seksuelle overgrep

Vaginalt, oralt og analt samleie eller vaginal/anal penetrering med fingre eller objekter, ved tvang og uten samtykke, er noen eksempler på kontaktovergrep. Det samme gjelder tvang til masturbasjon eller onani – både på andre og om noen tvinger en til å berøre seg selv seksuelt. Også beføling med seksuelt tilsnitt, både utenpå og innenfor klærne, vil betegnes som seksuelle overgrep om det gjøres med tvang eller mot noen som ikke kan samtykke.

Noen former for ikke-kontaktovergrep innebærer å mot sin vilje bli utsatt for andres seksuelle aktivitet eller nakenhet – for eksempel blotting eller uønsket eksponering for pornografi. Kanskje mer aktuelt i dag er den økende tendensen til at seksuelle overgrep begås på internett eller ved bruk av teknologi, altså digitale eller teknologi-assisterte seksuelle overgrep. Slike overgrep kan potensielt formidles til mange via internett.

Manipulasjon, press og tvang til å sende seksualiserte bilder eller filmer av seg selv, å ubedt motta nakenbilder eller annet seksuelt innhold fra andre, å bli filmet eller fotografert i seksuelle situasjoner og truet med spredning av bilder/film, og press eller tvang til å utføre seksuelle handlinger med seg selv eller andre med direkteoverføring via internett, er eksempler på handlinger uten fysisk kontakt, men som likevel er seksuelle overgrep.

Seksuell utnyttelse av barn tar nye former med internett, og kan inkludere involvering av barn i prostitusjon og trafficking, direkteoverførte bestillingsovergrep, produksjon av overgrepsmateriale på bestilling og at barnet selv produserer slike bilder/filmer til andres bruk, ved grooming, trusler og andre former for press og tvang.

Det er flere grunner til at det er vanskelig å gjøre gode anslag over faktisk forekomst av seksuelle overgrep.

1. Ulike undersøkelser bruker ofte ulike definisjoner av overgrep. Det gjør det vanskelig å sammenlikne resultatene på tvers av studier.
2. Det gjøres sjelden samme undersøkelse flere ganger på akkurat samme måte. Om dette ble gjort, ville det vært lettere å følge utviklingen over tid.
3. Det er gode grunner til å være forsiktig med å tolke forekomstdata basert på selvrapporteringsundersøkelser som noen direkte gjengivelse av faktisk forekomst av et fenomen, for eksempel:

• utvalgsproblemer – ulik sammensetning av utvalget og befolkningen det er ment å representere
• svarprosent – lav svarprosent kan føre til lavere grad av representativitet
• ulik tilbøyelighet til å rapportere hendelser man har vært utsatt for, for eksempel på grunn av vansker med å huske hendelser langt tilbake i tid

Seksuelle overgrep kan innebære akutte skader både i og utenfor kjønnsorganene, som for eksempel rifter, blåmerker, sår, blødninger og beinbrudd. Seksuelle overgrep kan også medføre risiko for uønsket graviditet, urinveisinfeksjoner og seksuelt overførbare infeksjoner, slik som klamydia, gonoré og hiv.

Seksuelle overgrep kan videre gi ulike typer smerteplager. Dette kan for eksempel være smerter ved samleie eller vannlating. Anale overgrep kan gi smerter i endetarmen, mens kvalme, spisevansker og svelgebesvær kan oppstå etter orale overgrep. Det er også en overhyppighet av kroniske smerter hos utsatte for seksuelle overgrep, både i underlivet og andre steder på kroppen, som kan vedvare i mange år etter at overgrepet skjedde. Skader og infeksjoner i kjønnsorganene kan også øke risiko for komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel.

I tillegg har studier vist overhyppighet av en rekke andre sykdommer senere i livet hos de som har opplevd seksuelle overgrep eller andre traumatiske hendelser, blant annet hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmforstyrrelser, kreft og immunsykdommer.

Det er fortsatt usikkert hva som er årsaken til dette. Det kan skyldes en direkte helseskadelig effekt av vedvarende stress gjennom blant annet endringer i kroppens hormonbalanse og immunforsvar. I tillegg kan det også være relatert til livsstilsendringer som medfører helserisiko; for eksempel at man røyker mer, eller bruker mer alkohol og andre rusmidler og usunne kostvaner.

Umiddelbart etter et seksuelt overgrep, vil mange utsatte oppleve sterke følelsesmessige og psykiske reaksjoner, slik som dyp fortvilelse, frykt, forvirring, konsentrasjonsvansker og panikk, man kan oppleve å bli mer skvetten enn tidligere, eller få mareritt, søvnvansker og påtrengende minner (flashbacks). Disse plagene vil ofte reduseres av seg selv i løpet av noen uker.

