endoskopi

Endoskopi er en undersøkelsesmetode der man fører et rør forsynt med elektrisk lys og speilanordning (endoskop) inn i et av kroppens hulorganer, slik at det kan undersøkes innvendig.

Man kan for eksempel betrakte bronkienes indre ved hjelp av et bronkoskop. Dette føres inn via munnen, svelget og luftrøret. Metoden kalles bronkoskopi.

Bøyelige (fleksible) skop kan føye seg etter buktningene i de aktuelle organene, mens en likevel beholder sikten ved hjelp av linsene.

Undersøkelsen gjøres som regel under lokalbedøvelse og er praktisk talt ufarlig. Gjennom fine kanaler i endoskopet kan man suge opp slim og sekret for å bedre oversikten. Man kan gjennom kanalene føre ned tynne instrumenter og ta vevsprøver fra sår eller svulster som ser mistenkelige ut. Disse vevsprøvene kan undersøkes mikroskopisk, og dermed bedres mulighetene for diagnose.

Det er også mulig å fargefotografere, filme og gjøre videoopptak gjennom endoskopet. Undersøkelsesresultatet kan lagres for senere dokumentasjon, sammenligning og undervisning.

Man kan også operere gjennom endoskopet, såkalt «kikkhullskirurgi», for eksempel fjerne polypper fra tykktarm eller magesekk, noe som ellers hadde medført operasjon. Gallestener kan fjernes fra de store gallegangene, og derved spares pasienten for en ofte risikofylt operasjon. Mageblødninger kan stanses, og løsrevne menisker sys fast. Den vanligste laparoskopiske operasjonen i dag er fjerning av galleblæren, laparoskopisk kolecystektomi.

I 1960-årene ble det oppdaget at fiberglass er et ytterst velegnet materiale til fremstilling av endoskopiske instrumenter. En av de viktigste egenskapene til dette stoffet er at det slipper gjennom lyset som blir ledet gjennom det. Om en sterk lyskilde plasseres ved begynnelsen av et slikt rør, vil lysstyrken nesten ikke minke.

Dessuten kan fiberglass lages i form av svært bøyelige tråder. Én million slike tråder ble føyd sammen til et rør med en diameter på én centimeter, uten at den store bøyeligheten gikk tapt. Fiberendoskopet ble ytterligere forbedret ved at instrumentets endepunkt ble gjort bevegelig, slik at en nå kan gjøre detaljerte observasjoner av et organ; for eksempel magesekken.