Avholdsbevegelsen, en av de store folkebevegelsene som har preget landet siden midten av 1800-tallet. Arbeidet har vært rettet mot alkoholbruk. Utgangspunktet har bare delvis vært av religiøs art. Ikke minst arbeiderbevegelsen støttet avholdssaken, særlig i første halvdel av 1900-tallet. Lovgivningen på rusmiddelområdet er fremdeles sterkt preget av avholdsbevegelsens arbeid.

Det er bemerkelsesverdig at avholdsbevegelsen taper tilslutning i en tid hvor Verdens helseorganisasjon utpeker alkohol som den største sykdomsskaperen på 2000-tallet. Utviklingen må sees i lys av at samfunnet i vår tid ikke lenger har et entydig og offentlig bekreftet fellesskap om verdier og normer. Videre ser man at tidligere tiders reguleringsordninger for handel med alkohol står for fall. Det statlige Vinmonopolets enerett til import- og grossistvirksomhet er opphørt som følge av Norges tilslutning til EØS-avtalen. Mange kommuner som tidligere konsekvent gav avslag på søknader om skjenke- og salgsbevillinger, har nå tillatt dette for å sikre næringsgrunnlaget for serveringsbedrifter og dagligvarebutikker. Alkoholpolitikken er i ferd med å bli næringspolitikk, og ikke helse- og sosialpolitikk som avholdsbevegelsen har vært eksponent for.

Avholdsbevegelsen kan stå som representant for massestrategien i forebyggende helsearbeid. Formålet har vært å få folk flest til å ta stilling mot alkohol og ikke bare gjøre alkoholbruk til tema i de tilfeller der det dreier seg om tydelig misbruk (høyrisikostrategi). Det er nettopp massestrategien, med sterk kontroll av bevillings- og prispolitikk, Verdens helseorganisasjon vektlegger i sine råd om hvordan man kan bekjempe alkoholskadene på individ og samfunn. Selv om avholdsbevegelsen således kan sies å ha bygd sin virksomhet på det som også i dag er moderne forebyggingsmodeller, må man kunne konkludere med at den politiske ledelse både lokalt og nasjonalt ikke er villig til å ta i bruk de virkemidlene som er nødvendige for å begrense skadevirkningene av alkohol. De gunstige effektene av alkohol på hjerte- og karsykdommer vil ikke kunne oppveie skadene som et økt forbruk av alkohol i befolkningen vil kunne medføre.

Det finnes en rekke organisasjoner som arbeider for avholdssaken. Disse er organisert under paraplyorganisasjonen Actis sammen med andre organisasjoner som arbeider med forebygging, behandling og ettervern innen rusfeltet. Da Actis ble opprettet i 2003, ble Avholdsfolkets Landsråd, som før var paraplyorganisasjonen, nedlagt.

Menneskene har til alle tider kjent rusens virkninger og benyttet seg av den, blant annet i religionsutøvingen. Oppfatningen av hvordan alkohol virker på helsen har imidlertid vekslet mye gjennom tidene, og dette har hatt stor innflytelse på alkoholbruken. Lenge hersket den oppfatning at alkohol var sunt og gav styrke; det er nok å minne om at æsene skulle få overnaturlig styrke ved nytelse av mjød og øl. Enkelte morallærere og religionsstiftere tok dog tidlig avstand fra alkoholmisbruk; både Buddha og Muhammed foreskrev totalavhold, og visse folkegrupper avstod helt fra alkoholnytelse, blant annet tilhengerne til den greske filosofen Pytagoras.

