Vold, fysiske eller psykiske handlinger som en person truer med eller gjennomfører mot en eller flere andre mot deres vilje.

Utøvelse av vold kan være gjort for å tvinge gjennom sin egen vilje, eller komme som et mer spontant uttrykk for aggresjon. I og med at det dreier seg om handlinger som gjennomføres mot andres vilje, vil voldshandlinger i all hovedsak betraktes som ulovlige. Begrepet vold brukes vanligvis ikke om tvangsinngrep som er lovlige, f.eks. lovlig bruk av fysiske tvangsmidler innenfor psykiatrisk behandling. Dersom slike midler benyttes på et ulovlig grunnlag, vil det kunne betraktes som utøvelse av vold. I noen tilfeller, f.eks. ved psykotisk sykdom, kan voldshandlingene betraktes som tegn på sykdom. I alminnelighet er det likevel ikke grunnlag for å betrakte voldsutøvelse som tegn på sykdom. Det kan også være verdt å merke seg at trusler om vold kan ha tilsvarende psykiske helseeffekter som selve voldsutøvelsen, selv om de fysiske skadene er fraværende.

Nyere undersøkelser viser at trusler om vold og voldsbruk synes å være ganske hyppig også i det norske samfunnet. I levekårsundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå oppgir rundt 5 % av befolkningen at de har vært utsatt for trusler om vold eller vold i løpet av det siste året. Dette tallet har holdt seg temmelig stabilt ved levekårsundersøkelsene siden 1983. Likevel viser kriminalstatistikken at voldshendelser som blir anmeldt til politiet, har økt noe. I 2005 ble det anmeldt 25 064 slike hendelser (seksualforbrytelser ikke medregnet). Økningen gjelder særlig legemsfornærmelsene, altså de strafferettslig sett minst alvorlige hendelsene. De mest alvorlige hendelsene i form av forsettlig og overlagt drap, ligger ganske stabilt mellom ca. 30 og ca. 50 hvert år her i landet. Anmeldelse av alvorlige seksualforbrytelser i form av voldtekt har derimot økt kraftig, fra 396 i 1997 til 798 i 2005.

Mishandling av barn er et fenomen som ikke kommer tydelig frem gjennom kriminalstatistikken. Det er ikke uvanlig å regne med at kanskje opp mot 5 % av alle barn opplever en eller annen form for mishandling i løpet av barndommen. Oversikten over dette er dessverre ganske mangelfull. Likevel vet vi at barnevernstjenesten i Norge årlig iverksetter nærmere undersøkelser i rundt 20 000 tilfeller. I ca 1/5 av sakene er det omsorgssvikt eller mistanke om mishandling som er oppgitt som årsak til undersøkelsen, se mishandling av barn.

Bruk av ulovlig tvang og makt overfor pasienter i helsesektoren eller overfor personer i det offentliges varetekt er det felt som vi ikke har full oversikt over. Selv om omfanget trolig ikke er stort, er det grunn til å være årvåken for slike fenomener. Det samme gjelder privat vold mot eldre innenfor og utenfor institusjon.

Årsaksforholdene bak voldsbruk er sammensatte. I utgangspunktet legger strafferetten til grunn at enhver har ansvar for sine egne handlinger, også når det gjelder bruk av vold. I forebyggingsperspektiv er dette likevel ikke det mest nyttige utgangspunktet.

Noen forskere søker årsakene i samspillet mellom mennesker i samfunnet, andre legger vekt på individuelle genetiske forhold, noen finner forklaringer i kostholdsfaktorer, andre igjen setter voldsbruk i voksen alder i sammenheng med egne voldsopplevelser i oppveksten. Forskningen er ikke entydig når det gjelder effekten av voldsopplevelser gjennom medier og etterfølgende egen voldsbruk. Det er derimot ganske stor enighet om at alkoholbruk, både hos utøver og voldsoffer, fremmer vold. Over 2/3 av voldsepisodene skjer i forbindelse med bruk av alkohol.

De fleste hendelsene skjer om kvelden og natten og i løpet av helgen. Når det gjelder de alvorligste hendelsene som drap og voldtekt, skjer de for en stor del innenfor nære relasjoner. Det er menn som står for den største delen av voldsbruken i sakene som blir anmeldt.

Voldens betydning for helsetilstand og helsetjenester er omfattende. Ikke bare medfører voldsbruk direkte fysiske skader, som gjerne medfører varige følgetilstander på den som har vært utsatt for vold. Psykiske ettervirkninger er hyppige, både hos voldsofferet og hos dennes nærmeste. De psykiske problemene som gjerningspersonen og dennes nærmeste også kan utsettes for, skal heller ikke bagatelliseres. For helsetjenesten er det viktig å møte de som har vært utsatt for vold med respekt, og på en måte som medvirker til å gjenopprette tillit og verdighet. Mange som har vært utsatt for vold vil oppleve en følelse av usikkerhet og mindreverdighet. Ruspåvirkede pasienter skal selvsagt møtes med samme profesjonalitet og faglighet som alle andre.

Det er spesielle utfordringer knyttet til å møte mennesker utsatt for seksualisert vold og barn som har vært utsatt for vold fra sine nærmeste. I slike tilfeller vil faglig forsvarlig hjelp best kunne gis der det er oppbygd særlige tilbud, f.eks. ved henvisning til voldtektsmottak eller barneavdeling.

Ved undersøkelse og behandling av personer som har vært utsatt for vold, bør helsepersonellet alltid være ekstra nøye med å dokumentere funnene. Selv om pasienten i første omgang avstår fra å melde hendelsen til politiet, kan det senere bli aktuelt å kunne dokumentere med stor nøyaktighet det som har skjedd. Dersom pasienten har anmeldt forholdet til politiet, vil politiet ofte har særlige anvisninger om hvordan bevis kan sikres.

I noen tilfeller, f.eks. ved mishandling av barn og ved kjønnslemlestelse har helsepersonellet plikt til å melde fra til henholdsvis barnevernet og til politiet.

Se også krisesenter, mobbing, seksualforbrytelse, seksuelle overgrep, voldtekt.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.