Store norske leksikon

corpus pineale

Epifysen.

Epifysen. Figuren viser en skjematisk og forenklet versjon av nervebanene (blå) som formidler lyssignalene fra øyet. De har sin første koblingsstasjon i hjernestammen (hypothalamus) i nær tilknytning til lokale nervecellekretser som gir opphav til vår innebygde, circadiane rytme. Signalet formidles videre fra hypothalamus til det øvre sympatiske halsganglion og derfra til epifysen hvor utskillelsen av melatonin blir hemmet av lysaktiverte signaler fra øynene. Utskillelsen av hormonet er derfor høyest om natten, og dette bidrar til å synkronisere vår innebygde døgnrytme med soldøgnet.

Epifysen.
Av /Store medisinske leksikon ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Descartes
Descartes' oppfatning av synsinntrykkenes forening i epifysen, hvor de omgjøres til en spiritus animalis og derfra ledes gjennom nervene. Fra Discours de la méthode, Leyden 1638, Nasjonalbiblioteket i Paris.
Descartes
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Corpus pineale er det samme som epifysen i hjernen, også kalt Descartes' legeme.

Faktaboks

Uttale
kˈårpus pineˈale
Etymologi
latin corpus, ‘legeme’, og pinus, ‘pinje, furu’
Også kjent som
hjerneepifysen, epiphysis cerebri, konglekjertelen,Descartes' legeme

Den franske filosofen og hobby-anatomen René Descartes (1596–1650) mente at epifysen formidlet forbindelsen mellom kropp og sjel. Den var den eneste delen av storehjernen som ikke forelå i en dobbelform, og han mente derfor at den var det sted hvor de to hjernehalvdelenes oppfatning av et objekt kunne samle seg, før den nådde sjelen. Han mente (feilaktig) at dyrene ikke hadde en epifyse, og dermed heller ikke sjel, fordi de ikke kunne tenke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Nervesystemets anatomi

Per Holck
Professor emeritus, dr.med., Universitetet i Oslo