I oldtiden og middelalderen kjente man bare «naturlig gjæret» drikk (øl, mjød, vin og så videre) med forholdsvis lav alkoholstyrke, sjelden over 15 prosent, og vinen ble som regel blandet med vann. Skadevirkningene ble derfor begrenset. Men etter at destillasjonen var blitt kjent omkring år 1500, ble brennevin et alminnelig nytelsesmiddel. Utbredelsen ble sterkt stimulert ved at brennevinet ble betraktet som et viktig medikament. Ved siden av å gi mot og styrke skulle det beskytte mot all verdens sykdommer, mot utmattelse og avkjøling, og ble derfor ansett som uunnværlig under store strabaser og når sykdom truet. Myndighetene søkte nok å demme opp mot overdreven bruk av brennevin ved forskjellige tiltak, men med liten effekt på grunn av manglende kontrollmuligheter. I opplysningstidens vekkelsesarbeid på 1700-tallet inngikk også kamp mot brennevinsbruken, blant annet ved folkeskrifter og forbud mot brennevinsbrenning.

Det organiserte avholdsarbeidet stammer imidlertid vesentlig fra 1800-tallet. Som dets «far» regnes den amerikanske legen Benjamin Rush fordi hans skrift om brennevins virkning på legeme og sjel gav støtet til stiftelsen av de første amerikanske måteholdsforeninger 1808 og 1813. Måteholdsprinsippet gjaldt til å begynne med alle former for rusdrikk. Men etter kort tid ble avholdsprinsippet stilt opp for brennevinets vedkommende; måteholden bruk av vin og øl skulle derimot fremdeles være tillatt. På dette grunnlag ble The American Temperance Society stiftet i 1826; det fikk hurtig stor tilslutning og øvde stor innflytelse på den offentlige mening både i USA og Europa. Kampen mot brennevinet ble ført ved opplysningsarbeid, organisering av foreninger og ved offentlige tiltak som høy skattlegging og restriksjoner i retten til produksjon og salg av brennevin. Men kampen hadde ikke den ønskede virkning. Forbruket av øl og vin tiltok sterkt, blant annet som følge av bayerølindustriens oppsving, og det ble etter hvert klart at alkoholmisbruk ikke kunne motvirkes bare ved avhold fra brennevin. Tanken om totalavhold fra alle former for rusdrikk vokste frem. I 1851 ble den internasjonale godtemplarorden, IOGT, som hadde totalavhold på sitt program, stiftet i staten New York og bredte seg derfra til Europa og andre verdensdeler. Den er fremdeles den største internasjonale avholdsorganisasjonen og har vært forbilde for mange lignende organisasjoner, både internasjonale og nasjonale.

Avholdsbevegelsen går inn for personlig avhold fra alle former for rusdrikk, opplysningsvirksomhet om alkoholens skadevirkninger, avskaffing av drikkeskikkene, sterke begrensninger i adgangen til produksjon og omsetning av rusdrikk med forbud som det endelige mål. Arbeidet er bygd på det syn at «bruk» og «misbruk» av rusdrikk sosialt sett er uatskillelige; enhver alkoholist er gjennom bruken ført til misbruken. Alkohol er et overflødig nytelsesmiddel, og menneskelig samfølelse tilsier at man gir avkall på en nytelse som i den grad fører til ulykke for den enkelte og for samfunnet. Under første verdenskrig og de første årene etter ble forbud innført i en del land (Island 1915, opphevet 1934, Finland 1919, opphevet 1932, USA 1920, opphevet 1933), men opphevet senere da forbudet viste seg å ha uheldige sidevirkninger som hjemmebrenning, smugling, gauking, opprettelse av ulovlige serveringssteder, brennevinsresepter og surrogatfyll. 

I Norge ble de første måteholdsforeninger stiftet i midten av 1830-årene. Etter at forbudet mot hjemmebrenning i byene var blitt opphevet i 1792 og i landdistriktene i 1816, hadde brennevinsforbruket økt sterkt og edruelighetsforholdene var blitt bekymringsfulle. Foreningene opptok avhold fra brennevin på programmet og gikk i 1845 sammen til en landsforening: Den norske Forening mod Brændeviinsdrik. Bevegelsens leder var teologistudenten Kjeld Andresen. Dels på grunn av bevegelsen og dels fordi Stortinget i 1830–1840-årene vedtok restriksjoner i den frie rett til brenning og omsetning av brennevin, sank forbruket av brennevin, og var i 1851 kommet ned i ca. seks liter pr. innbygger. Samtidig steg riktignok forbruket av øl og vin noe, men ikke så meget i året at det oppveide nedgangen i brennevinsforbruket. I 1859 kom avholdsbevegelsen til Norge da kvekeren Asbjørn Kloster stiftet den første totalavholdsforening i Stavanger, fra den nedstammer Det Norske Totalavholdsselskap.

