Familievernkontor, kontor som gir tilbud om behandling og familierådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernkontorene foretar også megling etter ekteskapsloven og barneloven. Kontorene skal drive utadrettet virksomhet om familierelaterte temaer. Både familier, par og enkeltpersoner kan henvende seg til kontorene enten direkte eller etter henvisning fra lege, psykolog eller annen instans.

Familievernkontorene drives av staten gjennom Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) eller den som Bufetat inngår avtale med. Det er 64 familievernkontorer i Norge, hvorav 39 statlige og 25 drevet av Kirken (2006).

Kontorene har ansatt sosionom, psykolog og lege (psykiater). Mange har også tilknyttet prest og jurist. Arbeidet ved kontorene drives tverrfaglig. Delvis bygger tilnærmingen på psykodynamiske teorier og delvis på systemorienterte teorier. Typisk for tilnærmingen er at paret eller familien defineres som klient, i motsetning til det som har vært vanlig i psykisk helsevern, der enkeltindividet står i fokus. Ansatte ved familievernkontorene skal uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at barn blir mishandlet i hjemmet eller når det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Både de statlige og de kirkelige familievernkontorene blir drevet etter lov om familievernkontorer. De har plikt til å føre ordnede opptegnelser over sin virksomhet. Enhver har rett til innsyn i de opptegnelser som direkte bare gjelder ham eller henne. Innsyn ut over dette er avhengig av samtykke fra den eller de opplysningene gjelder. Fylkesmannen fører tilsyn med familievernkontorene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.