arsenikk

Arsenikk forekommer naturlig i bergarter og sedimenter som mineralet arsenolitt (kubisk As2O3) og claudetitt (monoklin). Andre arsenmineraler, som arsenopyritt, kan ved forvitring og oksidasjon danne arsenikk. Denne meget giftige forbindelsen kan derfor finnes løst i grunnvannet. Også forurensning fra blant annet gruver og industri kan føre til forekomster av arsenikk i grunnvannet.

På grunn av helsefaren ved kronisk eksponering for arsenikk, som blant annet omfatter økt hyppighet av hud- og blærekreft, finnes det grenseverdier for konsentrasjonen av arsenikk i grunnvann som brukes til konsum. Fra flere land er det rapportert om høye arsenikk-konsentrasjoner i grunnvannet, og i Bangladesh og India er arsenikk blitt et betydelig helseproblem. Paradoksalt nok har dette skjedd etter at befolkningen for å beskytte seg mot helsefaren ved å bruke overflatevann, i stor grad har gått over til å benytte brønnvann i husholdningen.

Arsenikkforgiftning kjennetegnes av magesmerter, oppkast og diaré. Ved akutte forgiftninger kan det også forekomme svelgevansker, omtåkethet og kramper. Forgiftningen opptrer vanligvis etter inntak av arsenikk gjennom munnen. Det er nå svært sjelden i Norge, da salg av arsenikk er underlagt strenge restriksjoner.

Kronisk forgiftning av mindre doser gjennom lengre tid kan føre til utvidede blodårer på øyet, slimhinnebetennelse i nesen, svelget og strupen, fortykkelse av huden og med tiden økt risiko for hudkreft. Man kan også se anemi, skade av leveren med gulsott og sykelig oppsvulming av huden, samt skade av nerver særlig til føtter og fingrer (polynevropati). Yrkesmessig forekommer forgiftning nå sjelden, men de som preparerer og stopper ut dyr (taksidermister) er utsatt.

Anbefalt motgift ved arsenikkforgiftninger er DMSA (dimerkaptoravsyre).

• arsen – grunnstoff
• forgiftning