Hjernen.

Hjernen. Strukturar på overflata til hjernen.

Av /KF-arkiv ※.
Hjerne

Hjerne. Snitt gjennom hjernen som viser innsida av høgre hjernehalvdel.

Av /Store medisinske leksikon ※.
Hjerne.

Hjerne. Veslehjernen (cerebellum). Ut frå den kunnskapen vi har om hjernen og nervestrukturane i hjernen, veit vi at veslehjernen, som ligg under storhjernen og bak hjernestammen, regulerer talrike nervøse aktivitetar i organismen. Han kontrollerer m.a. likevekta, tonusen til musklane og koordinasjonen av dei vilkårlege rørslene. Teikninga viser veslehjernen bakfrå og gjennomskoren i nivå med den øvre veslehjernestilken.

Av /KF-arkiv ※.
Hjerne.

Hjerne. «Kart» over hjerneoverflaten som viser plasseringa av borkområde som er knytte til forskjellige funksjonar. Øvst: den utvendige overflata til hjernen. Nedst: den mediale overflata til hjernen.

Av /KF-arkiv ※.

Figuren blir kalla den «motoriske mannen». Figuren illustrerer at dei kroppsdelane som har ein muskulatur som skal utføre dei mest kompliserte og presise rørslene, legg beslag på det største borkarealet og dermed det største antalet celler i framre sentralvinding (gyrus precentralis), der dei motoriske sentera ligg. Figuren illustrerer også at senteret for kroppen finst på toppen av vindinga og for ansiktet nedst. Ein tilsvarande illustrasjon av den «sensoriske mannen», som er i bakre sentralvinding, vil ha omtrent dei same proporsjonane. Teikninga viser tjukna til hjerneborken og dei tilhøyrande hjernefibrane.

/Store norske leksikon.

Hjernen er det organet som gjer oss i stand til å sanse, tenkje og styre kroppen sine rørsler. Hjernen ligg inni hovudskallen. Rundt hjernen ligg det fleire lag med hjernehinner.

Faktaboks

Også kjend som

latinsk: cerebrum, gresk: enkefalon, encephalon

Hjernen er ein del av sentralnervesystemet, som held fram i ryggmergen. Nervane til kroppen går hovudsakleg ut frå ryggmergen, men det er også tolv par nervar som går direkte ut frå hjernen (hjernenervane).

Hos vaksne menneske veg hjernen om lag 1,3 til 1,5 kilo.

Funksjonen til hjernen kan grovt delast inn i fire kategoriar:

  1. Hjernen får sanseinformasjon frå kroppen og gjer at ein kjenner til dømes smak, lukt og berøring.
  2. Som ein respons på motteken informasjon kan nervesystemet få fram ein viljestyrt reaksjon, til dømes løping eller skriving.
  3. Hjernen har også den overordna kontrollen med dei indre organa våre, til dømes tarmen og hormonsystemet.
  4. Hjernen sine kognitive funksjonar går ut på å samanlikne opplysningane frå dei ulike sanseorgana, og på det grunnlaget trekkje opp meir langsiktige strategiar for åtferd, abstrakt tenking og omgrepsdanning, språkfunksjonar og hukommelse.

Hjernen består av nerveceller (nevron) og støtteceller, også kalla gliaceller (meir om gliaceller i avsnittet om nervevev). Nervecellene er spesialiserte til å få og sende nerveimpulsar. Nervecellene er nøye organiserte i ulike delar som blir kalla storhjernen, veslehjernen og hjernestammen. Alle dei ulike delane av hjernen har hovudansvar for nokre funksjonar, men dei ulike delane «snakkar» også nøye saman. Storhjernen og veslehjernen er begge delte i to halvdelar som har eit samband mellom seg. Det ytste laget av både storhjernen og veslehjernen ser grått ut og blir kalla hjerneborken eller grå substans. Innanfor denne ligg hjernemergen, som ser kvit ut og blir kalla kvit substans.

Hjernestammen er sambandet mellom hjernen og ryggmergen. I hjernestammen finst det kjernar som kontrollerer fleire livsviktige kroppsfunksjonar, mellom anna medvit og respirasjon.

Det er mange sjukdommar som kan ramme hjernen. Nokre av dei vanlegaste er hjerneslag, demens og epilepsi. Det finst mange måtar å undersøkje hjernen på, både for å kartleggje normalfunksjon og for å avdekkje sjukdom.

Les meir om undersøking av hjernen og hjernesjukdommar.

