medisinsk historie

Tegn til begynnende brudd med dette finner vi allerede hos egypterne og babylonerne. Men et virkelig nytt syn møter vi først i tekster som tilskrives Hippokrates (460–377 f.Kr.). Selv om disse tekstene ikke bygger på særlig kjennskap til anatomi og fysiologi, legger disse skriftene grunnlaget for en legevitenskap uten tilknytning til religion. Tankegangen følger den såkalte humorale patologi (lat. humor, 'væske'). Med utgangspunkt i naturfilosofenes lære om at materien var sammensatt av fire elementer:, jord, vann, ild og luft, mente man at det i menneskekroppen fantes fire såkalte kardinalvæsker (blod, slim, gul og sort galle). Sykdommer kom av forstyrrelser i mengdeforholdet mellom væskene. Rester av denne oppfatning lever ennå. Sinnsstemning kalles ofte «humør», og vi karakteriserer personer som sangvinikere (sangvis, 'blod'), flegmatikere (phlegma, 'slim'), kolerikere (chole, 'gul galle') og melankolikere (melanchole, 'sort galle'). Hippokrates' lære betydde imidlertid et stort fremskritt, idet han hevdet at legevitenskapen måtte bygge på nøye observasjoner av de syke og ikke på spekulasjoner og tro. Denne tradisjonen la således grunnlaget for den årsak-virkningstenkningen vi kjenner fra dagens legevitenskap.

Behandlingen måtte gå ut på å understøtte naturens legende krefter. I århundrene etter Hippokrates økte kjennskapet til anatomi og fysiologi, særlig gjennom skolen i Alexandria. Men legevitenskapen var likevel sterkt preget av spekulative systemer, og det oppstod forskjellige skoler som til dels bekjempet hverandre sterkt. Striden endte for størstedelen med Galenos (131–201 e.Kr.), som samlet hele den klassiske medisinske viten i et stort system som skulle gi svar på alle spørsmål. Systemet bygde på Hippokrates' humorale patologi, men var langt mer komplisert.

I folkevandringstiden gikk legevitenskapen i Europa sterkt tilbake, men den klassiske medisin ble bevart hos araberne.

Gammel medisinsk viten ble også bevart og utviklet videre av munkene i Europas klostre. Kontakt med arabisk medisin førte senere igjen til oppblomstring av legevitenskapen i Vest-Europa. Særlig kjent ble legeskolen i Salerno, som blomstret på 1100- og 1200-tallet. På 1100-tallet oppstod også de første medisinske fakulteter som læreanstalter for leger. Galenos' system var fortsatt enerådende. Legekunsten ble nå ofte utøvd av munker, kirurgiske inngrep derimot av bartskjærer og «snidere».

Med renessansen ble legevitenskapen fornyet. Paracelsus (1493–1541) var den første store opprører mot gresk-arabisk medisin. Han oppfattet væskelæren som falsk. Menneskekroppen var bygget opp av kjemiske grunnsubstanser, nemlig svovel, kvikksølv og salt. Mot hver sykdom fantes et spesifikt middel som man måtte lete etter. Gud hadde gitt legemidlene kjennetegn f.eks. ved farge og form, og slike tegn ville man tyde.

A. Vesalius (1514–64) la grunnlaget for den moderne anatomi ved omhyggelige disseksjoner. G. B. Morgagni (1682–1771) skapte en organpatologi, hvori det ble antatt at de fleste sykdommer hadde sitt sete i forandringer i kroppens organer. A. Paré (1510–90) reformerte kirurgien, W. Harvey (1578–1657) gav fysiologien ny grunnvoll ved oppdagelsen av kretsløpet, og A. van Leeuwenhoek (1632–1723) innledet en ny æra i legevitenskapen ved å benytte mikroskopet. Det vell av nye kjensgjerninger som herved ble lagt frem gav Galenos' system dødsstøtet, men skapte nytt behov for systematikk.

På 1600-tallet oppstod skoler som bygde på den oppblomstrende naturvitenskap. Den viktigste var T. Sydenham (1624–89), som ved sine omhyggelige sykdomsbeskrivelser ble grunnlegger av den vitenskapelige beskrivelse av sykdommene. Også nederlenderen H. Boerhaave (1668–1738) la hovedvekten på erfaringene ved sykesengen. Legevitenskapen måtte bygge på nøyaktige observasjoner av det som skjer i det sunne og syke menneske, og på de slutninger som kan trekkes av gjentatte forsøk. Sammenligning mellom sykdomssymptomer og obduksjonsfunn er viktig.

Disse anskuelser kunne dog ikke hindre at legevitenskapen i første del av 1700-tallet ble preget av spekulasjoner som i mangt minnet om den gamle tiden, men etter hvert fikk den fastere grunn å stå på. Fysiologien gjorde store fremskritt under sveitseren A. von Haller (1708–78) og hans elever, og den patologiske anatomi ble grunnlagt av italienske og franske patologer (Morgagni, M. F. X. Bichat m.fl.). Den skotske legen J. Hunter (1728–93) gav kirurgien et vitenskapelig grunnlag. Mot slutten av århundret feiret den forebyggende medisin en stor triumf ved E. Jenners (1749–1823) innføring av koppevaksinasjonen. J. P. Frank (1745–1821) la et viktig grunnlag for forståelsen av legevitenskapens plass i samfunnet gjennom sitt store samleverk om offentlig legearbeid og hygiene.

1800-tallet karakteriseres ved ytterligere frigjøring av legevitenskapen fra filosofien og sterk kunnskapsvekst innenfor medisinens ulike fagområder. Cellelæren ble grunnlagt (M. J. Schleiden, T. Schwann, F. G. J. Henle). R. L. Virchow (1821–1902) fremmet i årene 1857–58 en ny oppfatning om årsaker til sykdom, den cellulære patologi. Han hevdet at sykdommene skyldes endringer i de enkelte cellene.

Fysiologien utviklet seg sterkt (J. Müller, C. F. Ludwig, H. L. v. Helmholtz, C. Bernard), og J. G. Mendel gjorde sine grunnleggende arvelighetsforsøk. Mikrobiologien og immunlæren oppstod (L. Pasteur, R. Koch, E. von Behring). De første forsøk på å anvende statistiske metoder i medisinen ble gjort. Det offentliges betydning for bedre hygiene ble bekreftet ikke minst gjennom innsatsen i England ved koleraepidemiene i 1850–52.

Den fysikalske diagnostikk ble vesentlig forbedret ved innføringen av perkusjonen og auskultasjonen (J. L. Auenbrugger, R. T. H. Laënnec). I tillegg kom temperaturmåling med termometer, blodtrykksmåling m.m., og mot slutten av 1800-tallet røntgenundersøkelse. Sykdomsbehandlingen gjorde i begynnelsen mindre fremskritt, unntatt innen kirurgien, som utviklet seg raskt takket være innføring av antiseptikken (J. Lister) og aseptikken, og utviklingen av narkose og lokalbedøvelse. Frem mot 1900 ble klinisk medisin langt mer eksakt og pålitelig enn tidligere.

Gjennom siste halvdel av 1900-tallet har grunnprinsippet om den cellulære patologi skiftet til en molekylær patologi, idet moderne biologiske og biokjemiske metoder samt ny teknologi (for eksempel elektronmikroskopet) har gjort det mulig å oppklare enkelte sykdommer helt ned på det molekylære nivå. Genteknologien har hatt sitt gjennombrudd og har vist at mange sykdommer skyldes feil i molekylene i genene, DNA. Denne utviklingen har gitt legevitenskapen nye tilknytninger til grunnlagsvitenskapene kjemi og fysikk.