hørsel

Forskjellige tonehøyder svarer til svært bestemte steder på basilarmembranen. Øret er meget følsomt for forandringer i tonehøyden (frekvensen). Menneskeørets difference limen, det vil si den minste forskjellen i lydfrekvens som kan oppfattes, er på 0,3 prosent i svingetallet.

Som lydstyrkemåler har øret en meget stor skala. Forholdet mellom den svakeste lyden vi kan oppfatte og den lyden som gjør vondt i øret er cirka én til en billion (1:10¹²). Øret er mest følsomt for toner med frekvens mellom 1000 Hertz og 4000 Hertz. For gradvis dypere basstoner blir følsomheten gradvis mindre, det samme gjelder for toner med gradvis økende frekvens. Små barn kan antakelig høre toner med svingetall helt opp til 40 000 Hertz. Evnen til å høre toner med høye frekvenser avtar med alderen. Den minste lydstyrken en tone kan ha for å kunne oppfattes, kalles høreterskelen.

Hørselen omfatter imidlertid ikke bare evnen til å kunne høre en lyd, men også til å gjenkjenne den og tyde den. Skal man måle hørselen, må man ikke bare måle høreterskelen, men også evnen til å oppfatte tale. Disse to går ikke alltid parallelt. Selv ved relativt god lydoppfatning kan taleforståelsen være dårlig på grunn av nedsatt evne til å skjelne (diskriminere) mellom de forskjellige fonemer, stavelser og ord. Diskriminasjonsevnen kan vi bestemme ved taleaudiometri. Man kan også få et grovt inntrykk av diskriminasjonsevnen og hørselen ved å bestemme i hvilken avstand et menneske kan høre hviske- og talestemme.

Rentoneaudiogram er en registrering av hørselen overfor rene toner idet man for de enkelte frekvensers vedkommende måler den svakeste tone som kan høres, høreterskelen. Terskelen måles både for luftledning (aerotympanal ledning) og for beinledning (lyden ledes til det indre øret via knoklene i kraniet). Derved registreres hvilke toner som kan høres og eventuelt graden av hørselshemming for de enkelte toner. Rentoneaudiogrammet kan også vise om et hørselstap skyldes lidelse i det ytre øret og mellomøret (mekanisk hørselstap) eller skade av det indre øret og hørenerven (nevrogent hørselstap).

Rentoneaudiometer måler ørets evne til å oppfatte rene toner. Det består av en tonegenerator som kan frembringe rene toner i frekvensområdet 125 Hertz til 8000 Hz med hel eller halv oktavs intervall. Med en forsterker kan lydtrykket som måles i desibel i forhold til et referansetrykk på 20 mikropascal, varieres fra så vidt hørbar lyd (0 desibel) til 110 desibel, som er 100 milliarder ganger så sterk. Undersøkelsen foregår ved at forskjellige toner sendes enkeltvis og med forskjellige styrker gjennom hodetelefoner. Undersøkelsen foregår i lydisolert rom, camera silens. Ved å tegne resultatene i kurveform fås et audiogram. Det finnes også rentoneaudiometre hvor frekvensen kan forandres kontinuerlig, Békésy-audiometer.

Taleaudiogram er en registrering av evnen til å oppfatte utvalgte tallord, en- og tostavelsesord. Taleterskelen angir den lydstyrken som må til for at halvparten av ordene oppfattes.

I taleaudiometri benyttes et utvalg av tallord, en- og tostavelsesord som er representativt for språket. Ordene er lagret digitalt og kalibrert slik at de får ensartet innbyrdes forståelighet. Lydstyrken kan reguleres og avleses på en skala. Resultatet opptegnes i kurveform, taleaudiogram. Prøven utføres dels med hodetelefoner, dels med høyttaler i fritt felt. Det siste brukes ved tilpasning av høreapparater. Det finnes også spesialaudiometre for diagnostiske prøver for å finne ut om årsaken til et hørselstap sitter i det indre øret eller i sentralnervesystemet.

Ørets funksjonalitet kan også kontrolleres ved å måle oto-akustisk emisjon (OAE). Når øret mottar bestemte typer lydsignal, genereres et svarsignal i det indre øret. Øret fungerer som en liten høyttaler og svarsignalet kan plukkes opp med en mikrofon i øregangen. Sammenhengen mellom eksitasjonssignalet og svarsignalet (emisjonssignalet) kan brukes diagnostisk. OAE brukes rutinemessig på nyfødte for å kontrollere om hørselen er normal.