Barnevernstjeneste, kommunale og statlige tiltak som er etablert for å sikre at barn og unge får trygge oppvekstvilkår, og at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Bestemmelsene om barnevernstjenesten er gitt i barnevernstjenesteloven.

Kommunen skal organisere en førstelinjetjeneste som kan gi råd og veiledning, treffe vedtak om tiltak overfor enkeltpersoner, samt følge opp slike tiltak. Staten skal gjennom Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) bistå kommunen når det er behov for plassering av barn utenfor hjemmet, f.eks. i fosterhjem. Bufetat er organisert i fem regioner. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Oslo) er hovedkontor for virksomheten. Etaten er underlagt Barne- og likestillingsdepartementet. Bufetat ble opprettet i 2004 da staten overtok ansvaret for familievernkontorene og de aktivitetene som fylkeskommunene tidligere hadde innenfor barnevernet. Staten har gjennom fylkesmannen tilsyn med at de som yter tjenester innenfor barnevernet, oppfyller sine forpliktelser etter lovgivningen. Fylkesmannen er også klageorgan for mange vedtak etter loven. Fylkesnemnda er en domstolslignende instans som fatter vedtak i en del saker om tvangstiltak overfor barn og foreldre.

Barnevernstjenesten skal alltid legge vekt på det som er til beste for barnet. Det skal tas sikte på å etablere en stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å foreta undersøkelser dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som gjør at barnet ikke får forsvarlig hjelp og omsorg eller dersom det foreligger mistanke om mishandling. Helsepersonell har plikt til på eget tiltak, uavhengig av taushetsplikt, å melde fra til barnevernstjenesten i kommunen dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller dersom det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Helsepersonell skal i slike tilfeller også gi opplysninger når dette blir krevet av barnevernstjenesten. Selv om plikten påligger enhver helsearbeider, bør opplysningene såvidt mulig gis til barnevernet gjennom den som er behandlingsansvarlig. Når opplysninger gis til barnevernstjenesten, bør barn og foreldre som hovedregel informeres om hvilke opplysninger som gis og hvorfor dette ansees nødvendig. Det er dog ikke krav i lovgivningen om at dette skal skje.

I noen tilfeller samarbeider helsepersonell med barnevernstjenesten uten at det foreligger mistanke om forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernets side. Det er da viktig å være oppmerksom på at man må ha samtykke fra dem det gjelder før eventuelle opplysninger formidles videre.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.