Balsamering, behandling av lik for å unngå forråtnelse. Teknikken har vært kjent hos både assyrerne, perserne og egypterne i oldtiden, selv om man ikke kjenner detaljene ved dette. Man brukte harpiks og asfaltstoffer som liket ble innsatt med etter at innvollene var tatt ut. Muligens ble liket lagt i en konserverende væske før det ble omviklet med tekstiler. Hos grekerne og romerne forekom balsamering praktisk talt aldri. Skikken gikk likevel ikke helt i glemmeboken, og i løpet av middelalderen forekom balsamering av og til hos fyrstelige personer. Man anvendte da koksalt, alun og urteekstrakter. Som regel ble innvollene tatt ut og kroppshulen fylt med sand og aske, og til slutt ble kroppen omviklet av stoffremser innsatt med voks. Selv i Norden var slike teknikker i bruk, bl.a. på de svenske kongene Gustav Vasa (død i 1560) og Erik 14. (død i 1577). Med bruken av sprit i det 16. århundre ble også dette anvendt, senere sammen med kvikksølvforbindelser, arsenikk, terpentin og voks. I Norge kjenner vi ikke til at slikt er blitt utført i eldre tid, og de mange «balsamerte» lik som finnes i norske kirkekjellere er kun blitt bevart ved å ligge tørt og kjølig.

I USA, Canada og Australia brukes balsamering fremdeles ved at den dødes årer gjennomsprøytes av en formalinholdig oppløsning. Gassen fra bukhulen suges ut og ansiktstrekkene blir bevart ved hjelp av voks, silikoninjeksjoner og sminke. På anatomiske institutter fremstilles preparater til bruk i medisinstudentenes undervisning, som en form for balsamering ved innsprøyting av formalin og oppbevaring i sprit.

Ordet balsamering er hentet fra det greske balsamon, som er en betegnelse på velluktende blandinger av harpikser og eteriske oljer som utvinnes av belgplanter og bartrær.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.