Det er ein myte at menneske berre bruker ein liten prosentdel (ofte angitt til ti prosent) av hjernen og har ein stor og ubrukt hjernekapasitet. Menneske bruker heile hjernen, noko som også viser seg gjennom det høge energiforbruket.

Hjerne.

Hjerne. Blodsirkulasjon. Det er to arteriesystemer som fører blod til hjernen: carotis-systemet (arteria carotis interna) og det vertebro-basilare system (arteria vertebralis). De virker ikke helt uavhengig av hverandre, men er forbundet ved anastomoser. I hjernens basis danner arteriene den såkalte circulus arteriosus Willisi som sikrer forbindelsen med de fremre hjernearteriene.

Av /KF-arkiv ※.

Funksjonen til hjernen

Oppgåva til sentralnervesystemet er først og fremst å styre aktiviteten i dei andre organa til organismen, noko som føreset påliteleg informasjon om tilstanden til organismen og om tilhøva i omgivnadene omkring. På grunnlag av opplysningane frå ulike sanseorgan blir åtferda til organismen bestemd til kvar tid. Tidlegare erfaringar, kunnskapar og kompliserte sosiale mønster er ofte avgjerande for kva åtferd som blir vald.

Funksjonen til hjernen kan delast inn i ulike delfunksjonar. Mange av strukturane kryssar over til motsett side, slik at til dømes musklane på den eine sida av kroppen blir styrte frå hjerneborken på den motsette sida. Ulike område av hjerneborken er knytte til bestemde funksjonar, medan andre delar ikkje har like veldefinerte oppgåver. Funksjonen til hjerneborken blei kartlagd frå 1930-talet i samband med hjerneoperasjonar, der reaksjonar på direkte elektrisk stimulering blei undersøkt. Dette gav grunnlag for å lage kart og illustrasjonar over funksjonane til dei ulike områda av borken.

Sensorisk funksjon

Nervesystemet er utstyrt med sanseorgan (reseptorar) som får ulike typar sanseinformasjon (stimuli). Sanseorganet gjer om sanseinformasjonen til nerveimpulsar som raskt blir leidde til hjernen, der informasjonsbehandlinga går føre seg. Hjernen er på den måten eit sensorisk mottakarorgan. Sanseinformasjon frå ulike sanseorgan går til ulike delar av hjernen. Delar av hjerneborken er spesielt involvert i tolkinga av signala frå dei ulike sanseorgana. Det finst sanseorgan for berøring, smerte, temperatur, leddsans og vibrasjonssans.

I tillegg får hjernen sanseinformasjon for syn og høyrsel.

Netthinna i auga består av tettliggjande sanseceller (stavar og tappar) som er følsame for lyspåverknader. Sansecellene overfører signala sine til fleire lag med nerveceller som ligg djupare i netthinna. Signala frå netthinna blir leidde til hjernen gjennom synsnerven (nervus opticus). Signala frå auga endar opp i eit område heilt bakarst i hjernen. Desse signala dannar grunnlaget for ei medviten oppleving av synsinntrykka og for styring av auga sine rørsler slik at dei blir retta mot interessante gjenstandar i synsfeltet.

Høyrselsinntrykka stammar frå sanseorganet i sniglehuset (cochlea) i det indre øyret. Kvar vesle del av sanseorganet reagerer på tonar i eit lite, avgrensa frekvensområde. Signala blir formidla av nervefibrar i høyrselsnerven (nervus cochlearis).

Motorisk funksjon

Nervesystemet kan få fram viljestyrte reaksjonar, vanlegvis som ein respons på motteken informasjon. Ein slik reaksjon består av nerveimpulsar til musklar og endar med ein muskelkontraksjon og rørsle. Aktiviteten avheng av balansen mellom stimulerande og hemmande signal. Alle kroppsdelane er representerte i den motoriske delen av hjerneborken, og aktivering av cellene i eit lite område fører til ei bestemd rørsle i eit enkelt ledd. Dei områda som er ansvarlege for finare tillærte rørsler av spesielt fingrane, leppene og tunga, dekkjer uforholdsmessig store område av den motoriske borken, medan kropps- og beinmuskulatur som i stor grad driv grovare rørsler, opptek uforholdsmessig små område.

