Desibel, symbol dB, måleenhet for forholdet mellom to effekter oppgitt på en logaritmisk skala, benyttes ofte til å angi lydstyrke i forhold til et referansenivå. Et lydnivå på 20 dB vil oppleves som helt stille, en normal samtale tilsvarer omtrent 60 dB. Ørets smertegrense er ved ca. 120 dB.

Er forholdet mellom to lydenergier K, uttrykkes det i desibel som 10 log K (ti ganger logaritmen til K). Når en lyds styrke oppgis i desibel, er den vanligvis angitt i forhold til lydtrykket (lydenergien) av en tone på 1000 Hz som akkurat så vidt høres av en med helt normal hørsel. Intervallet mellom denne såkalte terskelverdien, 20μPa (mikroPascal) tilsvarer 10-16 watt/cm2, og den lydintensiteten som ledsages av smerter i øret, 20 Pa = 10-4 watt/cm2, er meget stort. Man anvender logaritmen til forholdstallene for å få mer bekvemme tallstørrelser. En lyd på 10 dB har 10 ganger så mye energi som terskelverdien, 20 dB hundre ganger så mye osv. En fordobling av lydenergien svarer til en økning på ca. 3 dB. Øret oppfatter en økning av lydstyrke på 3 dB som tydelig, litt sterkere lyd. En økning på 10 dB føles som dobbelt så sterk. Under gunstige lytteforhold er ca. 1 dB den minste forskjell i lydstyrke som øret kan registrere.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.