Luftembolisme, tilstand med luftbobler i blodet; kan opptre dersom luft slipper inn i blodåresystemet. Luftboblene kan blokkere blodstrømmen gjennom kapillarene i de forskjellige organer. Lungene er i en spesielt utsatt posisjon og kan virke som et filter for luftbobler og andre embolier som kommer med det venøse blodet fra de perifere vev i kroppen.

Hos en del av befolkningen vil luftboblene kunne komme over fra den venøse delen av sirkulasjonen til den arterielle delen, og vil derfor ikke bli oppfanget av lungekretsløpet. Dette skjer først og fremst hos dem som har åpning i skilleveggen mellom høyre og venstre forkammer.

Den vanligste årsaken til luftembolisme er en for rask dekompresjon i forbindelse med dykking (se også dykkersyke). Luftembolisme kan også forekomme som en komplikasjon ved kirurgiske inngrep, både diagnostiske og kurative. Luftembolisme i vener kan opptre som en komplikasjon ved operasjoner på halsen og ved abortinngrep som foretas på ukyndig måte. Spesielt stor er risikoen hvis pasienten må sitte delvis oppreist under en operasjon, slik at trykket i halsvenene blir lavere enn i omgivelsene. Luftembolisme kan også oppstå som en komplikasjon ved overtrykksventilasjon, pneumothorax og ved kikkhullsoperasjoner (se kikkhullskirurgi) når CO2-gass ledes inn i bukhulen under overtrykk. Også ved infusjoner av blod og saltoppløsninger under overtrykk kan luftembolisme forekomme. Ved undersøkelser som medfører kontrastinnsprøyting (angiografi) eller målinger i arteriesystemet, er det av vesentlig betydning å unngå at luft i systemet gir opphav til arteriell luftembolisme. Luftembolisme i arteriene kan komme som livsfarlig komplikasjon ved brystkasseskader.

Luftembolisme ved for rask dekompresjon skyldes hovedsakelig bobler av nitrogen (N2, som utgjør 78 % av luften) som dannes i venøst blod. For at man skal forstå årsaken, kan det være nyttig å se på Henrys lov (oppkalt etter Joseph Henry, 1797–1878, amer. fysiker), som sier at mengden av en gass som oppløses i en væske, øker lineært med gassens partialtrykk (det trykk hver enkelt gass i en gassblanding utøver) og med gassens oppløselighet. Under dykk øker trykket i lungenes alveoler, hvor gassveksling mellom luft og blod foregår, slik at mer nitrogen kan oppløses i blod og vevsvæsker. Det kan ta så mye som seks timer før en likevekt har innstilt seg, slik at vevsvæskene er blitt mettet ved nye og høye oksygentrykk. Under oppstigning reverseres denne prosessen. Når lufttrykket i alveolene faller på grunn av oppstigningen, vil nitrogenets partialtrykk reduseres, og det dannes en gradient for nitrogenutstrømning fra vevene via blodet og til lungealveolene. Herfra blir gassen til slutt luftet ut via lungeventilasjonen.

Problemene oppstår når oppstigningen skjer for raskt. Nitrogenet kan da ikke diffundere (spres) ut i vevene, i oppløst tilstand, like hurtig som partialtrykket avtar. Det er nå for mye gass oppløst i forhold til det fallende trykket. Denne supermettede tilstanden resulterer i at det dannes frie bobler. Prosessen kan sammenlignes med det som skjer når man brått fjerner kapselen på en brusflaske.

Behandlingen bør skje i et overtrykkskammer der lufttrykket gradvis kan reduseres.

Bobledannelse i venøst blod vil vanligvis ikke gi varige skader. Boblene føres med blodstrømmen til lungene, diffunderer over i alveolgassen og utskilles ved ventilasjonen. Hos personer som har hull i skilleveggen mellom hjertets to forkamre, kan bobler komme over i det store kretsløp og føres med blodet til kapillarnettet i ett eller flere organer. Spesielt farlig er luftembolisme i hjernen hvis sirkulasjonen her blokkeres, noe som gir varig vevsødeleggelse. Luftbobler kan også gi vevsskade ved å utløse klumping av blodplater og stimulering av komplementsystemet. Det er mulig at mikroskopiske luftbobler inne i kroppens celler kan medvirke til å gi høydesyke.

Se også embolisme.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.