Peritoneum er en tynn, fuktig hinne (se hinner, serøse) som kler hele bukhulens overflate (se buken). Til sammen har bukhinnen en overflate på om lag 2 m².

Man skiller mellom peritoneum parietale, som kler innsiden (veggen) i buk- og bekkenrommet, og peritoneum viscerale, som kler organene i dette rommet.

Noen organer (for eksempel leveren, milten, tykktarmens tversgående del og krøstarmen) er helt omgitt av bukhinne og betegnes som intraperitonealt beliggende organer. Andre organer (for eksempel nyrene, bukspyttkjertelen, tolvfingertarmen, det meste av tykktarmens opp- og nedstigende del) har en retroperitoneal beliggenhet, det vil si de ligger bak bukhinnen og blir ikke, eller bare delvis, kledd av den.

Bukhinnen er en serøs hinne (det vil si den tillater vevsvæske å trenge gjennom) og kan derfor utskille eller oppta stoffer i bukhulen, noe som har betydning ved peritoneal dialyse (se dialysebehandling).

Mikroskopisk er bukhinnen dannet av flate celler med mikrovilli (tynne sylindriske utløpere) på overflaten, noe som blant annet øker cellenes overflate.

Den parietale delen av bukhinnen innerveres av mellomribbenervene (nervi intercostales) og nerver fra lumbalnervefletningen (nervus iliohypogastricus og nervus ilioinguinalis), og er meget smerteømfintlig. Den viscerale delen innerveres av autonome innvollsnerver (nerver som virker uavhengig av bevisstheten) og er nesten uten smertefølelse.

Den fuktige og nerverike bukhinnen bevirker at bukorganene kan gli friksjonsløst mot hverandre, samtidig som sykelige tilstander «varsles» ved smertefølelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.