Strålebiologi, læren om virkning av stråling på levende vev. Tradisjonelt har man i strålebiologien definert stråling som ioniserende elektromagnetisk stråling (bl.a. røntgenstråling) og ioniserende partikkelstråling (nøytroner, alfa- og betapartikler). Norsk strålevernlovgivning omfatter også ikke-ioniserende elektromagnetisk stråling (radiobølger, varme-, lys- og ultrafiolett stråling), lydbølger og magnetfelt, ettersom også disse stråleformene har virkning på vev.

Den biologiske virkningen oppstår ved generell, uspesifikk absorpsjon av stråleenergien eller absorpsjon i spesielle molekyler (f.eks. lyspåvirkning av klorofyll under plantenes fotosyntese). Den biologiske virkningen er kvalitativt den samme for alle former for ioniserende stråling.

Ulike vev og celler viser forskjellig følsomhet for stråling. Celler i vekst (f.eks. hud, tarm, benmarg og kreftceller) er generelt mer følsomme for stråling enn normale celler i vev som ikke vokser (f.eks. nervevev, muskelvev). Dette danner bl.a. grunnlaget for strålebehandling av kreft.

Dødelig dose ioniserende stråling for mennesker ved bestråling av hele kroppen er ca. 5 Gy, for insekter ca. 1000 Gy, for enkelte celler ned til under 1 Gy. Kreft kan fremkalles ved bestråling med lavere doser enn de umiddelbart dødelige. I alminnelighet vil det gå flere år fra tidspunktet for bestråling til det bryter ut sykdom.

Strålegenetikken, læren om hvordan elektromagnetisk stråling og ioniserende partikkelstråling virker på arvestoffet (se DNA) i cellekjernen, er en viktig del av strålebiologien. Strålevirkning på arvestoffet kan forandre enkelte gener (punktmutasjoner) eller kromosomer (brudd). De fleste induserte mutasjoner er skadelige for organismens avkom. Se også stråleskade, strålingssyndrom.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.