Men seksuelle overgrep kan også forårsake eller forverre psykiske lidelser som kan vedvare i lang tid etter overgrepet, særlig posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og depresjon. Andre psykiske lidelser som er forbundet med seksuelle overgrep er panikkangst, spiseforstyrrelser og dissosiative lidelser, og det er også høyere forekomst av angst i forbindelse med fødsel. Noen vil utvikle eller forverre rusmisbruk. Det er i tillegg vist høyere forekomst av selvmordstanker og selvmordsforsøk i etterkant av seksuelle overgrep. Helseplager og konsentrasjonsvansker som kan oppstå i etterkant av seksuelle overgrep kan også ha langsiktige negative konsekvenser for den utsattes utdanning, arbeidsevne, økonomi og livskvalitet.

Mange utsatte opplever skam- og skyldfølelse knyttet til overgrepet, som er forbundet med større grad av psykiske helseproblemer. Overgriper er ofte en person den utsatte kjenner fra før, og overgrepet kan medføre bekymring for omgivelsenes reaksjoner dersom de får vite om det, tap av sosial støtte, isolasjon og ensomhet. Studier har gjentatte ganger vist at de utsatte ofte ikke forteller om overgrepet, verken til sine omgivelser eller til hjelpeapparatet. Dette kan bidra til at de utsatte ikke får tilstrekkelig hjelp og behandling, slik at helseplagene vedvarer.

Forskning har også vist at det er økt risiko for å bli utsatt for nye overgrep blant dem som tidligere har opplevd seksuelle overgrep. Dette fenomenet kalles reviktimisering. De som har opplevd seksuelt misbruk i barndommen har to til tre ganger høyere sannsynlighet for å oppleve nye seksuelle overgrep senere i livet, sammenlignet med andre. Også voldtekter i voksen alder er forbundet med økt risiko for nye seksuelle overgrep.

Det er fortsatt lite kunnskap om hvilke faktorer som forklarer seksuell reviktimisering. Studier tyder imidlertid på at posttraumatiske stressplager som utvikler seg og vedvarer i etterkant av seksuelle overgrep, er en risikofaktor for å bli utsatt for nye overgrep.

I både forskning og klinisk praksis skilles det ofte mellom seksuelle overgrep mot barn og mot voksne.

Fordi barn og ungdom er i en utviklingsfase, er de særlig sårbare for at overgrep kan gi langvarige negative konsekvenser både for deres helse, utdanning, sosiale relasjoner og fungering. Barn er spesielt sårbare også i den forstand at de i større grad er prisgitt at andre avdekker og beskytter dem mot overgrep. Barn kan imidlertid oppleve seksuelle overgrep uten å utvise verken fysiske eller psykiske symptomer.

Videre kan barn utvise andre symptomer og tegn enn voksne, og det er stor variasjon i hvilke symptomer barn utvikler etter seksuelle overgrep. Symptombildet vil også variere med barnets alder og utviklingsstadium. De fleste symptomer og tegn forekommer også hos barn som ikke har vært utsatt for overgrep.

Funn som kan forekomme ved overgrep er rødhet, hevelser, sårhet/smerter, rifter, sår, kløe eller andre hudforandringer rundt kjønnsorganene. Det kan også være utflod eller blødninger fra skjede eller endetarmsåpning. Barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep kan utvise seksualisert atferd, for eksempel gjennom interaksjon og lek med andre barn, seksualisert språk og seksuelle handlinger som går utover et normalt handlingsrepertoar for barnets alder. De kan også reagere med agitasjon, atferdsvansker, negativt selvbilde, selvskading, tvangspreget atferd, mer generalisert angst og diffuse smerteplager. Symptomer på gjenopplevelse kan vise seg i lek og i mareritt.

Det er i tillegg påvist overhyppighet av en rekke andre psykiske og fysiske helseplager hos barn som har opplevd seksuelle overgrep, for eksempel ufrivillig vannlating og/eller avføring, gjentatte urinveisinfeksjoner, forstoppelse, smertefulle avføringer, uvanlig sterk frykt for kroppslig berøring, søvnvansker, plutselig endring i skoleprestasjoner, konsentrasjonsvansker, skulking, rømming fra hjemmet, spiseforstyrrelser, overvekt, depresjon og tilbaketrekning fra venner.

Den som begår overgrepene er i mange tilfeller familiemedlemmer eller andre personer som barnet kjenner fra før, og som kan være en del av barnets nærmiljø. Et seksuelt overgrep representerer derfor ofte et svært alvorlig tillitsbrudd, som kan få store konsekvenser for barnets relasjoner. Utsatte barn kan få mindre tillit til andre mennesker, men de kan også utvikle det som kan oppfattes som en ukritisk, «klengete» væremåte overfor andre. En del barn som opplever seksuelle overgrep vil tenke at de selv har ansvar for det som er skjedd, og de kan føle skam, avmakt, ensomhet og isolasjon.

Det er viktig å understreke at kunnskapen vi i dag har om helseplager i forbindelse med seksuelle overgrep hovedsakelig er basert på studier av voksne som forteller om overgrep som kan ha skjedd langt tilbake i tid. De fleste av helseplagene beskrevet i forbindelse med seksuelle overgrep, kan forebygges eller behandles dersom de avdekkes tidlig.

Ved mistanke om seksuelle overgrep hos barn, vil det som regel foretas medisinsk undersøkelse av barnelege på sykehus eller på Statens barnehus. Barnehus er et tilbud for barn ved mistanke om at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller andre typer vold, og når det samtidig foreligger politianmeldelse.

Hos voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep, foretas slike undersøkelser vanligvis ved egne døgnåpne overgrepsmottak. I de første timene og dagene etter et overgrep, er det aktuelt å foreta sporsikring av eventuell sæd og DNA ved en medisinsk undersøkelse. Den utsatte vil også undersøkes for skader rundt kjønnsorganene og kroppen for øvrig, og disse vil eventuelt dokumenteres.

Seksuelle overgrep fører imidlertid ofte ikke til skader eller andre medisinske funn, særlig ikke ved overgrep som ligger noe tilbake i tid. Selv om man ofte ikke kan avklare med sikkerhet om seksuelle overgrep har funnet sted ved en medisinsk undersøkelse, vil en slik undersøkelse likevel kunne være viktig for å forebygge og/eller behandle psykiske og fysiske helseplager hos den utsatte.

Det er noen kjennetegn som anses som risikofaktorer for å utføre seksuelle overgrep, men det er viktig å være klar over at det kan være store ulikheter mellom personer som begår overgrep. Det kan også være slik at enkelte faktorer som øker risikoen for å utføre overgrep hos unge er forskjellige fra de som gjelder voksne. Risikofaktorer forteller ikke nødvendigvis noe om årsaksforklaringer, bare statistiske sammenhenger.

Andre typer kriminell, skadelig eller voldelig atferd, inkludert rusmisbruk, er trekk som gjerne går igjen hos personer som har begått seksuelle overgrep. Tidlig seksuell debut, en preferanse for upersonlige seksuelle relasjoner, seksuell aggresjon eller seksuelle følelser eller interesse for barn (inkludert pedofili), vansker med å etablere og vedlikeholde nære relasjoner til andre, inntak av alkohol eller andre rusmidler, samt tidligere å ha vært utsatt for eller utøvd seksuelle overgrep er andre faktorer som kan være av betydning.

For menn har det også vist seg at en fiendtlig innstilling til kvinner og tilslutning til tradisjonelle kjønnsrollemønstre kan øke risikoen for å begå seksuell vold mot voksne kvinner.

Det ser ut til at de som begår seksuelle overgrep mot barn i noe mindre grad enn de som begår voldtekt mot voksne har andre antisosiale trekk, som for eksempel annen voldsutøvelse eller kriminalitet, og de er også som gruppe noe eldre.

Mange av de som begår seksuelle overgrep har selv vært utsatt for ulike typer vold og mishandling. Det gjelder også å vokse opp i familier der foreldre bruker vold mot hverandre. Særlig egen utsatthet for seksuelle overgrep, fysisk vold og emosjonell omsorgssvikt eller psykisk vold i oppveksten kan være forhold av betydning. Risikoen for å begå seksuell vold er også forhøyet hos personer i parforhold der det forekommer andre typer partnervold, for eksempel fysisk eller psykisk vold.

Alle erfaringer med vold, mishandling og omsorgssvikt kan påvirke evnen til å forme gode, trygge relasjoner med omsorgspersoner i oppveksten, og intime relasjoner senere i livet. Det antas derfor at utrygg tilknytning er en viktig faktor i utviklingen av forskjellige typer volds- og overgrepsatferd. Forskning har også vist at ulike typer relasjonelle problemer, blant annet empatisvikt, kjennetegner mange av dem som har begått seksuelle overgrep.

Normer for og sosiale forventninger om kjønn, seksualitet og seksuelle relasjoner kan virke inn på risikoen for å begå seksuelle overgrep. Å leve i en sosial kontekst med høy toleranse for overgrepsatferd eller seksuelle relasjoner mellom voksne og barn, eller en særlig høy terskel for å definere sex under tvang som overgrep, vil kunne påvirke hva som oppfattes som akseptable handlinger. Dette kan også føre til at risikoen for å begå overgrep øker. Det samme gjelder sosiale kontekster med høy grad av toleranse for aggressiv atferd og vold, og kontekster der sex med kvinner under gitte omstendigheter anses som en ‘rettighet’ for menn.