Illustrasjon av lever. iStock. Begrenset gjenbruk

leveren

Leveren sett halvt nedenfra etter fjerning av de omliggende bukorganene.
.

Artikkelstart

Leveren er kroppens største kjertel, og har en rekke livsviktige funksjoner. Den er produksjonssted for plasmaproteiner og galle, i tillegg til å spille en vesentlig rolle for stoffskiftet i kroppen. Den kan syntetisere kolesterol og lagrer karbohydrater og fett. Leveren mottar alt blodet fra portåren (vena portae) med opptatte (resorberte) næringsstoffer fra tarmene, og er derfor av essensiell betydning for fordøyelsessystemet. Den fungerer også som «rensestasjon» for blodet ved å bryte ned avfallsstoffer, giftstoffer, alkohol og gamle blodceller. I tillegg er leveren lagringssted for mange av de nødvendige vitaminene.

Faktaboks

Også kjent som
hepar

Den oppstår embryonalt som en knopplignende utvekst fortil på det endodermale tarmanlegget i løpet av tredje fosteruke.

Leverens makroskopiske anatomi

Leveren sett bakfra/nedenfra etter fjerning av de omliggende bukorganer.
.

Leveren ligger øverst til høyre under mellomgulvet (diaphragma), og veier normalt 1500-1800 gram hos et voksent menneske. Den er relativt sett større hos nyfødte enn hos voksne. Den er mørkt rødbrun av farge, med en glatt og blank overflate, og har form som en slags trekantet pyramide, med spissen mot venstre. Øverst er den rund og tykk, mens den nedre kanten er tynn og skarp. Den runde øvre delen av leveren ligger festet under den høyre kuppelen på mellomgulvet, litt mot høyre, og dekkes av ribbena. Bare et par fingerbredder av den nedre kanten ligger nedenfor ribbensbuen. Med sin normalt bløte konsistens kan den vanligvis ikke føles.

Inndeling i lapper

Utvendig er leveren delt i fire lapper: en stor høyre lapp (lobus dexter), og en mindre venstre lapp (lobus sinister), som på fremsiden er adskilt ved et vertikalt bindevevsbånd (ligamentum falciforme) som fester leveren til mellomgulvet og innsiden av fremre bukvegg. Dertil har den to mindre lapper midt på baksiden: øverst en L-formet lapp, lobus caudatus, og under denne en mer kvadratisk lapp, lobus quadratus. Lappene er imidlertid bare utvendige strukturer i leveroverflaten; den funksjonelle inndelingen (i fire segmenter) finner sted inne i leveren, og er bestemt av blodkarene og gallegangenes oppdeling.

På baksiden, midt mellom de fire lappene, har vi leverporten (porta hepatis) hvor portåren eller portvenen (vena portae) munner inn sammen med leverarterien (arteria hepatica) og autonome nerver, mens leverens hovedgallegang (ductus hepaticus) kommer ut og fortsetter mot galleblæren (vesica fellea/biliaris).

Anatomisk plassering

Leveren løftet opp slik at baksiden/undersiden kommer til syne, og vi ser leverens topografiske relasjon til andre organer.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Øverst er leveren festet til undersiden av den kuppelformede mellomgulvmuskelen (diaphragma). Langs kanten av dette festet, både på forsiden og på baksiden, går det til hver side et forholdsvis kraftig bindevevsbånd (ligamentum coronarium) som en fortsettelse av ligamentum falciforme. Mot baksiden er leveren forbundet til tolvfingertarmen og magesekken ved en bindevevshinne, det lille oment (omentum minus). Både leveren og de tilhørende bindevevsbåndene er kledd med bukhinne (peritoneum), med unntak av festet i mellomgulvet (area nuda). Eventuelle betennelser eller stuvning med oppsvulming av leveren vil strekke den overliggende bukhinnen og kan derfor være meget smertefullt.

Leverporten på baksiden er formet som en horisontal fordypning i leveroverflaten. På hver side går det en vertikal fure, slik at de til sammen danner en tilnærmet H. I høyre nedre del ligger galleblæren med sin forbindelse til leverporten. I høyre øvre del går nedre hulvene (vena cava inferior). I det venstre benet på H'en finner vi to ligamenter som begge er rester etter embryonale blodkar: øverst ligamentum venosum (rest etter ductus venosus som førte navleveneblodet direkte til hulvenen, se navlesnor), nederst ligamentum teres hepatis (rest etter den tidligere navlevenen (vena umbilicalis) som i fosterlivet førte oksygen- og næringsrikt blod fra morkaken til leveren og hjertet). I H'ens tverrbjelke går portåren horisontalt inn i leveren.

