Polio, poliomyelitt, er en akutt smittsom infeksjon med poliovirus. Viruset kan angripe og ødelegge de motoriske forhorncellene i ryggmargens forhorn, og resultatet blir lammelser. Sykdommen rammer særlig barn under fem år. I det 20. århundre var polio en fryktet sykdom i store deler av verden, men takket være effektive vaksiner, er sykdommen nå i ferd med å bli utryddet.

Poliovirus er et RNA-virus som hører til i undergruppen enterovirus i picornavirusslekten. Viruset kommer vanligvis inn i kroppen gjennom munnen, og formerer seg i det lymfatiske vevet i svelget og i tarmkanalen. Virus kan utskilles i avføringen i opptil 18 uker, og kan i denne perioden smitte nye mennesker.

Fra tarmen kan virus spre seg med blodet til andre organer, og først og fremst til sentralnervesystemet, hvor noen utvikler hjernehinnebetennelse (meningitt). Fra hjernehinnene kan virus gå inn i ryggmargen og den forelengede marg, hvor de motoriske forhorncellene kan skades og ødelegges. Denne celleødeleggelsen fører til lammelse og atrofi av tverrstripet muskulatur oftest i armer og bein, mer sjelden i kroppsmuskulatur og respirasjonsmuskulatur.

Opptil 90 prosent av de som blir smittet, får ingen symptomer eller sykdomstegn. Noen av de smittede får lette sykdomssymptomer med feber og hopepine mens andre får tegn til serøs meningitt. Et lite mindretall får lammelser, som imidlertid går tilbake hos flertallet. Men hos én av 200 smittede fører infeksjon med poliovirus  til  irreversible lammelser. 5-10 prosent dør, av dem som får lammelser av pustemuskulaturen.    

Symptomer og kliniske funn gir mistanke om diagnosen. Prøver for å analysere om det foreligger poliovirus, kan tas fra hals, avføring eller fra cerebrospinalvæsken.

Polio var fram til 1800-tallet en sykdom som forekom sporadisk, og den første polioepidemien i Norge, og sannsynligvis i verden, ble beskrevet av dr. Andreas Christian Bull i Sør-Odal i Hedmark i  1969. På 1900-tallet var det i en rekke land vanlig med polioepidemier. I Norge hadde vi en rekke epidemier farm til farm til begynnelsen av 1950-tallet.

I Norge og mange andre land tok problemet slutt da man fikk effektive vaksiner i slutten av 1950-åra. I mange land, særlig i Afrika og Asia, ble imidlertid ikke massevaksinasjon gjennomført, og polio forble et stort problem. I 1988 gikk WHO, CDC, Rotary, Unicef og andre sammen og satte seg som mål å utrydde polio, og i åra som fulgte ble antallet pasienter med polio dramatisk redusert. Det siste åra har det bare vært noen tilfeller i Afganistan, Pakistan og i Nigeria. Afrika vil sannsynligvis kunne bli erklært poliofritt i løpet av få år, og forhåpentligvis vil sykdommen også snart bli utryddet fra Afganistan og Pakistan. Det er derfor stor sannsynlighet for at polio vil bli den tredje infeksjonssykdommen som blir utryddet, etter kopper og kvegpest.                                   

Pasienter med mistanke om poliomyelitt  skal i den akutte fasen ha hvile og ro, og overvåkes med tanke på om det utvikles lammelse av respirasjonsmusklene. Noen spesifikk behandling rettet mot poliovirus finnes ikke, men noen pasienter vil trenge symptomatisk behandling for feber, smerter, uro, og så videre. Er respirasjonsmusklene rammet, kan behandling med respirator være nødvendig. Da polio var vanlig i Norge ble mange pasienter behandlet med tankrespirator (jernlunge) eller skjoldrespirator.

Etter den akutte fasen bør poliopasinter med lammelser starte opptrening for å begrense varige funksjonsnedsettelser mest mulig.  Mange former for opptrening og hjelpemidler har hjulpet poliomyelittpasienter til å leve et aktivt liv på tross av varige lammelser. På 1940- og 50-tallet ble det i Norge etablert sykehus og polioinstitutter som gjorde at mange av poliopasientene fikk intensiv opptrening og stimulering, slik at mange fikk utdanning og arbeid tross alvorlige fysiske funksjonsnedsettelser. 

Etter mange (30-40 år) år i en stabil fase, ofte med beskjedne eller ingen plager, kan mange tidligere poliopasienter få ulike plager, som økt trettbarhet, nye lammelser, og så videre. Mange som etter den akutte infeksjonen har greid seg fint uten hjelpemidler, kan nå bli nødt til å bruke krykker, rullestol, og lignende. Mange som har vært i fulltidsarbeid, må førtidspensjoneres på grunn av de nye plagene, som betegnes seinskader, og som inngår i  i den medisinske begrepet postpoliosyndrom. Undersøkelse hos nevrolog og elektromyografi (EMG) kan bidra til å avklare om det foreligger en slik tilstand.

Forebygging betyr i praksis vaksinasjon. Salks vaksine, som består av drepte poliovirus, og må gi som injeksjon, ble tatt i bruk i Norge i 1958. Denne vaksinen ble brukt i Norge fram til 1965 og etter 1980. En vaksine bestående av svekket levende virus (Sabins vaksine), som ble gitt som dråper, ble brukt i åra 1965-80. Denne perorale vaksinen har flere fordeler, men har den ulempen at de svekkede virusene i vaksinen i meget sjeldne tilfelle kan forårsake polio hos personer som smittes fra vaksinerte individer.           

I de store  massevaksinasjonskampanjene som er blitt gjennomført de siste tiåra i poliorammede land, har man av praktiske grunner brukt den perorale vaksinen, som har resultert i at man har fått noen få vaksineassosierte poliotilfeller.                                                                   

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.