Leveren sett halvt nedenfra etter fjerning av de omliggende bukorganene.
/Store norske leksikon.
Leveren sett bakfra/nedenfra etter fjerning av de omliggende bukorganer.
/Store norske leksikon.

Leveren er et organ med mange livsviktige funksjoner. Den er kroppens største kjertel og lager blant annet galle og proteiner til blodet. I tillegg er den viktig for stoffskiftet i kroppen. Den kan lage kolesterol og lagrer karbohydrater og fett.

Faktaboks

Også kjent som
hepar

Leveren mottar alt blodet fra portåren med næringsstoffer fra tarmene, og er derfor svært viktig for fordøyelsessystemet. Den fungerer også som «rensestasjon» for blodet ved å bryte ned avfallsstoffer, giftstoffer, alkohol og gamle blodceller. I tillegg er leveren lagringssted for mange vitaminer.

Funksjoner

Leveren er et livsviktig organ. Til tross for at den utgjør bare om lag to prosent av kroppsvekten, er den ansvarlig for cirka en firedel av basalstoffskiftet (slik som skjelettmuskulaturen). Det høye innholdet av enzymer i levercellene gjør dem i stand til å kontrollere flere biokjemiske prosesser enn noen andre celler i kroppen.

Mange av leverens funksjoner kan undersøkes med en blodprøve, se leverfunksjonsprøve.

Produksjon av galle

Galle er sekretet fra levercellene. Galle dannes i ørsmå kanaler som kalles gallekapillarer (canaliculi biliferes). Disse kanalene er sylindriske og oppstår der hvor de kubiske levercellene ligger an mot hverandre. Gallekapillarene har ikke egne vegger, men dannes av cellemembranen av to og to naboceller. De munner ut i gallegangen i en Glissons triade.

Håndtering av næringsstoffer

Leveren gjennomstrømmes av en betydelig mengde blod. Omtrent én tredel av den samlede blodmengden i kroppen passerer gjennom leveren hvert minutt. Om lag én firedel av dette blodet står for oksygentilførselen til leveren og støtte- og bindevevet. Resten kommer via portåren og inneholder næringsstoffer som er tatt opp i fordøyelseskanalen. Næringsstoffene holdes tilbake og omdannes i levercellene før de sendes ut i kretsløpet. På denne måten kan leveren danne og regulere omsetningen av karbohydrater, fettstoffer og proteiner.

Enkelte av karbohydratene (for eksempel glukose, fruktose, galaktose) brukes til energiproduksjon, men kan også lagres som glykogen. Dersom vi ikke får nok næring, kan levercellene bryte ned glykogen til glukose som går over i blodet. For at blodsukkeret skal holdes konstant, blir spaltingsprosessen styrt av hormoner, blant annet insulin og glukagon. Ved sult kan levercellene produsere glukose fra aminosyrer.

Håndtering av legemidler, rusmidler og giftstoffer

Levercellene inneholder en rekke enzymsystemer som kan bryte ned legemidler, rusmidler og giftstoffer. Et av de største enzymsystemene er cytokromfamilien (CYP). CYP-testing brukes for å se om pasienten har en genetisk variant som kan ha betydning for effekten av et legemiddel.

Leveren kan også bryte ned giftige avfallsprodukter fra stoffskiftet og andre giftstoffer. Også denne nedbrytningen skjer ved hjelp av enzymsystemer. En del giftstoffer, alkohol og barbiturater, brytes ned ved oksidasjon. Andre stoffer fjernes ved at de blir omdannet til lett oppløselige forbindelser som kan skilles ut i urin eller galle.

Produksjon av proteiner

Leveren lager rundt 75–100 gram protein per dag, blant annet albumin. Albumin er et transportprotein i blodet som transporterer små molekyler som bilirubin, fettsyrer, samt visse hormoner og medikamenter. For transport av jern produserer leveren transferrin. Den produserer dessuten stoffer som har betydning for blodets koagulasjon. Om lag 95 prosent av blodets proteiner lagres i leveren, og det samme gjelder både de fettløselige A-, D-, E- og K-vitaminene og det vannløselige B 12 -vitaminet.

Makroskopisk anatomi

Avstøpning av leverens portåresystem med dens forgreininger (blå), samt gallegangene (gule).
/Store norske leksikon.

