hørsel

Hørsel, evne til å oppfatte lyd. Høresansen hos mennesket er knyttet til øret, og omfatter oppfattelsen av lyd, sansingen av lydbølger, trykkbølger, i det mediet som omgir oss. Hos mennesket er det bølger i luften som påvirker høresansen, og det oppfatter lyd med et svingetall fra ca. 18 til ca. 20 000 per sekund og med et lydtrykk som er ca. en milliondel av atmosfæretrykket. Enkelte dyr, som f.eks. delfiner, kan høre svingninger helt opp til 200 000 per sekund, andre dyr igjen, som f.eks. mus, kan ikke høre basstoner. Hvis et menneske oppfatter høyere toner enn det som er vanlig, snakker man om overhørsel.

Svingningene overføres gjennom mellomørets benkjede fra trommehinnen til det indre øre. Her påvirkes sansecellene som sitter langs den 35 mm lange basilarmembranen i et antall av ca. 30 000. Den mekaniske energien i lydbølgene omformes i sansecellene og ledes som elektriske impulser via hørenerven til hjernestammen og derfra til forskjellige deler av hjernen, spesielt til tinninglappen hvor impulsene kommer til bevissthet som hørselsinntrykk.

Forskjellige tonehøyder svarer til meget bestemte steder på basilarmembranen. Øret er meget følsomt for forandringer i tonehøyden (frekvensen), idet en forskjell på 0,3 % i svingetallet kan merkes (se difference limen). Som lydstyrkemåler har øret en meget stor skala idet forholdet mellom den svakeste oppfattbare lyd og lyd som gjør vondt i øret, er ca. 1:10¹². Øret er mest følsomt for toner med svingetall mellom 1000 og 4000 per sekund. For gradvis dypere basstoner blir følsomheten gradvis mindre, det samme gjelder for toner med gradvis økende frekvens. Små barn kan antakelig høre toner med svingetall helt opp til 40 000 per sekund. Evnen til å høre toner med høyt svingetall avtar med alderen. Den minste lydstyrke en tone kan ha for å kunne oppfattes, kalles høreterskelen.

Hørselen omfatter imidlertid ikke bare evnen til å kunne høre en lyd, men også til å gjenkjenne den og tyde den. Skal man måle hørselen, må man ikke bare måle høreterskelen, men også evnen til å oppfatte tale. Disse to går ikke alltid parallelt. Selv ved relativt god lydoppfatning kan taleforståelsen være dårlig på grunn av nedsatt evne til å skjelne (diskriminere) mellom de forskjellige fonemer, stavelser og ord. Diskriminasjonsevnen kan vi bestemme ved taleaudiometri. Man kan også få et grovt inntrykk av diskriminasjonsevnen og hørselen ved å bestemme i hvilken avstand et menneske kan høre hviske- og talestemme.

Rentoneaudiogram er en registrering av hørselen overfor rene toner idet man for de enkelte frekvensers vedkommende måler den svakeste tone som kan høres, høreterskelen. Terskelen måles både for luftledning (aerotympanal ledning) og for benledning (lyden ledes til det indre øret via knoklene i kraniet). Derved registreres hvilke toner som kan høres og eventuelt graden av tunghørthet for de enkelte toner. Rentoneaudiogrammet viser også om et hørselstap skyldes lidelse i det ytre øret og mellomøret (mekanisk hørselstap) eller skade av det indre øret og hørenerven (nevrogent hørselstap).

Taleaudiogram er en registrering av evnen til å oppfatte utvalgte tallord, en- og tostavelsesord. Taleterskelen angir den lydstyrke som må til for at 50 prosent av ordene oppfattes. Hørselstapet for rene toner og tale angis i desibel, i forhold til normal hørsel.

Audiometer finnes i to hovedtyper: rentoneaudiometer og taleaudiometer, som er kombinert i ett apparat. Rentoneaudiometer måler ørets evne til å oppfatte rene toner. Det består av en tonegenerator som kan frembringe rene toner i frekvensområdet C, 128 svingninger per sekund, til c⁶, 8000 svingninger per sekund med hel eller halv oktavs intervall. Med en forsterker (attenuator) kan tonestyrken (intensiteten) som måles i desibel (dB), varieres fra så vidt hørbar lyd (0 dB) til 110 dB, som er 100 milliarder ganger så sterk. Undersøkelsen foregår ved at forskjellige toner sendes enkeltvis og med forskjellige styrker gjennom hodetelefoner. Undersøkelsen foregår i lydisolert rom, camera silens. Ved å tegne resultatene i kurveform fås et audiogram. Det finnes også rentoneaudiometre hvor frekvensen kan forandres kontinuerlig, Békésy-audiometer.

I taleaudiometri benyttes et utvalg av tallord, en- og tostavelsesord som er representativt for språket. Ordene er innspilt på lydbånd og kalibrert slik at de får ensartet innbyrdes forståelighet. Lydstyrken kan reguleres og avleses på en skala. Resultatet opptegnes i kurveform, taleaudiogram. Prøven utføres dels med hodetelefoner, dels med høyttaler i fritt felt. Det siste brukes ved tilpasning av høreapparater. Det finnes også spesialaudiometre for diagnostiske prøver for å finne ut om årsaken til et hørselstap sitter i det indre øret eller i sentralnervesystemet.

Subjektiv lydfornemmelse eller tinnitus (øresus) oppstår ved irritasjon av det indre øre eller hørselssentrene i hjernen og kan også forekomme ved sykdommer i mellomøret. Mer ubestemt sus i hodet kan forekomme ved alminnelig svekkelse eller på rent nervøst grunnlag, ofte uten samtidig nedsettelse av hørselen. Pulserende øresus synkront med arteriepulsen kan skyldes karsykdommer.

Hemming, se hørselshemning.

• hørselen