Autonom funksjon

Hjernen har også den overordna kontrollen med dei indre organa våre. Det autonome nervesystemet kontrollerer aktiviteten i muskulaturen som ikkje er viljestyrt, som glatt muskulatur, hjartemuskulatur og kjertelceller. Det autonome nervesystemet er inndelt i

Kognitiv funksjon

Dei mest samansette oppgåvene til hjernen er det som blir kalla kognitive funksjonar eller 'dei høgare funksjonane'. Kognitive funksjonar går ut på å samanlikne opplysningane frå dei ulike sanseorgana, og på det grunnlaget trekkje opp meir langsiktige strategiar for åtferd, abstrakt tenking og omgrepsdanning, språkfunksjonar og hukommelse. Når hjernen utfører kognitive oppgåver, sender han nervesignal mellom mange hjernedelar av gongen. Menneskehjernen har ei mykje større evne til å utføre kognitive oppgåver enn andre dyr sine hjernar.

Blant dei kognitive funksjonane står språkfunksjonen i ei særstilling. Dei aktuelle borkområda for språk er hos dei fleste menneske plasserte på den eine sida, og denne blir kalla den dominerande sida. Hos høgrehendte er den venstre hjernehalvdelen nesten alltid dominerande. Dette er grunnen til at ein ofte finn eit tap av språkfunksjonar (afasi) etter eit venstresidig hjerneslag. Eit tilsvarande høgresidig hjerneslag i den ikkje-dominerande hjernehalvdelen gir ikkje afasi hos høgrehendte. Skade på eit område i pannelappen, Brocas senter, gir ekspressiv afasi, eit tap av evna til å uttale ord og forme setningar, sjølv om språkforståinga er intakt.

Skade på eit område i temporallappen, Wernickes senter, gir impressiv afasi, øydelegging av evna til å forstå språk.

Les meir om kognitive funksjonar.

Oppbygningen til hjernen

Hos vaksne veg hjernen 1,3 til 1,5 kilo og består av om lag 100 milliardar nerveceller. Fargen er gråkvit, og konsistensen er omtrent som gelé. Hjernen er delt inn i ulike delar.

Storhjernen

Hjerne.

Hjerne. Forenkla teikning av den sentrale delen av hjernen sin indre overflate, som dei såkalla «limbiske strukturane» er projiserte inn på. Dette er eit område rundt thalamus med ein krins av kjernar som delvis står i samband med kvarandre.

Av /KF-arkiv ※.
Hjernen sine lappar

Storhjernen er delt inn i fire lappar, som er grovt avgrensa frå kvarandre ved hjelp av større fòrer. Fremst og framfor sentralfòra ligg pannelappen (lobus frontalis), med isselappen (lobus parietalis) liggjande bak. Nedanfor sidefòra ligg tinninglappen (lobus temporalis) og heilt bakarst bakhovudlappen (lobus occipitalis).

Hjernen sine lappar
Lisens: CC BY SA 3.0

Den største delen av hjernen er storhjernen (cerebrum), som består av to nesten heilt separate halvdelar (hemisfærar) som er forbundne med kvarandre via hjernebjelken (corpus callosum). Nervecellene er samla i eit tett lag som er to til fire millimeter tjukt langs overflata av storhjerneborken (cortex cerebri). Dette laget er gråfarga og blir kalla grå substans. I tillegg finst det samlingar (kjernar) av grå substans sentralt i hemisfærane. Kjernane blir kalla basalgangliane. Dette er tre nervekjernar som ligg ved sida av kvarandre omtrent midt i kvar storhjernehalvdel, og dei har viktige oppgåver når det gjeld kontroll og planlegging av rørsler. Skade her kan medføre ukontrollerte rørsler.

I den utvikla hjernen er overflata av hjerneborken auka i betydeleg grad, slik at det oppstår foldar (gyri) med djupe fòrer (sulci) som skjer seg inn i overflata. Dermed blir overflata større og gir plass til langt fleire nerveceller. Dei nedste delane av hjerneborken omgir hjernestammen og blir kalla limbiske strukturar. Dei limbiske strukturane er av betydning for emosjonelle reaksjonar som frykt og sinne, seksuell åtferd, hukommelse og læring. Amygdala er ein del av dei limbiske strukturane og er spesielt viktig for læring, hukommelse og sosial åtferd. Ved truslar sender amygdala signal om fare.

Storhjernen er delt inn i fire lappar, som er grovt avgrensa frå kvarandre ved hjelp av større fòrer. Fremst og framfor sentralfòra ligg pannelappen (lobus frontalis), med isselappen (lobus parietalis) liggjande bak. Under sidefòra ligg tinninglappen (lobus temporalis) og heilt bakarst bakhovudlappen (lobus occipitalis).

