Krisesenter, senter som har som oppgave å yte hjelp til personer i akutte vanskeligheter, spesielt mishandlede og voldtatte kvinner.

Tanken om et krisesenter for kvinner i Norge stammer fra Den internasjonale folkerettighetsdomstolen om forbrytelser mot kvinner, som ble avholdt i Brussel 1976. For denne uformelle «domstolen» ble det bl.a. lagt frem erfaringer fra krisesentre som var i drift i Storbritannia. En frivillig norsk krisesentergruppe ble startet kort tid etter at dette internasjonale kravet var satt frem, og året etter ble det opprettet en krisetelefon som ble drevet med private midler og frivillig arbeid.

Krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner ble opprettet i Oslo 1978 og var det første norske krisesenter. Det blir, i likhet med alle sentre som senere er etablert, finansiert ved statlige og kommunale midler. Arbeidet er lønnet, i hvert fall i prinsippet. Krisesentrenes formål er å yte hjelp til mishandlede og/eller voldtatte kvinner, og å drive et senter der disse kan bo (med eventuelle barn) i en overgangsperiode. De døgnåpne sentrene med sin unike ekspertise fungerer som et svært viktig supplement til det offentlige hjelpeapparat. Det finnes nå to organisasjoner, Norsk Krisesenterforbund og Krisesentersekretariatet, med noe ulik oppbygging. Det finnes rundt 50 døgnåpne krisesentre og krisetelefoner for mishandlede og voldtatte kvinner (og barn) i Norge.

I 1980-årene ble det også etablert en rekke uavhengige og ulike sentre for incestofre, som tar imot og hjelper både kvinnelige og mannlige ofre.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.