Strålebehandling gis oftest som ekstern bestråling, hvor strålingen kommer som et kjegleformet strålefelt fra en strålekilde et stykke (cirka 0,2 til 1,2 meter) fra hudoverflaten.
Ekstern stråling gis vanligvis med en lineærakselerator (linak). I en linak akselereres elektroner til høy hastighet ved hjelp av mikrobølger. De hurtige elektronene kan benyttes direkte til elektronbestråling (betastråling), hvor elektronstrømmen treffer pasienten og induserer ioniserende kjemisk skade direkte i cellene. Elektronstråling absorberes relativt jevnt i et område på noen centimeter fra hudoverflaten (avhengig av elektronhastigheten) og avtar så raskt i effekt. Ved å tilpasse energien (elektronhastigheten) kan man således oppnå god stråledose i definerte øvre lag av bestrålt område og liten strålebelastning i dypere organer.
En linak kan også gi høyenergetisk røntgenstråling (fotonstråling, også kalt gammastråling) med strålekvaliteter som gir god dybdevirkning og relativt liten stråledose øverst i hudlaget, såkalt hudbesparende effekt. Røntgenstrålingen dannes ved at de hurtige elektroner treffer en metallplate hvor det dannes elektromagnetisk stråling i røntgenspekteret (bremsestråling) når elektronene treffer metallatomer og bremses ned. Denne røntgenstrålingen benyttes oftere enn elektronstråling ved ekstern strålebehandling.
Røntgenstråling av lavere energi kan man også få fra røntgenbehandlingsapparat, hvor elektronene akselereres ved hjelp av et enkelt elektrisk spenningsfelt og lager bremsestråling fra et metallmål. De relativt lavenergetiske røntgenstrålene man får fra slike apparater, brukes nå mest til behandling av hudkreft.
Man kan også få røntgenstråler via en kilde med sterkt radioaktivt koboltisotop (kobolt-60, eller 60Co) i et koboltapparat, men også koboltapparater erstattes nå av lineærakseleratorer i Norge.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.