesningene av Galenos førte blant annet til en fornyet interesse for anatomi (studiet av kroppens struktur). Galenos hadde dissekert dyr for å studere deres anatomi, men i renessansen ble det vanligere å dissekere mennesker, og gjennom disse disseksjonene kom en korrigering av Galenos på visse punkter. Disseksjon av døde kropper ble en viktig vei til kunnskap, i alle fall ved lærdomssentrene i Sør-Europa. I Salerno, som i middelalderen hadde den mest berømte av alle europeiske legeskoler, hadde menneskekropper blitt dissekert så tidlig som på 1100/1200-tallet. I renessansen ble disseksjonen til en offentlig forestilling og mange universitetsbyer konstruerte egne anatomiske teatre for å huse disseksjoner som ble gjennomført foran et publikum. Kunstnere og vitenskapsmenn som Leonardo da Vinci og Andreas Vesalius lagde visuelle framstillinger av den menneskelige anatomi som hadde et helt annet detaljnivå enn tidligere.

De nye anatomiske studiene la til grunn en annen tilnærming til kroppen enn humoralpatologien. De rettet oppmerksomheten mot kroppens «solide» deler. Senere, utover 1700-tallet, ble patologien (sykdomslæren) mer opptatt av sykdommenes sete, det vil si at man tenkte seg at sykdom måtte være lokalisert i kroppens solide deler. En tidlig representant for en slik tilnærming var den italienske legen Giovani Battista Morgagni, professor i Padova, som oppsummerte sine funn i storverket Om sykdommers sete og årsaker (1761).

Også fysiologien, studiet av organenes funksjon, ble gjenstand for oppmerksomhet på 1600-tallet, stimulert av de anatomiske studiene, men også av forbedringen av mikroskopet, og av utviklingen av det vitenskapelige eksperimentet. Nederlenderen Antonie van Leeuwenhoek videreutviklet mikroskopet og brukte det til å studere mikroorganismer. Engelskmannen William Harvey presenterte i 1628 en beskrivelse av blodsirkulasjonen, som avvek radikalt fra Galenos’ forståelse av blodets bevegelse i kroppen. Denne beskrivelsen støttet seg blant annet på eksperimenter som Harvey hadde utført. Harveys tilnærming ble forstått som mekanistisk, det vil si at han la til grunn at kroppen var som en maskin. Dette var en tilnærming til kroppen som den franske filosofen René Descartes var en hovedtalsmann for. Men bruddet med den gamle forståelsen av kroppen skal ikke overdrives. Harvey var en elev av en aristoteliker i Padova og beundret Galenos på mange områder. Vesalius oppfattet seg også som en etterfølger av Galenos.

Den nye kunnskapen om anatomi ble viktig for det medisinske studiet, men i liten grad for medisinsk praksis. 1600-tallets «nye vitenskap» hadde brakt ny forståelse på mange områder, men lite i form av effektiv behandling av sykdom. Krig, sterk byvekst, og vidtrekkende handelsforbindelser brakte med seg nye helserisikoer. Rundt 1700 passerte Europas største byer London, Paris og Napoli en halv million innbyggere, og disse tett bebygde byene var fruktbar grunn for mange smittsomme sykdommer.

Ved siden av den lærde medisinen utgjorde kirurgene en atskilt gruppe sykebehandlere. Fra middelalderen var kirurgene organisert som et håndverkslaug. De drev med behandling av ytre skader, i motsetning til medisinerne som var innrettet mot indre skader.

Med opplysningsfilosofien ble troen på framskrittet i vitenskapens navn en ideologi. Galenos og Aristoteles mistet taket på skolemedisinen, mens humoralpatologien ikke desto mindre fortsatte å være en faktor for praktisk medisin. En rekke skoler oppstod, fordelt på mange flere europeiske byer og miljøer enn før, og de presenterte konkurrerende syn på hva kroppen var og hvordan den fungerte. Disse teoriene varierte fra å se kroppen som en mekanisk maskin, som fulgte fysikkens lover (som Hermann Boerhaave, professor i Leiden) til ulike former fra vitalisme, som så det levende som et eget domene og vektla nervesystemets rolle (som Albrecht von Haller i Göttingen), eller animisme, som vektla sjelens rolle i de kroppslige prosesser (som Georg Ernst Stahl i Jena). Boerhaave var også en pioner når det gjaldt klinisk undervisning: han fikk lagt til rette for kliniske forelesninger i en liten avdeling med 12 pasienter i et lokalt hospital og ble kjent som «Europas medisinske lærer».

