mitokondrie-Eva

En interessant konsekvens av dette er at vi ved å analysere mitokondrielt DNA kan utlede utviklingskart eller «stamtavler» bakover i tid for rene kvinnelinjer, det vil si for linjer der den mitokondrielle arven har gått uavbrutt via kvinner gjennom generasjoner. Siden alle mødre selv har hatt en mor, ser vi at slike kvinnelinjer kan følges ubrutt bakover i tiden. Vi ser videre at hvis vi starter med ett enkelt nålevende individ og følger vedkommendes kvinnelinje bakover i tid, vil det for hver generasjon bare være én kvinne som hører til denne linjen.

Tar vi utgangspunkt i flere ulike individer, vil kvinnelinjene til å begynne med være atskilte, men etter hvert som vi stadig går lengre tilbake i tid, begynner de å flyte sammen (konvergere). Til slutt vil vi komme til et punkt på stamtavlen der kvinnelinjene bakover flyter sammen for samtlige nålevende mennesker. Kvinnen som representerer dette punktet, og som dermed er «mor» til alle nålevende mennesker, kan vi kalle vår siste felles urmor (siste, fordi hun igjen hadde en mor, som også hadde en felles urmor).

Fordi vi kan følge kvinnelinjene gjennom analyser av mitokondrie-DNA, kalles denne siste urmoren populært for den mitokondriale Eva. Beregninger har vist at hun levde i Afrika for anslagsvis 150 000 år siden. Merk at vi er etterkommere etter mange andre kvinner som levde samtidig med mitokondrie-Eva, men hun er altså den eneste hvor linjen frem til i dag ikke er brutt ved å gå gjennom menn.

På samme måte kan vi analysere DNA knyttet til Y-kromosomet, som bare videreføres fra far til sønn, og finne ut hvor og når vår felles «urfar» eller Y-kromosom-Adam, levde. Slike analyser synes å gi de samme resultatene som for den mitokondriale Eva. Dette fortolkes som at moderne mennesker er utviklet fra stammer som levde i Afrika for 100 000–200 000 år siden, og senere utvandret og spredte seg over hele Jorden.

• livets utvikling på Jorden
• utviklingslæren
• mitokondrie