prioritering - helsetjenesten

Prioritering betyr å sette noe først, og dermed rangere noe foran noe annet. I helsetjenesten betyr det både å gi bestemte pasienter eller pasientgrupper forrang fremfor andre når det gjelder diagnostikk, behandling, rehabilitering eller pleie, og vurdering av om nye tiltak skal innføres eller ikke.

Faktaboks

etymologi:
av latin prior, ‘den første (av to)’

Bakgrunn og historikk

Av .

Prinsipper for prioritering i helsetjenesten har vært gjenstand for grundig vurdering av norske myndigheter. Siden slutten av 1980-tallet har en rekke utvalg og arbeidsgrupper utredet og foreslått slike prinsipper, og tatt for seg ulike deler av helsetjenesten: Lønning I-utvalget (1987), Lønning II-utvalget (1997), Grundutvalget (1997), Norheimutvalget (2014), Magnussengruppen (2015), og Blankholmutvalget (2018).

Lønning II-utvalget

Lønning II–utvalget foreslo tre kriterier for prioritering av et tiltak:

  1. forventet nytte
  2. alvorlighet
  3. forholdet mellom kostnad og nytte

Kriteriene fikk tilslutning fra Stortinget, og ble i år 2000 inkludert i pasientrettighetslovgivningen.

Norheim-utvalget

Våren 2013 ble Norheim-utvalget satt ned med mandat å foreta en ny vurdering av kriterier for prioritering i helsetjenesten. Utvalget foreslo tre kriterier:

  1. Helsegevinstkriteriet: Et tiltaks prioritet øker med forventet helsegevinst.
  2. Ressurskriteriet: Et tiltaks prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på.
  3. Helsetapskriteriet: Et tiltaks prioritet øker med forventet helsetap over livsløpet hos den eller de som får helsegevinst.

De to første kriteriene var i hovedsak en presisering av kriteriene fra Lønning II-utvalget. Utvalgets forslag til helsetapskriterium møtte imidlertid mye motstand.

Magnussengruppen

Regjeringen valgte i juni 2015 å legge forslaget til et helsetapskriterium til side og satte ned en ekspertgruppe, Magnussengruppen, for å vurdere hvordan alvorlighet skal tas hensyn til i prioritering i helsetjenesten. Magnussengruppen foreslo å erstatte helsetapskriteriet med et alvorlighetskriterium hvor alvorlighet ble beskrevet som absolutt framtidig helsetap.

Denne forståelsen av alvorlighet ble, sammen med helsegevinst- og ressurskriteriet fra Norheim-utvalget, våren 2016 fremmet av Regjeringen i melding til Stortinget (Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering). Høsten 2016 ga Stortinget sin enstemmige tilslutning til de foreslåtte kriteriene.

Blankholmutvalget

Blankholmutvalget fulgte opp stortingsmeldingen fra 2016 med en vurdering av prioriteringsutfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den offentlig finansierte tannhelsetjenesten. Deres utredning Det viktigste først forelå i 2018. Den inneholder anbefalinger om prinsipper for prioritering innen de nevnte tjenestene, og virkemidler for å realisere disse.

Prioritering av tiltak

Som vedtatt i Stortinget, skal tiltak i helsetjenesten vurderes ut fra tre prioriteringskriterier: nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Nyttekriteriet og alvorlighetskriteriet gis videre én tekstlig beskrivelse til bruk på individuelt nivå, og én kvantitativ form til bruk i metodevurderinger på gruppenivå.

Prioritering på individnivå

For en gjennomgang av beskrivelsen av prioriteringskriterier på klinisk nivå, altså i helsevesenets møte med den enkelte pasient, se artikkelen prioriteringer – medisinsk etikk.

Prioritering på gruppenivå

Prioritering på gruppenivå innbefatter beslutninger om man i hele spesialisthelsetjenesten skal ta i bruk et legemiddel eller en metode. Både nytte og alvorlighet beskrives som gode leveår, og operasjonaliseres ved hjelp av kvalitetsjusterte leveår (QALY). Med nytte forstås antall ekstra gode leveår som følger av et tiltak, mens med alvorlighet forstås antall tapte framtidige gode leveår dersom tiltaket ikke iverksettes.

Det settes ikke noen absolutt øvre grense for hvor stor ressursbruk som aksepteres for et ekstra godt leveår. Det skal beregnes en kostnad-effektbrøk for hvert tiltak. Denne sammenholdes med alternativkostnaden, som av Magnussenutvalget i 2016 ble antatt å være 275 000 kr for et godt leveår. For alvorlige tilstander aksepteres en høyere kostnad-effekt-brøk. Dagens praksis anses å gi et rimelig uttrykk for samfunnets vektlegging av høy alvorlighet i beslutninger på gruppenivå.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg