billighetserstatning

Billighetserstatning, økonomisk ytelse som ut fra en rimelighetsvurdering gis av staten til den spesielt uheldige borger etter særskilt søknad. Dette er følgelig ikke en erstatningsordning som er hjemlet i lov og som gir borgeren krav på erstatning når visse betingelser er oppfylt.

Forutsetningen for å oppnå billighetserstatning er vanligvis at andre mulige veier først er prøvd og/eller funnet nytteløse. Hvem som får billighetserstatning, og hvor mye som ytes, avgjøres på grunnlag av skjønn. Det er utviklet en praksis som viser at visse faktorer tillegges mer vekt enn andre ved utøvelsen av skjønnet.

Kriteriet på når pasienter ansees å ha vært spesielt uheldige er at det er skjedd noe helt uventet i samband med behandling, som har svært negative følger for dem. Spesielt uheldige pasienter kan få billighetserstatning når følgende ytterligere tre vilkår er oppfylt: Pasienten har lidt et økonomisk tap, det er sannsynlig eller sikkert at dette skyldes gitt/unnlatt behandling, og det har vært noe å utsette på kvaliteten på behandlingen/at det ikke er gitt behandling (uten at dette har gitt grunnlag for erstatningsansvar, pasientskadeerstatning). I praksis gis pasienter sjelden billighetserstatning etter innføringen av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning.

Erstatningssummen tilsvarer meget sjelden det økonomiske tapet, men har mer en symbolsk funksjon.

Søknad om billighetserstatning behandles av Billighetserstatningsutvalget. Søknader sendes til Justisdepartementet, som er sekretariatet for utvalget. Saker som gjelder helsetjeneste, blir først sendt til Sosial- og helsedirektoratet til uttalelse før de går til avsluttende behandling.