Leveren ligger øverst til høyre under mellomgulvet, og veier normalt 1500–1800 gram hos et voksent menneske. Den er mørkt rødbrun av farge, med en glatt og blank overflate, og har form som en slags trekantet pyramide, med spissen mot venstre. Øverst er den rund og tykk, mens den nedre kanten er tynn og skarp. Den runde øvre delen av leveren ligger festet under den høyre kuppelen på mellomgulvet, litt mot høyre, og dekkes av ribbeina. Bare et par fingerbredder av den nedre kanten ligger nedenfor ribbeinsbuen. Leveren har vanligvis en bløt konsistens og kan ikke føles.

Inndeling i lapper

Utvendig er leveren delt to store lapper: en stor høyre lapp (lobus dexter) og en mindre venstre lapp (lobus sinister). På fremsiden er disse adskilt av et vertikalt bindevevsbånd (ligamentum falciforme) som fester leveren til mellomgulvet og innsiden av fremre bukvegg. I tillegg har leveren to mindre lapper midt på baksiden: øverst en L-formet lapp (lobus caudatus) og under denne en mer kvadratisk lapp (lobus quadratus). Lappene er imidlertid bare utvendige strukturer i leveroverflaten; den funksjonelle inndelingen (i fire segmenter) finner sted inne i leveren, og er bestemt av blodårene og gallegangenes forløp.

På baksiden, midt mellom de fire lappene, er leverporten hvor portåren eller portvenen munner inn sammen med leverarterien og autonome nerver, mens leverens hovedgallegang kommer ut og fortsetter mot galleblæren.

Anatomisk plassering

Lever.

Leveren løftet opp slik at baksiden/undersiden kommer til syne, og vi ser leverens topografiske relasjon til andre organer.

Av /Store medisinske leksikon ※.

Øverst er leveren festet til undersiden av det kuppelformede mellomgulvet. Langs kanten av dette festet, både på forsiden og på baksiden, går det til hver side et forholdsvis kraftig bindevevsbånd (ligamentum coronarium) som en fortsettelse av ligamentum falciforme.

Mot baksiden er leveren forbundet til tolvfingertarmen og magesekken ved en bindevevshinne kalt det lille oment (omentum minus). Både leveren og de tilhørende bindevevsbåndene er kledd med bukhinne, med unntak av festet (area nuda) på undersiden av mellomgulvet. Eventuelle betennelser eller stuvning med oppsvulming av leveren vil strekke den overliggende bukhinnen og kan derfor være svært smertefullt.

Leverporten

Leverporten på baksiden er formet som en horisontal fordypning i leveroverflaten. På hver side går det en vertikal fure, slik at de til sammen danner en tilnærmet 'H'. I høyre nedre del ligger galleblæren med sin forbindelse til leverporten. I høyre øvre del går nedre hulvene (vena cava inferior). I det venstre benet på H-en finner vi to ligamenter som begge er rester etter blodårer i fosterlivet: øverst ligamentum venosum (rest etter ductus venosus som førte navleveneblodet direkte til hulvenen, se navlesnor), nederst ligamentum teres hepatis (rest etter den tidligere navlevenen (vena umbilicalis) som i fosterlivet førte oksygen- og næringsrikt blod fra morkaken til leveren og hjertet). I H-ens tverrbjelke går portåren horisontalt inn i leveren.

Leveren forsynes med oksygenrikt (men næringsfattig) blod fra leverarterien, som i leverporten deler seg i en høyre og en venstre hovedgren. Portåren er leverens «funksjonelle» kar som fører oksygenfattig blod med næringsstoffer fra tarmene. Fra leveren går levervenen over i nedre hulvene.

Leveren innerveres av det autonome nervesystemet, med både sympatiske og parasympatiske fibre. Nervefibrene går inn i leverporten og følger blodkarene og gallegangene.

Mikroskopisk anatomi

Leverens mikroskopiske anatomi
Leverens mikroskopiske anatomi. Her ser vi en smålapp (lobulus hepatis) med sentralvene (vena centralis) og omkringliggende blodkar og galleganger.
Av /OpenStax CNX, Anatomy and Physiology. 12. feb. 2019.
Lisens: CC BY 4.0

Leversmålapper

Leversmålapp
Leversmålapp (lobulus hepatis) fra gris med markert bindevevskapsel - hos menneske er den omkringliggende kapselen langt mindre tydelig. Legg merke til hvordan de kubiske levercellene (hepatocyttene) legger seg radiært inn mot den fraførende sentralvenen (rød pil). Blå pil viser en Glissons triade hvor tre smålapper støter sammen, med en liten leverarterie (arteria hepatica), en portalvene (vena portae) og en gallegang. Grøn pil: større interlobulær vene.
Leversmålapp
Av .