Leveren forsynes med oksygenrikt (men næringsfattig) blod fra leverarterien (arteria hepatica propria), som i leverporten deler seg i en høyre og en venstre hovedgren. Portåren (vena portae) er leverens "funksjonelle" kar som fører oksygenfattig blod med næringsstoffer opptatt (resorbert) fra tarmene. Fra leveren går levervenen (vena hepatica) over i hulvenen.

Leveren innerveres av det autonome nervesystemet, med både sympatiske og parasympatiske fibre (fra plexus hepaticus). Nervefibrene går inn i leverporten og følger blodkarene og gallegangene.

Leverens mikroskopiske anatomi

Leverens mikroskopiske anatomi. Her ser vi en smålapp (lobulus hepatis) med sentralvene (vena centralis) og omkringliggende blodkar og galleganger.
Av /OpenStax CNX, Anatomy and Physiology. 12. feb. 2019.
Lisens: CC BY 4.0
Leversmålapp (lobulus hepatis) fra gris med markert bindevevskapsel - hos menneske er den omkringliggende kapselen langt mindre tydelig. Legg merke til hvordan de kubiske levercellene (hepatocyttene) legger seg radiært inn mot den fraførende sentralvenen (rød pil). Blå pil viser en Glissons triade hvor tre smålapper støter sammen, med en liten leverarterie (arteria hepatica), en portalvene (vena portae) og en gallegang. Grøn pil: større interlobulær vene.
Leversmålapp
Av .
Avstøpning av leverens portåresystem med dens forgreininger (blå), samt gallegangene (gule).
.

De kubiske levercellene (hepatocytter) er samlet i såkalte leversmålapper (lobuli hepatis), som er polygonale eller mangekantede, 1–2 millimeter store enheter, atskilt med en tynn bindevevskapsel (stroma). Innenfor disse er levervevet (parenkymet) ordnet i form av strenger av kubisk epitel med mikrovilli, som ligger etter hverandre og peker mot en sentralvene (vena centralis) i smålappens sentrum.

Inn i hver leversmålapp kommer arterielt blod fra leverarterien (arteria hepatica) og portalt blod fra portvenen (vena portae). Begge blander seg og strømmer langsomt langsetter levercellestrengene i utvidete ganger eller sinusoider. Cellene får på den måten tilført både oksygen og næringsstoffer. Levercellene bearbeider næringsstoffene og danner blant annet galle, som ledes ut av leversmålappen gjennom egne ganger mellom levercellene. Der hvor tre smålapper støter sammen, danner bindevevskapslene såkalte periportale felt som inneholder en leverarterie, en portvene og en intrahepatisk gallegang. Til sammen kalles disse tre kartypene Glisson's triade (etter den engelske anatomen Francis Glisson, 1597-1677). Sinusoidene er innvendig kledd med et spesielt enlaget plateepitel som her kalles fenestrert endotel – "fenestrert" fordi cellene har åpninger (av latin: fenestra, 'vindu'). Dette endotelet er adskilt fra hepatocyttene ved en smal spalt, spatium perisinusoideum eller Disse's rom. Sinusoidene kommer altså ikke i direkte kontakt med hepatocyttene. På grunn av det fenestrerte endotelet vil plasma som siver ut gjennom veggen i sinusoidene komme i kontakt med levercellenes overflate (som har mikrovilli), noe som har betydning for utvekslingen av stoffer mellom portalblodet og leveren.

I sinusoidveggene finner vi også en type makrofager, de såkalte Kupfferske stjerneceller, som fjerner gamle røde blodceller og andre avfallsstoffer i sirkulasjonen, samt Ito-celler som muligvis regulerer blodgjennomstrømingen i sinusoidene.

Blodet ledes gjennom sinusoidene til en sentralvene (vena centralis) midt i leversmålappen, og forenes til større samlevener som til slutt munner ut i nedre hulvene (vena cava inferior).

Funksjoner

Leveren er et livsviktig organ. Til tross for at den utgjør bare om lag to prosent av kroppsvekten, er den ansvarlig for cirka en firedel av basalstoffskiftet (slik som skjelettmuskulaturen). Det høye innholdet av enzymer i hepatocyttene gjør dem i stand til å kontrollere flere biokjemiske prosesser enn noen andre celler i kroppen.

