Laparoskopi, kirurgisk inngrep som foregår ved at man fører instrumenter inn i bukhulen via smale rør, istedenfor å åpne bukhulen slik at operatøren kan se direkte inn og komme til med hendene (se kikkhullskirurgi). Operasjonsmetoden var i stor utvikling i 1980- og 1990-årene.

Inngrepet gjøres i full narkose. Først fører man en nål inn i bukhulen like nedenfor navlen. CO2-gass blåses gjennom nålen inn i bukhulen for at den skal bli utspilt, slik at det blir avstand mellom organene. Man fjerner dermed risikoen for å stikke i organene når trokaren (se kanyle), et spydspisslignende instrument, føres inn. Instrumentet sitter inne i det røret som operatøren senere skal se gjennom. Når røret er kommet inn i bukhulen, fjernes trokaren, mens røret blir igjen. Inn i røret føres kikkertinstrumenter og fiberoptisk kabel, som overfører bildet til en videoskjerm. Dette gir operatøren mulighet til å studere organene i bukhulen og se etter tegn til sykdom.

Man kan også operere via laparoskopi. Spesiallagede instrumenter som saks, sug, spyleapparat, instrumenter til bruk ved diatermi (til å koagulere blodårer og stoppe blødninger) og utstyr til å «sy» med, føres da inn i bukhulen gjennom flere innstikk. Eksempler på operasjoner som kan gjøres via laparoskopi, er fjerning av galleblæren, blindtarmen, cyster på eggstokkene, og fostere utenfor livmoren.

Fordelen med denne operasjonsmetoden er at sårene i bukveggen blir mye mindre enn ved en konvensjonell operasjon, noe som fører til at pasienten har mindre vondt etterpå og kommer mye raskere til hektene igjen. Samfunnet sparer penger på kortere sykemeldinger. Ulempen er at selve operasjonen er ressurskrevende. Den tar lengre tid, og utstyret er dyrere enn det man bruker ved en konvensjonell operasjon. Metoden er også teknisk mer krevende, og det fordres spesialtrent personell, bortsett fra ved de enkleste inngrepene.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.