Levercellene (hepatocyttene) er kubiske og ligger samlet i såkalte leversmålapper (lobuli hepatis). Leversmålappene er mangekantede, 1–2 millimeter store enheter som er atskilt fra hverandre av en tynn bindevevskapsel (stroma). Innenfor disse er levervevet (parenkymet) ordnet i form av strenger av kubisk epitel med mikrovilli, som ligger etter hverandre og peker mot en sentralvene (vena centralis) i smålappens sentrum.

Inn i hver leversmålapp kommer blod fra leverarterien og fra portvenen. Begge blander seg og strømmer langsomt langs levercellestrengene i utvidete ganger eller sinusoider. Cellene får på den måten tilført både oksygen og næringsstoffer. Levercellene bearbeider næringsstoffene og danner blant annet galle, som ledes ut av leversmålappen gjennom egne ganger mellom levercellene.

Periportale felt

Der hvor tre smålapper støter sammen, danner bindevevskapslene såkalte periportale felt som inneholder en leverarterie, en portvene og en gallegang. Til sammen kalles disse tre kartypene Glissons triade. Sinusoidene er innvendig kledd med et spesielt enlaget plateepitel som her kalles fenestrert endotel. Det kalles «fenestrert» fordi cellene har åpninger (av latin fenestra, 'vindu'). Dette endotelet er adskilt fra levercellene ved en smal spalte kalt Disses rom. Sinusoidenes blod kommer altså ikke i direkte kontakt med levercellene. På grunn av det fenestrerte endotelet vil blodplasma som siver ut gjennom veggen i sinusoidene komme i kontakt med levercellenes overflate (som har mikrovilli), noe som har betydning for utvekslingen av stoffer mellom blodet fra portvenen og leveren.

I sinusoidveggene finner vi også en type makrofager, de såkalte Kupfferske stjerneceller, som fjerner gamle røde blodceller og andre avfallsstoffer i sirkulasjonen, samt Ito-celler som muligvis regulerer blodgjennomstrømingen i sinusoidene.

Blodet ledes gjennom sinusoidene til en sentralvene (vena centralis) midt i leversmålappen, og forenes til større samlevener som til slutt munner ut i nedre hulvene.

Embryologi

I fosterlivet oppstår leveren som en knopplignende utvekst fortil på det endodermale tarmanlegget i løpet av tredje fosteruke.

Leverens sykdommer

Betennelse i leveren kalles hepatitt. Det kan skyldes blant annet virus og høyt alkoholkonsum over tid. Leveren kan også rammes av kreft, se leverkreft.

Leveren er et organ som kan transplanteres. Det er samtidig et organ som i stor grad kan gjendanne seg selv.

Leveren i sagn og folketro

I den antikke medisinen var leveren ansett som ett av kroppens hovedorganer sammen med hjertet, hjernen og milten. Man trodde at venene utgikk fra den. Hvert av de fire organene sto som representanter for naturens grunnelementer: ild, jord, luft og vann. Leveren hørte ilden til. Dette ble illustrert i det greske sagnet om Prometeus, som ble straffet av Zevs for å ha bragt ilden til menneskene. Han ble straffet ved å lenkes til et fjell mens en ørn kom og spiste av leveren hans.

I folketroen har utseendet på dyreleveren under slaktingen blitt brukt som spådomsorakel (hepatomanti). Den ble ansett som et mikrokosmos, hvor den høyre siden representerte det hjemlige, mens den venstre avspeilet omverdenen. Særlig var hestens lever ansett for å gi styrke, og den ble gjerne merket med et kors før den ble fortært. I Håkon den Godes saga hører vi om hvordan bøndene tvang kongen til å spise hestelever under et blot på Mære. I eldre tider var det også en utbredt oppfatning at leveren var sete for både tankeliv og følelser. Denne troen kom til uttrykk i mange talemåter som er i bruk den dag i dag, som å være frisk på leveren (i godt humør) eller snakke rett fra leveren (si sin usminkede mening). Man trodde også at såkalte «leverflekker» kom av at barnet hadde fått blodsprut fra leveren på seg under slaktingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg