risikopreget alkoholbruk

Begrepet «skadelig alkoholbruk» er knyttet til fysiske og psykiske helseskader som følge av omfattende alkoholinntak og er slik sett bare én kategori av mulige negative konsekvenser knyttet til alkohol. Personer som har et stort alkoholinntak over tid og/eller store inntak per gang («beruselsesdrikking») øker risikoen for skadelig bruk og utvikling av avhengighet. Lidelsen kan gi adferdsmessige, kognitive og fysiologiske konsekvenser for brukeren. Overgangen fra risikopreget alkoholbruk til skadelig bruk og avhengighet er glidende. Forskning tyder på at risikoen for å utvikle skadelig bruk og avhengighet har en genetisk, arvelig komponent. Sentrale trekk ved et sykdomspreget forhold til alkohol er et sterkt ønske om å innta alkohol, vansker med å kontrollere bruken av den, fortsatt bruk til tross for skadelige konsekvenser, at alkoholbruken får høyere prioritet enn andre aktiviteter og forpliktelser, og økt toleranse og ofte fysisk abstinens ved fravær av inntak. Mange kan i kortere eller lengre perioder holde seg avholdende til de igjen gjenopptar risikopreget bruk.

Det er flere årsaker til at alkoholbruk kan føre til eskalerende bruk og avhengighet. Alkohol påvirker hjernens belønningssenter og fører til rus på linje med øvrige rusmidler. Gjentatt påvirkning av belønningssenteret øker betydningen av alkoholinntaket for brukeren og motiverer til gjentatt inntak. Personlighet, psykiske forhold og arv har også betydning for hvilket nivå av alkoholkonsum som kan føre til at det oppstår tegn på alkoholavhengighet og hvor alvorlig tilstanden kan bli.

Andelen av befolkningen som har et risikopreget alkoholbruk er høyere enn andelen med skadelig alkoholbruk. For å kartlegge risikopreget alkoholbruk i en befolkning benyttes ofte et sett av spørsmål som er utviklet av Verdens helseorganisasjon (WHO). Dette screeningverktøyet, kalt AUDIT (Alcohol Use Disorders Identification Test), har ti spørsmål om bruk og konsekvenser av drikking. Spørsmålene dekker tre områder:

1. drikkemengde og frekvens
2. avhengighetspreget drikking
3. erfarte problemer knyttet til alkohol

De ulike svaralternativene for hvert av spørsmålene gis en verdi fra null til fire, og det kan beregnes en totalsum for de ti spørsmålene. På befolkningsnivå kan disse poengsummene gi en indikasjon om andelen personer som har en risikopreget drikking. WHO antar at en poengsum som er åtte eller høyere tyder på et behov for tiltak fra helsepersonell. Jo høyere sum, desto mer inngripende tiltak anbefales. Tiltakene kan bestå av enkle råd om reduksjon av alkoholinntaket til henvisning til spesialisthelsetjenesten for utredning og behandling.

Folkehelseinstituttet foretar årlige undersøkelser av befolkningens alkoholbruk, og i 2020 fant de at 13 prosent av innbyggerne over 15 år hadde et drikkemønster som ga poengsummen åtte eller høyere. De aller fleste av disse ville trolig bare ha behov for enklere tiltak som rådgivning fra helsevesenet, mens 1,3 prosent av befolkningen ville ha behov for mer inngripende tiltak. Mens andelen som har drukket alkohol siste år er omtrent den samme for menn og kvinner (86 og 83 prosent), er det en dobbelt så stor andel menn som har et risikofylt alkoholforbruk (17,4 versus 8,7 prosent for kvinner). Det er også en høyere andel i aldersgruppen 16 til 24 år enn i alle øvrige aldersgrupper med risikofylt alkoholforbruk.

De tre spørsmålsområdene som inngår i AUDIT har mye til felles med hvordan Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer skadelig alkoholbruk i sitt diagnosesystem «International Classification of Diseases» (ICD-10). (ICD-10 er ett av to internasjonale klassifiseringsstandarder for sykdommer. Det andre er det amerikanske diagnosesystemet «Diagnostic and Statistical Manual» (DSM).)

Studier av skadelig alkoholbruk i Norge tyder på at i løpet av en tolvmåneders periode oppfyller om lag fem prosent kriteriene for denne sykdommen, åtte prosent av menn og tre prosent av kvinner. Alkoholbrukslidelse kan kompliseres med risikopreget bruk av andre rusmidler.

Intensiv og langvarig bruk av alkohol som man kan se ved avhengighet følges av store fysiske skadevirkninger. I sentralnervesystemet kan man se en påvirkning av hjernen med celledød og skrumpning. Alkohol forstyrrer også opptaket av B-vitaminet tiamin, noe som bidrar til alvorlige lidelser i lillehjernen, som forstyrrer bevegelsene, og noen former for demens, som Wernickes syndrom eller Korsakoffs psykose. I det perifere nervesystemet kan man se nervelammelser (nevropati, polynevritt), i mage/tarmkanalen irritasjon og betennelser (dyspepsi, gastritt, bukspyttkjertelbetennelse), og i leveren fettlever og skrumplever (cirrhose). Hjerte- og karsykdommer som tromboser og hjerneslag, samt flere typer kreft er også hyppigere hos storkonsumenter av alkohol.

Alkoholmisbruk under graviditet kan gi et føtalt alkoholsyndrom. I Norge fødes det omkring 200 barn hvert år med skader på grunn av mors alkoholmisbruk.

Alkohol er også en viktig årsak til skader forårsaket av ulykker og vold.

Konsekvensene av disse skadevirkningene er 1,5 til 2 ganger økt dødelighet hos personer som misbruker alkohol i forhold til dem som ikke gjør det. Mellom 1000 og 2000 mennesker dør av sykdommer knyttet til alkoholmisbruk i Norge per år. I Frankrike er tallet anslått til 40 000 per år og i USA 205 000 per år. Årsakene til dødsfallene er først og fremst selvmord, ulykker, plutselig død og komplikasjoner til fysiske sykdommer som leversvikt, infeksjoner og indre blødninger (øsofagusvaricer). I Norge er det årlig cirka 100 registrerte tilfeller av akutt alkoholforgiftning.

Det finnes nasjonale retningslinjer for behandling av skadelig alkoholbruk utarbeidet av Helsedirektoratet (se eksterne lenker nederst). Det finnes både døgn-, dag- og ambulerende behandlingsformer for avrusing, behandling og rehabilitering. De ulike terapeutiske tilnærminger har som mål å motivere til en reduksjon av alkoholinntak gjennom blant annet samtalebehandling, kognitiv adferdsterapi eller «tolvtrinnsmodellen». Samtalebehandling vektlegger mestring av forholdet til andre mennesker og sosiale situasjoner uten alkoholinntak. Behandlingen er mer effektiv dersom man har et sosialt støtteapparat (AKAN, sosiale støttegrupper), og ektefelle og familie kan ofte med fordel trekkes inn i behandlingsopplegget.

Enkelte legemidler kan støtte opp under den motiverende behandling ved å dempe suget etter alkohol. Legemidler som acamprosat eller naltrexon har vist å ha effekt. Disulfiram (Antabus) som gir ubehagelige reaksjoner ved inntak av alkohol kan også brukes om målet er total avhold. Det er også viktig å behandle eventuelle psykiatriske sykdommer og de fysiske konsekvenser av langvarig misbruk.

• alkohol
• rusmidler
• rusmiddelavhengighet

• Folkehelseinstituttet: Alkoholbruk i den voksne befolkningen
• Folkehelseinstituttet: Rusbrukslidelser i Norge
• Oslo universitetssykehus: Samtaletjenester om rus
• Helse-Norge: Alkoholproblemer, rus- og avhengighetsbehandling
• Helsedirektoratet: Behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet
• Helsebiblioteket: AUDIT (Alcohol Use Disorders Identification Test)