rejeksjon

Rejeksjon, avstøtning av vev eller organer som er transplantert fra et annet individ (donor). Avstøtningen innebærer at vevet eller organet etter en tid slutter å fungere, og brytes ned. Rejeksjon skyldes at et individs immunapparat (T-lymfocytter og B-lymfocytter) gjenkjenner donators fremmede HLA-molekyler (se HLA) på overflaten av de transplanterte cellene og dermed starter en betennelsesreaksjon.

Dersom rejeksjonen skyldes at pasienten fra før har antistoffer mot donators HLA, kommer rejeksjonen minutter til få timer etter transplantasjonen (hyperakutt rejeksjon) og fører vanligvis til at det transplanterte organet blir ødelagt.

En rejeksjon som skyldes at pasientens T-lymfocytter gjenkjenner donators HLA, kommer oftest få uker etter transplantasjonen (akutt rejeksjon), men kan også komme flere år etter transplantasjonen. Akutte rejeksjoner kan forebygges ved at man gir pasienten immunsuppressiv behandling fra transplantasjonstidspunktet. Slike akutte rejeksjoner kan behandles når de oppstår ved at man benytter store doser steroider eller ved at man dreper T-lymfocyttene ved hjelp av antistoffer.

Rejeksjoner som oppstår gradvis flere måneder eller år etter transplantasjon, kalles kroniske rejeksjoner, Mekanismene bak kronisk rejeksjon er ikke fullstendig klarlagt, men man mener at både antistoffer og T-lymfocytter rettet mot donators HLA spiller en rolle.