Hjernestammen

Hjernestammen består av midthjernen (mesencefalon), hjernebrua (pons) og den forlengde mergen (medulla oblongata). Hjernestammen er bindeleddet mellom ryggmergen og resten av hjernen. I hjernestammen finst det kjernar som kontrollerer fleire livsviktige kroppsfunksjonar, som medvit, søvn, blodtrykk, respirasjon, ulike fordøyingsfunksjonar, minuttvolumet til hjartet og fordelinga av blod til ulike organ. Fremst i hjernestammen går dei store nervebanane (hjernestilkane) som knyter storhjernen og mellomhjernen til dei bakanforliggjande delane av hjernen og ryggmergen. Sentralt gjennom heile hjernestammen finn vi diffust avgrensa grupper av nerveceller, som samla blir kalla retikulærsubstansen (substantia reticularis). Ein skade i retikulærsubstansen kan føre til bevisstløyse.

Mellomhjernen (diencefalon) lèt seg ikkje så lett avgrense, og blir enkelte stader definert som ein del av hjernestammen. Thalamus utgjer den største delen av mellomhjernen. Thalamus er ei komplisert samling av grupper av nerveceller som fungerer som ein omkoplingsstasjon for nesten all informasjon som skal til, frå og mellom ulike område i storhjerneborken. Ein annan del, hypothalamus, styrer det autonome nervesystemet og regulerer kroppstemperaturen. Fleire av cellegruppene i hypothalamus sender nerveutløparane sine til hypofysen eller hypofysestilken. Hypofysen produserer ei rekkje livsnødvendige hormon, og dei hypothalamiske kjernane får dermed overordna kontroll også for dei hormonproduserande endokrine organa.

Hjernenervane er tolv par nervar med utspring i hjernen og hjernestammen, og dei er en del av det perifere nervesystemet.

Veslehjernen

Veslehjernen (cerebellum) består også av to halvdelar (cerebellære hemisfærar), og overflata består av eit tynt lag med grå substans, veslehjerneborken. Akkurat som borken i storhjernen består borken i veslehjernen av djupe fòrer som gir ein stor auke av borkarealet. Talrike nervebanar knyter saman veslehjernen med storhjernen, hjernestammen og ryggmergen.

Veslehjernen får først og fremst informasjon om balanse, rørsle og koordinasjon, og sender korrigerande signal til ulike delar av nervesystemet, slik at rørslene blir jamne og koordinerte. I tillegg er veslehjernen involvert i innlæring av rørsler.

Hjernehinner

Hjernevev har liten mekanisk styrke og er beskytta av hovudskallen og ryggmergskanalen.

I tillegg er sentralnervesystemet fullstendig omgitt og beskytta av tre bindevevshinner, hjernehinnene. Ytst mot kraniet ligg den harde hjernehinna (dura mater), som er tjukk og glatt. Inst, på sjølve hjerneoverflata, ligg årehinna (pia mater) som følgjer forma og vindingane til hjernen. Mellom desse ligg spindelvevshinna (arachnoidea), som består av tynne trådar som sikrar ein viss avstand mellom den ytre og den indre hinna. Rommet mellom spindelvevshinna og årehinna (subaraknoidalrommet) står i samband med ventrikkelsystemet og er fylt av cerebrospinalvæske. Hjernen og ryggmergen flyt delvis i væska i subaraknoidalrommet og er derfor optimalt beskytta mot mekaniske påkjenningar.

Hjernehinner.

Hjernehinner. Sentralnervesystemet er omgitt av eit beskyttande og isolerande lag av hinner. Mellom desse strøymer cerebrospinalvæska, som verkar som ei støytpute for nervecellene til hjernen. Teikninga viser ei skjematisk plassering og inndelinga av desse hinnene.

Av /KF-arkiv ※.

Ventrikkelsystemet

Inne i hjernen finst det symmetriske holrom, som består av to bogeforma sideventriklar, tredje ventrikkel (som berre er ei smal spalte mellom dei to hemisfærane) og fjerde ventrikkel bakantil mot veslehjernen. Ventriklane er knytte til kvarandre via tronge kanalar. I ventriklane finn vi eit totteliknande kapillarnettverk (plexus choroideus) som trer inn frå årehinna, og som produserer ei vassaktig væske gjennom ultrafiltrering av blodet, omtrent 500 milliliter per døgn. Denne væska blir kalla cerebrospinalvæske, og ho blir leidd ut frå fjerde ventrikkel og fordeler seg deretter i subaraknoidalrommet mellom årehinna og spindelvevshinna. Væska blir reabsorbert tilbake til veneblodet gjennom tottar langs oversida av hjernen. Cerebrospinalvæska blir reabsorbert i same tempo som ho blir danna, slik at mengda og dermed væsketrykket blir konstant. Omtrent 150 milliliter cerebrospinalvæske omgir til kvar tid både hjernen og ryggmergen. Cerebrospinalvæska og trådane til spindelvevshinna gjer at hjernen blir beskytta mot støyt og forskyvingar.

