levercirrhose

Levercirrhose, cirrhosis hepatis, endestadiet ved en lang rekke kroniske leversykdommer.

I Norge skyldes de fleste tilfeller av levercirrhose alkoholmisbruk eller kronisk virushepatitt, men kronisk hepatitt av ukjent årsak og en rekke sjeldnere tilstander hvorav medfødte stoffskiftelidelser utgjør en del, kan også føre til cirrhose.

Ved cirrhose er hele leverens normalarkitektur så vel som funksjon ødelagt etter en gradvis prosess. Store deler av levervevet er erstattet av faste bindevevsdrag, og gjenstående uregelmessige knuter av levervev har redusert funksjon. Leveren kjennes hard og knudrete.

Gradvis blir det under cirrhoseprosessen svikt i leverens metabolisering og produksjon av viktige stoffer, blant annet albumin og viktige vitaminer. Den ombygde arkitekturen fører videre til at blodet fra tarmen møter økt motstand og må finne alternative løp. Vener rundt blant annet nedre del av spiserøret får derved et økt trykk på grunn av denne portale hypertensjonen, og øsofagusvaricer (åreknuter i spisesrøret) oppstår. De utvidede venene under slimhinnen i spiserøret kan sprekke med livstruende blødninger som resultat.

Cirrhosepasientene vil ofte få sterk rødhet i håndflatene og små blodpunkter i huden (spider naevi). Ved alkoholrelatert skrumplever kan brystkjertlene hos menn bli forstørret, og testikkelvevet reduseres i volum og funksjon. Primær leverkreft i gjenstående leverparenkym er én komplikasjon av mange ved levercirrhose. På den annen side kan opptil en femdel av pasientene gå lenge med sin sykdom udiagnostisert på grunn av få og små symptomer.

Levercirrhose er en irreversibel tilstand. Man kan imidlertid forsinke progresjonen mot leversvikt ved å angripe årsaken når det gjelder visse former for cirrhose.

Ved toksisk indusert cirrhose på grunn av for eksempel alkohol- eller medikamentbruk, er det av den største betydning å slutte med slik bruk. Ved cirrhose etter hepatitt B eller C vil antiviral behandling kunne ha effekt, og immunbehandling er også effektivt. Ved cirrhose som ledd i primær skleroserende kolangitt eller ved primær biliær cirrhose (cirrhose i galleveiene) utprøves behandling med gallesyrer (ursogallesyrer). Ved cirrhose i relasjon til autoimmun hepatitt gir immunsuppresjon (prednisonbehandling) god effekt. Ved cirrhose i forbindelse med stoffskiftesykdom som hemokromatose og Wilsons sykdom er diagnosen særlig viktig, fordi behandling effektivt kan rette seg inn mot henholdsvis jern- eller kobbermetabolismen.

Når ovennevnte tiltak ved cirrhose ikke er tilstrekkelig, er levertransplantasjon aktuelt. Ellers vil behandlingen av cirrhosepasienter være symptomatisk rettet mot komplikasjoner som øsofagusvaricer (sklerosering for å stoppe eller forebygge blødning) og mot ascites (saltrestriksjon eller diuretika).

• lever
• hepatitt