Poliomyelitt, infeksjon med poliovirus som typisk karakteriseres ved en ødeleggelse av «den grå ryggmargsubstansen fortil» hvor de såkalte motoriske forhornscellene (se ryggmargen) finnes. Polioinfeksjonen medfører større eller mindre lammelser. Før utviklingen av moderne, effektive poliovaksiner i 1950-årene var poliomyelitt en fryktet sykdom som rammet mange mennesker, ofte unge, i den vestlige verden.

Polioepidemier var tidligere vanlige, og den siste mest kjente rammet den moderne verden omkring 1950. I land med dårlig hygiene er spedbarn ofte blitt smittet på et så tidlig tidspunkt at de fortsatt er beskyttet av antistoffer overført fra moren. Dette gjør at de får en lett sykdom, men samtidig blir de immune for resten av livet. Vaksinering har nå nærmest stoppet de store epidemiene i de industrialiserte land, men fortsatt forekommer sykdommen i andre deler av verden.

Poliomyelitt skyldes poliovirus. Dette er et RNA-virus som hører til i undergruppen enterovirus i picornavirusslekten. Det opptas i kroppen via tarmene, og etter en inkubasjonstid på én til to uker kan det opptre forskjellige symptomer.

Hos ca. 90 % av dem som smittes, kommer det ikke symptomer (subklinisk infeksjon). Hos de resterende opptrer influensalignende symptomer, og hos ca. 2 % av de smittede spres viruset med blodet til nervesystemet. Det kommer da symptomer på en hjernehinnebetennelse med hodepine og nakkestivhet. Spinalpunksjon viser økt antall celler i cerebrospinalvæsken. Prøve for å analysere om det foreligger poliovirus, kan tas fra hals, avføring eller fra cerebrospinalvæsken.

Etter én til to uker går vanligvis symptomene tilbake, men noen pasienter får på dette tidspunktet de karakteristiske lammelsene. Dette skyldes at viruset angriper motoriske nerveceller i hjernestammen og ryggmargen, noe som vanligvis fører til lammelser i armer og ben. Disse lammelsene kan utvikle seg videre i løpet av noen dager, og de kan bli livstruende hvis det er respirasjonsmusklene som rammes. Lammelsene kan gå tilbake, men hos ca. en tredel av pasientene blir det varige lammelser med atrofi av de affiserte musklene.

Lammelsene er stabile hos flesteparten av pasientene, men hos ca. 30 % opptrer det en økende muskelsvakhet mange år senere, såkalt postpolio syndrom. Denne tilstanden kan svært langsomt forverres. Undersøkelse hos nevrolog og elektromyografi (EMG) kan bidra til å avklare om det foreligger en slik tilstand.

Pasienter med mistanke om poliomyelitt bør undersøkes nøye slik at man kan få avklart om pasientens symptomer skyldes poliomyelitt eller andre sykdommer som kan ligne poliomyelitt. Overvåking er viktig med tanke på lammelse av respirasjonsmusklene, og behandling med respirator kan bli nødvendig. Noen spesifikk behandling finnes ikke, men mange former for opptrening og hjelpemidler har hjulpet poliomyelittpasienter til å leve et aktivt liv på tross av varige lammelser. Salks vaksine, som består av drepte poliovirus, ble utviklet i begynnelsen av 1950-årene. Vaksinering med denne – og senere andre typer poliovaksiner – er et godt eksempel på hvordan samfunnet kan beskytte seg mot store epidemier.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.