1700-tallets kunnskapskulturer hadde en preferanse for systematisering. Skolemedisinen ble opptatt av å konstruere systematiske oversikter over alle sykdommer, kalt nosologier. Allerede på 1600-tallet hadde den engelske legen Thomas Sydenham beskrevet en sykdomsklassifikasjon basert på symptomer. En slik klassifikasjon kan lignes med et taksonomisk system over plante- og dyrearter, slik som den svenske legen og naturforskeren Carl von Linné utviklet på 1700-tallet. Linné utviklet senere også selv en sykdomsklassifikasjon. Et annet samtidig system ble utviklet av den franske professoren i medisin Francois Boissier de Sauvages (1706–1767).

Under og like etter den franske revolusjon ble de store hospitalene i Paris omorganisert og medisinerutdanningen ble knyttet tettere til hospitalene. Et resultat var den såkalte «Parisermedisinen», som bygget på undervisning i sykehusavdelingene og anatomiske undersøkelser gjennom disseksjon: å studere medisin kom nå til å bety å lære å lukte, å høre, å smake og å kjenne på sykdom. Den nye medisinen skilte seg fra tidligere former for medisin ved at den hadde tilgang på et stort antall syke kropper som den kunne studere. Det høye antall pasienter gjorde det mulig å tilnærme seg sykdom ved hjelp av numeriske metoder, hospitaliseringen gjorde det mulig å observere sykdommens utvikling over tid og sykehusene ga også bedre tilgang på lik som kunne obduseres. Den sterke forbindelsen mellom denne formen for medisin og sykehuset som ble etablert her gjør at 1800-tallets medisin av og til kalles for sykehusmedisin.

Den kliniske medisinen viet en særlig oppmerksomhet til sykdommens sete, det vil si at den insisterte på at enhver sykdom var lokaliserbar. Oppmerksomheten til medisinen ble med det flyttet fra de opplevde symptomene til pasienten mot de påvisbare kroppslige forandringene som lå under en sykdom. Obduksjon ble en sentral praksis for å finne ut hvor i kroppen sykdommen satt. Francois-Xavier Bichat, en av de fremste representantene for pariserskolen, etablerte histologien (vevslæren). Bichat så vevet, ikke organet, som den grunnleggende strukturen i kroppen, og det å identifisere sykdommens sete innebar etter det å beskrive dens lokalisering i vevet. Det gamle skillet mellom medisin og kirurgi ble nå i praksis opphevet. Kirurgien fikk en høyere status med egne akademier og egne akademiske utdanninger og kniven ble et viktig verktøy for mange leger. Ved opprettelsen av det nye universitetet i Christiania i 1811 var kirurgi og medisin der én og samme utdanning.

Med en sterk økning i antall medisinerstudenter som skulle studere anatomi økte også behovet for menneskelik som studiemateriale. Motforestillinger mot å la sine pårørende obdusere var imidlertid stor, og mange steder måtte medisinen nøye seg med likene av henrettede forbrytere. Visse steder utviklet det seg utover 1800-tallet en illegal handel med lik.

Den kliniske medisinen utviklet et nytt blikk på kroppen, men hadde lite nytt å tilby i form av behandlingstilbud. Diagnostisering ble et viktigere mål i seg selv (mot før prognostisering). Den medisinske praksis forble dominert av et lite antall virkemidler som årelating, avføringsmidler, svettekurer, brekninger og uttrekninger av skadelige væsker (for eksempel ved koppsetting).

Ved siden av sykehuset ble laboratoriet utover på 1800-tallet det sentrale stedet for produksjon av medisinsk kunnskap. Der sykehuset var et sted for observasjon, var laboratoriet et sted for eksperimenter. Den franske fysiologen Claude Bernards forskning på kroppsfunksjoner, i form av kontrollerte forsøk på levende dyr (viviseksjon) i et laboratorium ble et forbilde for mange – ikke minst fordi Bernard var en veltalende talsmann for denne typen forskning.

