Peritoneum, tynn, fuktig hinne (se hinner, serøse) som kler hele bukhulens overflate (se buken). Til sammen har bukhinnen en overflate på ca. 2 m2.

Man skiller mellom peritoneum parietale, som kler innsiden (veggen) i buk- og bekkenrommet, og peritoneum viscerale, som kler organene i dette rommet.

Noen organer (f.eks. leveren, milten, tykktarmens tversgående del og krøstarmen) er helt omgitt av bukhinne og betegnes som intraperitonealt beliggende organer. Andre organer (f.eks. nyrene, bukspyttkjertelen, tolvfingertarmen, det meste av tykktarmens opp- og nedstigende del) har en retroperitoneal beliggenhet, dvs. de ligger bak bukhinnen og blir ikke, eller bare delvis, kledd av den.

Bukhinnen er en serøs hinne (dvs. den tillater vevsvæske å trenge gjennom) og kan derfor utskille eller oppta stoffer i bukhulen, noe som har betydning ved peritoneal dialyse (se dialysebehandling).

Mikroskopisk er bukhinnen dannet av flate celler med mikrovilli (tynne sylindriske utløpere) på overflaten, noe som bl.a. øker cellenes overflate.

Den parietale delen av bukhinnen innerveres av mellomribbenervene (nervi intercostales) og nerver fra lumbalnervefletningen (nervus iliohypogastricus og nervus ilioinguinalis), og er meget smerteømfintlig. Den viscerale delen innerveres av autonome innvollsnerver (nerver som virker uavhengig av bevisstheten) og er nesten uten smertefølelse.

Den fuktige og nerverike bukhinnen bevirker at bukorganene kan gli friksjonsløst mot hverandre, samtidig som sykelige tilstander «varsles» ved smertefølelse. Se også blindtarmbetennelse, bukhinnebetennelse, McBurneys punkt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.