Produksjon av galle

Gallen er sekretet fra levercellene. Den dannes i ørsmå kanaler eller gallekapillarer (canaliculi biliferes) ved at det er dannet en sylindrisk kanal der hvor de kubiske levercellene ligger an mot hverandre. Gallekapillarene har ikke egne vegger, men dannes av cellemembranen av to og to naboceller. De munner ut i gallegangen i en Glisson's triade.

Håndtering av næringsstoffer

Leveren gjennomstrømmes av en betydelig mengde blod. Omtrent en tredel av den samlede blodmengden i kroppen passerer gjennom leveren hvert minutt. Om lag en firedel av dette blodet står for oksygentilførselen til leveren og støtte- og bindevevet. Resten kommer via portåren og inneholder næringsstoffer som er tatt opp i fordøyelseskanalen. Næringsstoffene holdes tilbake og omdannes i levercellene før blodet sendes ut i kretsløpet. På denne måten kan leveren danne og regulere omsetningen av karbohydrater, fettstoffer og proteiner.

Enkelte av karbohydratene (for eksempel glukose, fruktose, galaktose) brukes til energiproduksjon, men kan også lagres som glykogen. Dersom vi ikke får nok næring, kan levercellene bryte ned glykogen til glukose som går over i blodet. For at blodsukkernivået skal holdes konstant, blir spaltingsprosessen styrt av hormoner (blant annet insulin og glukagon). Ved sult kan levercellene produsere glukose fra aminosyrer – muligvis også fra fettsyrer. I leveren nedbrytes fett til fettsyrer ved hjelp av gallen som dannes her.

Håndtering av legemidler, rusmidler og giftstoffer

Levercellene inneholder en rekke enzymsystemer som kan bryte ned legemidler, rusmidler og giftstoffer. Et av de største enzymsystemene er cytokromfamilien (CYP). CYP-testing brukes for å se om pasienten har en genetisk variasjon som kan ha betydning for effekten av et legemiddel.

Leveren kan også destruere giftige metabolske avfallsprodukter og andre giftstoffer og nedbryte dem ved hjelp av enzymsystemene som organet inneholder for dette formålet. En del giftstoffer, alkohol og barbiturater, brytes ned ved oksygenisering. Andre stoffer fjernes ved at de blir omdannet til lett oppløselige forbindelser som kan skilles ut i urin eller galle.

Produksjon av proteiner

Leveren lager selv rundt 75-100 gram protein per dag, blant annet albumin som i blodet fungerer som transportprotein for småmolekylære forbindelser som bilirubin, fettsyrer, samt visse hormoner og medikamenter. For transport av jern produserer leveren transferrin. Den produserer dessuten stoffer som har betydning for blodkoaguleringen. Om lag 95 prosent av blodets proteiner lagres i leveren, og det samme gjelder både de fettløselige A-, D-, E- og K-vitaminene og det vannløselige B 12 -vitaminet.

Leverens sykdommer

Leveren kan bli betent (hepatitt) og kan rammes av kreft. Høyt alkoholinntak over lengre tid kan føre til leversvikt.

Leveren er et organ som kan transplanteres. Det er samtidig et organ som i stor grad kan gjendanne seg selv.

Leveren i sagn og folketro

I den antikke medisinen var leveren ansett som ett av kroppens hovedorganer sammen med hjertet, hjernen og milten. Man trodde også at venene utgikk fra den. Hvert av de fire organene sto som representanter for naturens grunnelementer: ild, jord, luft og vann. Leveren hørte ilden til. Dette ble illustrert i det greske sagnet om Prometeus, som ble straffet av Zevs for å ha bragt ilden til menneskene. Han ble straffet ved å lenkes til et fjell mens en ørn kom og spiste av leveren hans.

I folketroen har utseendet på dyreleveren under slaktingen blitt brukt som spådomsorakel (hepatomanti). Den ble ansett som et mikrokosmos, hvor den høyre siden representerte det hjemlige, mens den venstre avspeilet omverdenen. Særlig var hestens lever ansett for å gi styrke, og den ble gjerne merket med et kors før den ble fortært. I Håkon den Godes saga hører vi om hvordan bøndene tvang kongen til å spise hestelever under et blot på Mære. I eldre tider var det også en utbredt oppfatning at leveren var sete for både tankeliv og følelser. Denne troen kom til uttrykk i mange talemåter som er i bruk den dag i dag, som å være frisk på leveren (i godt humør) eller snakke rett fra leveren (si sin usminkede mening). Man trodde også at såkalte «leverflekker» kom av at barnet hadde fått blodsprut fra leveren på seg under slaktingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg