Alkoholisme, tilstand som foreligger når et menneske er så avhengig av alkohol at det går ut over den fysiske eller psykiske helse. Dette er Verdens Helseorganisasjons definisjon. Det finnes ikke helt klare diagnostiske kriterier for tilstanden. Det synes å foreligge betydelig variasjon i intensiteten av avhengighetsfølelsen mellom personer og hos samme person over tid.

Det sentrale trekk ved alkoholismen er at det er en tilstand hvor individet har mistet kontrollen over sitt alkoholforbruk, både ved at vedkommende i det lange løp er ute av stand til å avstå fra å drikke, og ved at han ikke kan stoppe å drikke før han er blitt beruset og fortsatt må holde rusen vedlike.

Alkoholismen utvikles først etter års stordrikking. Det kan dreie seg om 10–30 år for den som har begynt å drikke i voksen alder, men for den som begynner i pubertetsårene skjer utviklingen langt raskere. Det synes å være en familiær disposisjon, men i prinsipp kan alle som drikker tilstrekkelig per gang og hyppig nok, utvikle alkoholisme. Livstidsprevalensen er ca. 5–10 % for menn og 2–5 % for kvinner. Mange med en alkoholismediagnose vil også ha en annen psykiatrisk diagnose (komorbiditet). 

Noen kan i kortere eller lengre perioder holde seg avholdende til de igjen får en svær drikkeperiode (periodedrankere). I en tilfeldig valgt måned i året vil rundt halvparten av alkoholikerne ikke drikke spesielt mye.

Sentrale trekk i utviklingen av kronisk alkoholisme er følgende:

1) Tenningsreaksjonen, som er tendensen til å fortsette å innta alkohol så snart man har kommet i kontakt med stoffet. En alkoholiker kan ikke klare å stanse hvis han først har tatt en drink.

2) Reparasjonstrangen, som er den tendensen en alkoholiker utvikler til å måtte ha alkohol neste dag for å reparere på det ubehaget han føler etter den forrige dags rangel og fravær av alkohol den samme dag. Kroppen reagerer ikke «normalt» uten at alkohol tilføres. Morgendrikking er et alvorlig symptom, likeså at man garderer seg ved alltid å ha nok alkohol hjemme.

3) Kontrolltap. Personen klarer ikke lenger å kontrollere sitt store alkoholforbruk. Blackout er hukommelsestap i forbindelse med inntak av relativt små mengder alkohol. Sees ved alkoholisme, se også abnorm alkoholreaksjon.

Man kan tale om alkoholmisbruk så lenge en person ofte drikker seg beruset, mer enn han selv og omgivelsene synes om, men hvor drikkingen er under såpass kontroll at det ikke oppstår psykisk eller fysisk helseskade, eller alvorlige skader i hans sosiale funksjon.

De første sjelelige symptomer på alkoholisme viser seg gjerne i at individet konsentrerer seg mer og mer omkring seg selv og sitt eget alkoholproblem, det kommer til initiativløshet, forsømmelighet, egoisme, kritikkløshet, ofte sjalusitendenser, seksuelle problemer, blant annet i form av impotens, tap av sosial kontakt, stemningsendringer, manglende likevekt, irritabilitet, sårbarhet. Etterhånden kan intellektuell reduksjon komme til. I tilslutning til misbruk av alkohol kan det utvikles alvorlige sinnslidelser, som delirium tremens, patologisk rus, Korsakovs psykose, akutte alkoholhallusinasjoner og forfølgelsesforestillinger. Velkjent er den sjalusiparanoiske tilstand ved alkoholisme, hvor pasienten urealistisk mener seg bedratt av ektefellen. Alkoholikeren frembyr ved denne tilstand vanligvis ingen andre symptomer på sinnslidelse.

Det er flere årsaker til alkoholisme. Alkohol er et rusgivende middel som gir en følelse av velbehag, egen kraft eller styrke. Men virkningen er også avhengig av situasjon, kultur og forventning. Sosiale læringsteorier ser på alkoholisme som feillært omgang med alkohol som det er mulig å korrigere. Når personen ikke drikker føler han usikkerhet og angst mens drikkeatferd, alkoholinntak, forbindes med avspenning og kontroll med situasjonen. Dette syn ligger bak behandlingsprogrammer som inneholder krav og belønning (kontrollert drikking). Modellæring er også viktig for utvikling av drikkemønster. Jo mer vanlig omgang med alkohol er i hjemmet, jo større fare for at barnet senere blir alkoholbruker eller misbruker.

Drikkeskikker både hjemme og ute spiller derfor en stor rolle for menneskers omgang med alkohol og risiko for utvikling av et misbruk og alkoholisme.

Personlighet, psykiske forhold og arv har også betydning for utvikling av alkoholmisbruk og alkoholisme. Hos noen er det en viss «umodenhet» og sosial nærtagenhet og følsomhet. Disse kan lett utvikle et for høyt alkoholinntak som et forsøk på å håndtere samvær med andre mennesker. Nyere forskning over utvikling av alkoholproblemer viser klart at beskrivelser av foreldre til alkoholikere som overbeskyttende og kontrollerende (mødre) eller fraværende og kontaktfjerne (fedre) kun gjelder en undergruppe personer med alkoholproblemer. Derimot har adopsjonsundersøkelser og tvillingundersøkelser vist at arv har betydning for visse typer alkoholisme.

Sjansen for å utvikle alkoholisme er mange ganger så stor blant de nærmeste slektninger til alkoholikere. Biologiske fedre med sværgradig alkoholisme har en overvekt av alkoholiserte sønner, men ikke døtre, mens biologiske mødre med sværgradig alkoholisme har en overvekt av alkoholiserte døtre. Likevel blir 80 % av dem med alkoholmisbrukende far eller mor ikke selv alkoholikere. Arv er derfor bare én av mange faktorer. Hvor den arvemessige disposisjon for øket risiko for alkoholisme er lokalisert på genet er ikke avklart.

Alkoholisme er en meget utbredt lidelse i vårt samfunn. Alt i alt regner vi med at ca. 8 % av Norges befolkning, kvinner og barn iberegnet, har alkoholproblemer. Det er en sammenheng mellom omsetningen av alkohol og antall mennesker med alkoholproblemer. Et urovekkende moment er at det er stadig yngre mennesker som stifter bekjentskap med edruskapsnemnder og behandlingsapparatet for alkoholikere, men det har vært lite endring i drikkemønsteret blant de unge i den siste 10-års perioden (2004). Hos noen utvikler alkoholmisbruk seg videre til stoffmisbruk generelt.

Alkoholismens legemlige skadevirkninger sees først og fremst i nervesystemet (alkoholisk demens), ved nervelammelser (nevropati, polynevritt, «alkoholikerben»), i mage/tarmkanalen ved irritasjon og betennelser (dyspepsi, gastritt, bukspyttkjertelbetennelse), og i leveren ved skrumplever (cirrhose, fettlever). Den mengde alkohol som skal til for å fremkalle slike forandringer varierer fra person til person. Mangel på vitamintilførsel kan resultere i lidelser som beriberi og pellagra. Dertil kommer det ofte til svekkelsestilstand med liten motstandskraft overfor infeksjonssykdommer som lungebetennelse m.m.

Andre legemlige forandringer ved alkoholmisbruk er anemi (blodmangel) og redusert hjertefunksjon (tungpusten). Hudens små blodårer utvider seg (rødmusset, blårød hud). Søvnen blir dårlig. Alkoholbruk, akutt eller kronisk, er den nest hyppigste faktor som er tilstede ved impotens. Alkoholmisbruk under graviditet kan gi et føtalt alkoholsyndrom. Ca. 200 barn fødes hvert år i Norge med skader på grunn av mors alkoholmisbruk.

Alkohol er også en viktig årsak til ulykker og vold. 25 % av alle menn og 10 % av alle kvinner som blir innlagt på sykehus for ulykker er påvirket av alkohol. Bortimot halvparten av alvorlig skadede motorvognførere og druknede var påvirket av alkohol. Hvert tredje brannoffer og trafikkdrepte fotgjenger er påvirket av alkohol. Forfrysninger skyldes også ofte alkohol. I Norge er det ca. 100 tilfeller årlig av registrerte tilfeller av akutt alkoholforgiftning. Det virkelige tallet er antagelig mye større.

Alkohol er også forbundet med vold, kriminalitet og atferdsavvik. Over halvparten av antall drapsmenn er påvirket av alkohol under handlingen. Alkohol er med i bildet ved ca. 80 % av tilfeller med legemsfornærmelser og beskadigelser. 40 % av alle vinningstyverier og biltyverier skjer i alkoholpåvirket tilstand. 80–90 % av husbråktilfeller er knyttet til alkoholbruk. Omkring halvparten av de barn som kommer under barnevern, kommer fra hjem der alkoholmisbruk hos en (gjerne hos faren) eller begge foreldre er konstatert.

Konsekvensene av dette er 1,5–2 ganger øket dødelighet hos personer som misbruker alkohol eller lider av alkoholisme i forhold til dem som ikke misbruker alkohol. Ett til to tusen mennesker dør av sykdommer knyttet til alkoholmisbruk i Norge per år. I Frankrike er tallet anslått til 40 000 per år og i USA 205 000 per år. Årsakene til dødsfallene er spesielt selvmord, ulykker, plutselig død og komplikasjoner til legemlige sykdommer som leversvikt, infeksjoner og indre blødninger (øsofagusvaricer).

Diagnostikk av alkoholisme skjer på grunnlag av symptomer og plager (drikkemønster, skade- og sykdomsmønster) og legeundersøkelse (skjelving, forandringer i små blodårer, blodprøver). Behandlingen av personer med alkoholproblemer kan skje utenom institusjon ved leger, psykologer osv., men mange må innlegges ved psykiatriske avdelinger, alkoholikerklinikker, kursteder eller vernehjem. Vellykket behandling krever en erkjennelse av drikkeproblemet hos alkoholikeren selv og motivasjon om å endre dette. Behandlingen krever et effektivt sosialt støtteapparat (AKAN, sosiale støttegrupper). Samtalebehandling vektlegger mestring av forholdet til andre mennesker og sosiale situasjoner uten alkoholinntak. Ektefelle og familie kan ofte med fordel trekkes inn i behandlingsopplegget. Gruppebehandling hjelper mange (AA).

Det finnes også behandlingsmodeller som tar utgangspunkt i at alkoholisme er en medfødt disposisjon, selv om dette bare er gyldig for en del av personene med alkoholproblemer (Minnesota-modellen). Ikke-vanedannende medikamenter (nevroleptika) som demper uro og bedrer søvn kan brukes ofte som et tillegg til annen behandling. Hvis det foreligger psykiske lidelser utenom alkoholismen behandles disse (f.eks. bipolar lidelse, angstlidelse eller sosial fobi). Vanedannende medikamenter (benzodiazepiner) frarådes vanligvis ved behandling av personer med alkohol- eller annet rusmiddelmisbruk. Legemlige sykdommer behandles og tilførsel av vitaminer er vanlig. For å redusere faren for at personen igjen skal begynne å drikke ved en impulsiv handling, kan legen gi et stoff (disulfiram Antabus), som gir ubehagelige kroppslige symptomer. Det finnes intet medikament som sikkert kan fjerne trangen til alkoholisme.

Helbredelsesutsiktene varierer, vanligvis nevnes helbredelsesprosenter varierende fra 10–40 prosent. Det er en høy skilsmissehyppighet hos alkoholikere, og generelt en oversykelighet. Typiske mønstre ved alkoholisme er gjerne hyppige, men relativt korte perioder med arbeidsudyktighet. I tidlige stadier av alkoholisme finnes det dobbelt så mange sykedager som normalt. Etter hvert som man kommer ut i forløpet, blir det ca. fire ganger så mange sykedager. Det beste utgangspunkt for behandling synes å være når alkoholikeren står overfor en trussel om tap av viktige sosiale goder, som ekteskap og familieliv, eller arbeid, og i den situasjon selv søker behandling. Den moderne forebyggelse omfatter samfunnstilrettelegging, opplysningsvirksomhet, alkohollovgivning, holdningsbearbeidelse og ikke minst forskning.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.