I 1916 ble et midlertidig brennevinsforbud innført i Norge, i 1917 også et forbud mot sterkvin. Etter folkeavstemning i 1919, som viste 62 prosent for forbud, ble bestemmelsen opprettholdt. Men da skadevirkningene i form av hjemmebrenning, gauking, smugling og så videre ble stadig tydeligere og det oppstod handelsvansker med vinlandene, ble brennevinsforbudet opphevet våren 1927 etter at en folkeavstemning høsten 1926 hadde gitt et flertall på 56 prosent mot forbud. Hetvinsforbudet var blitt opphevet allerede i 1923. Etter dette har avholdsbevegelsen arbeidet for såkalt lokal tørrlegging, det vil si lokale forbud mot salg og skjenking av rusdrikk, begrensning av salg av rusdrikk og høye priser, opprettelse av alkoholfrie restauranter, opplysningsvirksomhet, undervisning og forskjellige kulturelle tiltak. Enkelte avholdsorganisasjoner driver også kursteder m.m. for alkoholister.

  • Avholdsbevegelsen i Store medisinske leksikon
  • Fuglum, P.: Kampen om alkoholen i Norge 1816–1904, 1972, isbn 82-00-08831-6, Finn boken
  • Fuglum, P.: "Alkohol eller avhold" i Holt, K. m.fl.: Norges kulturhistorie, b. 5, 1980, 139–62, isbn 82-03-11211-0
  • Fuglum, P.: Brennevinsforbudet i Norge, 1995
  • Fuglum, P.: Et onde avskaffer man!: arbeiderbevegelsen og alkoholen fra Marcus Thrane til forbudstiden, 1999, isbn 82-7765-029-9, Finn boken
  • Johnsen, H.: Norsk avholdslitteratur, 1936–54, 2 b. (bibliografi)
  • Schrumpf, E.: Berus eder!: norske drikkekulturer i de siste 200 år, 2003, isbn 82-530-2601-3, Finn boken

Foreslå endring

Kommentarer

25. mai 2012 skrev Ivar Lima

1.Artikkelen er normativ og ubalansert. Det står for eksempel at det er bemerkelsesverdig at avholdsbevegelsen taper tilslutning. Det er bemerkelsesverdig ut fra Geir Sverre Brauts normative perspektiv. Det er ikke bemerkelsesverdig med tanke på at nye generasjoner er vokst opp med andre normer for alkoholbruk enn eldre generasjoner, og at mange ser på det å drikke alkohol som noe positivt.

2. Det mangler kildebelegg for påstandene i artikkelen. Det påstås for eksempel at WHO utpeker alkohol som den største sykdomsskaperen i vår tid. Her burde det vært kildereferanse. Det er dessuten uklart om dette gjelder alle land inkludert Norge, eller bare enkelte land. Sykdomsskaper er dessuten upresist. En av de vanligste negative konsekvensene av alkohol er økt vold og flere ulykker.

3. En artikkel om avholdsbevegelsen burde konsentrere seg om å nøytralt beskrive fakta om bevegelsens opphav, dens verdier og mål og dens historiske utvikling i Norge. Det burde vært gjengitt historiske tall om antall medlemmer i avholdsforeninger. Det er en ganske detaljert beskrivelse av avholdsbevegelsens historie, men den går kun frem til ca. 1920-tallet.

17. juni 2012 skrev Geir Sverre Braut

Ja, Lima har gode poenger som vil bli fulgt opp ved kommende revisjon. Det normative perspektivet kan godt nedtones. I tillegg er det nødvendig å legge til ny kunnskap fra internasjonal alkoholforskning. Dette er et felt der det er mye ny kunnskap fra de seinere årene, båe i Europa og internasjonalt ellers.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.