Blodforsyninga til hjernen

Hjernen får blod tilført gjennom to arteriesystem: Halsarteriane og virvelarteriane.

Halsarterien (arteria carotis communis) spring direkte frå aortabuen på venstre side, medan den høgre kjem frå halsarm-arterien (truncus brachiocephalicus). Arteriane går opp langs halsen på kvar side av luftrøyret, der ein kan kjenne pulsslaga, og deler seg i to i høgd med strupehovudet. Den ytre (arteria carotis externa) forsyner mellom anna tunga og utsida av hovudet. Den indre (arteria carotis interna) gir opphav til arteria cerebri media og anterior, som forsyner høvesvis den midtre og den fremre delen av storhjernen.

Virvelarterien (arteria vertebralis) kjem frå kragebeinsarterien (arteria subclavia) på kvar side og går saman og blir arteria basilaris. Desse arteriane forsyner hjernestammen og veslehjernen med blod. Arteria basilaris deler seg til arteria cerebri posterior til kvar storhjernehalvdel, som forsyner bakhovudlappen med blod. Dei to systema er knytte til kvarandre, og i basis av hjernen dannar arteriane ein arteriering (circulus arteriosus Willisi), som sikrar samband mellom dei fremre og bakre delane av storhjernen, og venstre og høgre hjernehalvdel.

Kapillara i hjernen er mindre gjennomtrengjelege enn kapillar i andre organ, slik at mange stoff i blodbanen ikkje klarer å passere gjennom kapillarveggen frå blodet til vevsvæska som omgir cellene i hjernen. Dette blir kalla blod-hjernebarrieren og har betydning ved medikamentell behandling og sjukdom.

Nervevev

Hjernen er bygd opp av nervevev, som formidlar og omarbeider signal. Nerveceller (nevron) er dei viktigaste cellene for signalfunksjonen. Nervecella har mange mindre utløparar, dendrittar, som får signal frå andre nerveceller. Frå cellekroppen går det ut ein tynn nerveutløpar, eit akson, som er spesialisert på å leie nerveimpulsar. Aksonet endar i ein nerveende, der det finst eitt eller fleire kontaktpunkt (synapsar) mellom nervecella og ei målcelle. Målcella kan vere andre nerveceller, kjertelceller eller muskelceller.

Når ein nerveimpuls kjem til nerveenden, blir det frigjort signalmolekyl (nevrotransmitterar) i synapsespalta som diffunderer over cellemembranen til målcella. Det er altså inga direkte overføring av den elektriske impulsen over synapsespalta, men ei kjemisk signaloverføring i form av nevrotransmitterar. Døme på slike nevrotransmitterar er dopamin, adrenalin, serotonin og acetylkolin.

I tillegg til nerveceller består nervevev av støtteceller, også kalla gliaceller. Det finst ulike gliaceller med ulike oppgåver. Ei av dei viktigaste oppgåvene er å danne eit beskyttande støtteverk. Gliacellene kveilar seg rundt aksonet og dannar ei isolerande kappe, som blir kalla ein myelinskjede. I tillegg til å beskytte og isolere aksonet bidreg myeliniseringa av aksonet til høg leidningsfart slik at signalet raskt kjem fram til mottakarcella.

På snitt gjennom hjernen kan ein sjå nervevev av ulik farge. Grå substans i hjerneborken og kjernar djupt i hjernen inneheld nervecellekroppar, medan kvit substans hovudsakleg består av akson, der kvitfargen kjem av myelinskjeden, som er feitthaldig.

Mennesket si forståing av hjernen opp gjennom historia står det meir om i historia til nevroanatomien.

Les meir i Store norske leksikon

Kommentarar (2)

skreiv Ane Jensen

Hei! Det er en feil i anatomibildet med oversikt over hjernens sirkulasjon, a. basilaris og a. vertebralis sin + dex har skiftet plass.

svarte Halvard Hiis

Hei, Ane. Det var godt sett! Nå er figuren fiksa. Hilsen Halvard i redaksjonen.

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg