Anestesimidler, bedøvelsesmidler. Anestesimidlene kan deles i fire hovedgrupper:

  1. narkosegasser
  2. smertestillende medikamenter (analgetika)
  3. sovemidler
  4. lokalanestetika

Inndelingen er ikke presis, da også sterke analgetika fremkaller dyp søvn når de gis i høye doser. Enkelte medikamenter (ketamin) følger ikke denne inndelingen. En femte medikamentgruppe, kurarestoffer, er ikke anestesimidler i vanlig forstand, men disse stoffene er likevel en integrert del av anestesien ved mange typer operasjoner.

Narkosegasser, også kalt inhalasjonsanestetika, tilsettes innåndingsgassen når den passerer gjennom en gassfordamper. Et unntak i denne forbindelsen er lystgass, som doseres ved hjelp av et flowmeter. Gassen løses opp i blodet når dette passerer gjennom lungene og diffunderer ut i vevene under blodets passasje gjennom de forskjellige organene. Gasskonsentrasjonen i hjernevevet bestemmer anestesidybden. Tidsintervallet fra man begynner å tilføre narkosegass til pasienten er i full narkose, avhenger av 1) hvor høy gasskonsentrasjon man gir under innledningsfasen av narkosen, og 2) hvor løselig gassen er i blod og vev (jo mindre løselig gassen er, jo kortere tid tar det å oppnå likevekt mellom gasskonsentrasjonene i lungene, blodet og hjernen). De forholdene som er nevnt under 1) og 2) har i tillegg betydning for hvor raskt pasienten våkner av narkosen, ettersom også eliminasjonen av gassen fra vevene er avhengig av løseligheten (liten løselighet gir rask oppvåkning).

Bortsett fra lystgass er alle de narkosegassene som er i praktisk bruk i dag, såkalte halogenerte gasser. De vanligste var tidligere isofluran, halotan og enfluran. To nye narkosegasser, desfluran og sevofluran, har nå i stor grad tatt over som de viktigste. I de halogenerte gassene er den smertestillende og den søvngivende effekten koblet sammen i virkningsmekanismen. På grunn av dette vil endringer i konsentrasjonen av medikamentet forandre både analgesinivået og søvndybden. Gassene doseres i volumprosent av innåndingsgassen, og referansekonsentrasjonen for tilfredsstillende narkosedybde angis i minimums alveolkonsentrasjon (MAC). Lystgass gir ikke fullgod narkose alene, men man utnytter den analgetiske effekten hos gassen ved at den tilsettes innåndingsluften ved nesten alle typer generell anestesi.

Smertestillende midler, analgetika, som brukes ved anestesi, er beslektet med morfin og tilhører opiatgruppen. Slike analgetika gis som regel direkte inn i årene (intravenøst). I lavere doser hemmer de smertefølelsen, mens de i høyere doser fjerner den helt. Morfin brukes sjelden under generell anestesi, de vanligste medikamentene er derimot fentanyl, alfentanil og sufentanyl. Selv om disse medikamentene også har søvngivende effekt, er doser som gir tilstrekkelig smertelindring, lite effektive til å fremkalle dyp søvn. Medikamentene kombineres derfor vanligvis med både sovemidler og lystgass. De omtalte medikamentene har en sterkt respirasjonshemmende effekt når de blir gitt i konsentrasjoner som er nødvendige for å hindre smerter under kirurgiske inngrep. Av denne grunn må man alltid kontrollere pasientens ventilasjon med ventilasjonsbag eller respirator (se overtrykksventilasjon). En kan reversere effekten av medikamenter i opiatgruppen ved hjelp av antagonister (naloxon).

Opiater virker også smertestillende på ryggmargens nerveceller. Dette utnyttes i forbindelse med epiduralanestesi og spinalanestesi, der injeksjon eller infusjon av morfin eller andre opiater kan gi god smertelindring.

Et spesielt injiserbart analgetikum er ketamin. Når dette medikamentet blir gitt i konsentrasjoner som er tilstrekkelige for kirurgiske inngrep, stimulerer det ventilasjonen og sirkulasjonssystemet i stedet for å hemme dem.

Sovemidler ved anestesi tilhører fire forskjellige medikamentgrupper:

Kortidsvirkende søvnmidler som barbiturater (tiopental, metohexital) og propofol virker svært raskt når de gis intravenøst, men de har kortvarig effekt. De brukes alene eller kombinert med lave doser analgetika, til kortvarig narkose for lite smertefulle prosedyrer, og som innsovningsmidler ved anestesistart. Propofol gis også som kontinuerlig infusjon ved lengre operasjoner.

Benzodiazepiner (f.eks. diazepam og midazolam) virker langsommere og har lengre virkningstid. Disse sovemidlene brukes til sedasjon, som premedikasjon eller som supplement til analgetika ved intravenøs anestesi.

Nevroleptika (som droperidol) virker langsomt, og har også langvarig effekt. Droperidol har en sterkt kvalmestillende effekt, men det kan gi psykiske bivirkninger, og derfor brukes det relativt lite i dag.

Rene sovemidler har liten smertestillende effekt, og de kan i små doser potensere smertereaksjonen.

Lokalanestesimidler blokkerer de elektriske signalene i perifere eller sentrale nerver. Slike anestetika hindrer dermed nerveimpulser som signaliserer smerte (og visse andre sanseinntrykk), i å nå frem til hjernen. Fullstendig nerveblokade krever at medikamentkonsentrasjonen rundt nervene er høy. Ved blokkering av større nerver må en derfor injisere lokalanestesimiddelet i umiddelbar nærhet av nerven. (Injeksjon i selve nerven kan imidlertid gi nerveskade.) Vanlige lokalanestesimidler er lidokain, prilokain, mepivakain, bupivakain og ropivakain. De forskjellige lokalanestesimidlene varierer når det gjelder hvor raskt de gir den bedøvende effekten, og hvor lenge de opprettholder nerveblokaden.

Ved høye konsentrasjoner i blodet har de nevnte lokalanestesimidlene potente effekter på sentralnervesystemet. Symptomene ved lett forgiftning er svimmelhet, øresus og uro, ved alvorlig forgiftning kan det gå videre til kramper og koma. Høye doser medfører også sirkulatoriske problemer, og de kan fremkalle blodtrykksfall og forstyrrelser i hjerterytmen, i verste fall hjertestans.

Kontinuerlig infusjon av lokalanestesimidler i epidural- eller spinalrommet har vært mye brukt i behandlingen av sterke smerter i den postoperative perioden, eller ved behandling av posttraumatiske smerter og kreftsmerter. Epidural injeksjon av lokalanestesimidler (oftest bupivakain) blir mye brukt for å dempe smerter ved fødsel.

Kurarestoffene er beslektet med «pilgiften» kurare. De fremkaller lammelse av tverrstripete muskler (glatte muskelceller affiseres ikke) ved å blokkere impulsoverføringen mellom nerven og muskelen. Blokkeringen skjer ved at medikamentene binder seg til muskelcellenes reseptorer for de signalmolekylene (acetylkolin) som frigjøres fra nerveendene. Nerveimpulser som normalt fremkaller muskelsammentrekning, får ingen effekt når konsentrasjonen av kurarestoffer er høy.

Kurarestoffer deles i:

1. depolariserende stoffer, som fremkaller muskelsammentrekning før lammelsen inntrer (suxameton virker i løpet av et halvt minutt og har kort varighet), og

2. ikke-depolariserende stoffer, der lammelsen inntrer uten forutgående sammentrekninger.

De ikke-depolariserende stoffene kan grovt deles inn i stoffer som fremkaller muskellammelse av kortere (20–60 minutters) varighet (atrakurium, rokuronium og vekuronium), og stoffer som fremkaller muskellammelse med lengre (1–2 timers) varighet (pankuronium).

Kurarestoffer har ingen analgetisk eller sedativ effekt, men er en integrert del av anestesiteknikken ved enkelte prosedyrer (som trakeal intubasjon) og ved mange kirurgiske inngrep som krever god muskelavslapping. En kan reversere effekten av de ikke-depolariserende stoffene ved injeksjon av en antagonist (neostigmin) når konsentrasjonen av stoffene er lav.

Kombinasjon av forskjellige typer anestesimidler er vanlig ved generell anestesi. Generell anestesi der en bruker bare ett anestesimiddel byr på mange ulemper. Både inhalasjonsgasser og opioider må gis i høye doser dersom en skal oppnå full analgesi og dyp søvn. Bruk av bare ett medikament vil øke faren for sirkulatoriske og respiratoriske bivirkninger, og i tillegg forsinke oppvåkningen. Det er derfor vanlig at en kombinerer to eller flere medikamenter der effektene av medikamentene forsterker hverandre, slik at man kan bruke lavere konsentrasjon av hvert enkelt medikament. Opiater brukes derfor vanligvis sammen med sovemidler for å fremkalle intravenøs eller balansert anestesi. Når nevroleptika brukes som sovemiddel, kalles kombinasjonen nevrolept anestesi. Man vil ofte supplere den analgetiske effekten av narkosegasser med intravenøse (eller intramuskulære) smertestillende midler (premedikasjon).

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.