Det var likevel først og fremst i de tyske statene at laboratoriet videreutviklet seg til den sentrale vitenskapelige arena. Rudolf Virchow i Berlin fremmet på 1850-tallet cellularpatologien som innebar at man måtte søke årsakene til sykdom i forandringer i kroppens celler. Cellen var i henhold til dette synet både kroppens byggesteiner og sykdommens sete. Studiet av kroppscellene forutsatte en god mikroskopteknologi.

Utviklingen av laboratoriet og av mikroskopstudier fikk i neste omgang stor betydning for utviklingen av bakteriologien, studiet av mikroorganismer: her studerte patologer hvordan bestemte mikroorganismer var årsak til bestemte sykdommer. En rekke slike sammenhenger ble påvist på slutten av 1800-tallet, for eksempel sammenhengen mellom tuberkelbacillen og tuberkulose, mellom trepanema palidum og syfilis og mellom leprabacillen og lepra. Den tyske bakteriologen Robert Koch arbeidet i laboratoriet og utviklet metoder for å studere bakterier og deres rolle som sykdomsfremkallende faktorer. Dette arbeidet handlet om å dyrke mikroorganismene i laboratoriets kontrollerte omgivelser for så å studere deres livssyklus i sin vertsorganisme. Koch klarte slik å beskrive organismene og prosessene bak tuberkulose og kolera, to sykdommer med store konsekvenser for folkehelsen, men han lyktes ikke i sitt arbeid med å utvikle vaksiner mot disse sykdommene.

Den franske kjemikeren Louis Pasteurs arbeid vakte også enorm oppsikt: Pasteur var fra først av opptatt av mikroorganismers rolle i næringsmiddelindustrien, som for eksempel vin og øl, deretter av sykdommer knyttet til disse industriene (sykdom på planter og dyr), og først deretter av sykdom hos mennesker. Den sykdommen som brakte ham fra næringsmiddelindustrien til medisinen var rabies (hundegalskap), som Pasteur utviklet en vaksine mot. Forskningen innenfor bakteriologi skapte store forventninger til hva vitenskapen kunne utrette for medisinen. Og den nørte opp under en forenklet forståelse av mekanismene bak smittsomme sykdommer. Forskningen beveget seg raskt i retning av å studere samspillet mellom mikroorganismer og kroppen. For eksempel fant man ut at det i mange tilfeller ikke var mikroben direkte som forårsaket sykdommen, men et toksin som bakteriene produserte.

Innføring av antiseptikk og aseptikk rundt midten av 1800-tallet fant sted i lys av Pasteurs arbeid på mikroorganismer. Den engelske kirurgen Joseph Lister begynte på 1860-tallet å sterilisere operasjonsinstrumenter med karbolsyre, noe som bidro til å gjøre operasjoner tryggere for pasienter. Ved siden av utvikling av narkose og lokalbedøvelse skapte dette muligheter for store framskritt i kirurgien; kirurgien gikk i løpet av 1800-tallet fra å være en underordnet hjelpedisiplin for medisinen til å bli blant de mest prestisjefylte former for medisin.

På 1800- og 1900-tallet ble den medisinske utviklingen i tiltakende grad drevet av teknologiske nyvinninger.

Den kliniske medisinen utviklet nye metoder for å diagnostisere sykdom, blant annet ved hjelp av perkusjon og auskultasjon. Denne siste teknikken forutsatte bruk av stetoskop, som ble utviklet av René Laënnec på 1810-tallet og raskt ble en del av det medisinske standardutstyret. Mikroskopet, som hadde eksistert i et par århundrer, ble sterkt forbedret på 1820-tallet, og ble et sentralt instrument for medisinsk forskning. På 1840-tallet kom instrumenter for å måle blodtrykk. Helt på slutten av 1800-tallet oppdaget den tyske fysikeren Wilhelm von Röntgen det han kalte X-stråler, men som ettertiden kaller røntgenstråler. Allerede året etter ble denne teknologien tatt i bruk i medisinen, både i diagnostisering og, tentativt, som behandling for ulike tilstander. Først senere ble man oppmerksom på at strålene også kunne fremkalle sykdomstilstander. Sammen med oppdagelsen av radioaktiv stråling innledet x-strålene en æra av storstilt satsning på teknologi i sykehussektoren.

Røntgenapparatet var bare den første i en lang rekke med teknologiske oppfinnelser som utvidet medisinens rekkevidde på 1900-tallet. Fra tidlig på 1900-tallet ble det også mulig med effektiv blodoverføring, noe som var nødvendig for å videreutvikle kirurgien. Kirurgien ble en høyteknologisk del av medisinen, og innen 1960-tallet var mulighetene for organtransplantasjon kommet så langt at den sørafrikanske kirurgen Christiaan Barnard kunne gjennomføre en hjertetransplantasjon. Kirurgien utvidet mulighetene for livsreddende behandling ved alvorlig sykdom, men også for å korrigere medfødte skader, som ikke egentlig kan betraktes som sykdom. En voksende del av kirurgien i dag er den kosmetiske kirurgien, som i mange tilfeller søker å korrigere trekk som anses som uønsket fra et rent estetisk synspunkt.

Blant de viktigste nyvinningene på 1900-tallet var utvilsomt utviklingen av antibiotika, som kom i storskala produksjon like etter andre verdenskrig, og tilbød en effektiv kur mot mange smittsomme sykdommer. Medisinen fikk en enorm utbredelse, blant annet takket være tilstedeværelsen av en farmasøytisk industri som kunne produsere medisin i stor skala. I løpet av 1900-tallet har denne industrien blitt en sentral aktør i det medisinske landskapet, og en pådriver for utvikling av og bruk av medikamenter.

Helt fram til vår tid har medisinsk behandling vært noe som primært har foregått i private hjem. Fra 1800 ble sykehuset viktig for den medisinske utviklingen, men først på 1900-tallet ble sykehuset kvitt sitt stima som en gren av fattigpleien. Sykehuset ble et viktig sted for utvikling av meidisinsk kunnskap, og utprøving av nye behandlinger, og det skapte nye karriereveier, nye spesialiseringer og nye profesjoner, for eksempel sykepleieprofesjonen, som historisk er sterkt knyttet til sykehuset.

Så tidlig som i antikken ble det opprettet lokaler for behandling av mange mennesker på ett sted. I det gamle Roma fantes slike behandlingslokaler (valetudinaria) for slaver i storhusholdninger, og for soldater.

I middelalderen ble det ved mange klostre opprettet hospitaler der syke ble tatt i mot og ble forpleiet. Også i Norge ble slike hospitaler opprettet, for eksempel Oslo Hospital. Disse institusjonene hadde ofte ord på seg for å være usunne omgivelser, og pasientene der var utsatte for smitte. De var en del av fattigpleien, snarere enn spesialiserte medisinske behandlingsinstitusjoner. I stor grad var disse husene steder man kom for å dø, snarere enn steder man kom for å få behandling.

På 1600-tallet ble det flere steder opprettet «allmennhospitaler», som var en slags kombinerte sosialpolitiske innretninger. Behovet for pleie ble her gjerne kombinert med samfunnets behov for å kontrollere den store befolkningen av fattige, kriminelle, prostituerte, gamle og vanføre som vokste sammen med de nye storbyene. Også i Norge kom slike sosialpolitiske institusjoner til, om enn i liten skala. Men også her var et opphold på hospitalet først og fremst noe som bidro til å stigmatisere pasienten.

Ved inngangen til 1800-tallet ble disse store urbane institusjonene sete for den kliniske medisinen, og fra nå ble hospitalene utviklet til helt sentrale medisinske institusjoner. På sykehuset/hospitalet, fantes et stort antall fattige pasienter som ble forsørget på offentlighetens regning. En økende andel av legene fant sin karrierevei på sykehuset. I økende grad kom også medisinerstudiet til å være basert i kliniske studier, det vil si utdanningen ble knyttet til et sykehus. Med utviklingen av aseptisk og antiseptisk medisin ble helserisikoene ved å oppholde seg på et sykehus redusert. I løpet av den første halvdel av 1900-tallet kom for eksempel hoveddelen av alle fødsler i Norge til å foregå på sykehus.

• medisin
• psykiatriens historie
• legevitenskap

• Porter, Roy (2003) Medicinens historie – fra oldtid til nutid.
• Aina Schiøtz (2017) Viljen til liv. Medisin- og helsehistorie fra antikken til vår tid.