kreft

En neoplasi er en vekstforstyrrelse, en ny vekst av celler som vokser unormalt i forhold til den vanlige vekst og utvikling i organet og uavhengig av kroppens vanlige reguleringsmekanismer. Andre ord som benyttes på neoplasi er svulst og tumor. Mens neoplasi også inkluderer vekstforstyrrelser i bloddannende celler i benmargen (leukemier), er en svulst en neoplasi som kan påvises som en distinkt kul, knute eller fortykkelse. Tumor betyr kul, knute eller fortykkelse og kan skyldes mange ulike prosesser, hvorav neoplasi (svulst) er én. I klinisk praksis bruker man ofte tumor, svulst og neoplasi om hverandre. Betegnelsene kan imidlertid også brukes for å synliggjøre nivå av presisjon i diagnosen under en utredning av en mulig svulst (neoplasi).

Prinsipielt er det to typer neoplasier:

• godartede (benigne)
• ondartede (maligne)

Kreft er synonymt med ondartet neoplasi.

En godartet svulst (neoplasi) er en lokalisert vevsknute som vokser autonomt, relativt langsomt og ekspansivt. Ved denne veksten skyver svulsten på det normale omgivende vevet, men uten å vokse inn i det. Trykket fra den voksende cellekulen fører ofte til at det dannes en brem av bindevev rundt den, som en glatt, avgrensende kapsel. En godartet svulst vil klinisk bare kunne føre til alvorlige komplikasjoner dersom den trykker på og klemmer inne normalt vev, som for eksempel en godartet svulst innenfor hjerneskallen. Noen eksempler er:

• lipom, som er en godartet svulst i fettvev, oftest i underhuden
• leiomyom, som er en godartet svulst i glatt muskulatur, for eksempel i livmorveggen
• adenom, som er en godartet svulst i kjertelvev, som for eksempel i spyttkjertlene

En kreftsvulst, det vil si en ondartet svulst, vil derimot ofte ikke respektere naturlige grenser. Den vil tvert imot vokse utover disse og inn i nabovev og naboorganer, det vil si infiltrere i det omgivende normalvevet. Kjenner man på en slik svulst, er den derfor oftest ujevn og knudrete, ikke glatt og velavgrenset.

I tillegg har cellene i en kreftsvulst (kreftcellene) også ofte evne til å vokse gjennom veggene i blod og lymfekar og andre avgrensende cellelag. På denne måten kan kreftcellene spres via blod eller lymfesystemet og vokse opp på nye steder i kroppen, til dels langt fra stedet der kreftsvulsten oppstod. Denne spredningsprosessen kalles metastasering, og de nye svulstene som vokser opp, kalles metastaser.

Man kaller også metastasene for sekundær kreft (sekundærsvulster) og utgangssvulsten for primærkreft (primærsvulsten). Ved mikroskopiundersøkelse vil cellebildet være det samme i metastasene som i primærkreften, noe man for eksempel benytter seg av diagnostisk for å si om en svulst hos en pasient er en metastase eller en primærsvulst.

Kreft som oppstår i epitelvev som hud eller slimhinner i for eksempel mage-tarm-kanalen, luftveiene eller urinveiene, kalles med en samlebetegnelse for karsinomer. 'Karsinom' brukes også som etterstavelse til spesielle typer karsinomer, som for eksempel adenokarsinom (kreft i kjertelepitel) og plateepitelkarsinom (kreft i plateepitel).

Kreft som utgår fra binde- og støttevev (mesenkym), kalles med en samlebetegnelse for sarkomer. Sarkom benyttes også som en etterstavelse til ulike mesenkymale krefttyper, for eksempel liposarkom (ondartet svulst i fettvev), leiomyosarkom (ondartet svulst i glatt muskulatur, for eksempel i livmorveggen) og osteosarkom (ondartet svulst i benvev).

Fra bloddannende celler kan to typer neoplasier oppstå: leukemier og lymfomer.

Leukemier oppstår i celler i benmargen, og de neoplastiske cellene (kreftcellene) vil finnes i blodet.

Lymfomer oppstår i lymfeknuter eller annet lymfatisk vev. Ondartede lymfomer viser seg oftest som en kul eller knute, men pasientene kan av og til også ha kreftceller i blodet (leukemisering).

Svulster som oppstår i umodne celler får ofte etterstavelsen -blastom, for eksempel retinoblastom (ondartet svulst i netthinnen i øyet) og nevroblastom (ondartet svulst i perifert nervevev).

Man kan også angi hvilket organ kreftsvulsten befinner seg i, for eksempel leverkreft, lungekreft, hjernesvulst og hudkreft.

De sykelige forandringene kan være i form av tap av arvestoff (delesjon), unormal økning av arvestoff (amplifikasjon) eller omarrangering av arvestoff (translokasjon). Forandringene kan være store, til og med tap av hele kromosomer, eller små, som punktmutasjoner.

Noen av disse forandringene kan være medfødte, og de vil da kunne gi (arvelig) kreft i relativt ung alder. De fleste genforandringene skyldes imidlertid en opphopning av ulik ervervet skade (mutasjoner) i kritiske områder av arvestoffet. Grovt sett kan årsakene til disse mutasjonene deles inn i ytre faktorer (virus, kjemiske stoffer i miljøet, stråling) og indre faktorer (genetikk, alder, fysiologi).

• Les mer: kreft – årsak

Noen kreftsvulster utvikler seg gradvis over tid gjennom ulike former for kreftforstadier (preneoplasier eller prekankroser). Påvises slike forandringer, vil pasienten ha en økt risiko for å utvikle kreft, og risikoen øker jo mer alvorlig kjerneforandringene i forstadiet er. Påvises alvorlige kreftforstadier, vil man oftest anbefale pasienten å fjerne det aktuelle vevsområdet, som for eksempel å operere bort livmorhalsen.

De farligste kliniske effektene av kreft skyldes ofte at kreftceller river seg løs og trenger inn i vevene omkring primærsvulsten, eller seiler med lymfen eller blodet til andre organer hvor den kan gi vekst av metastaser (spredning). Etter hvert vil primærsvulsten eller metastasene skade viktige organer på grunn av trykk, fortrengning og redusert blodforsyning.

De kliniske virkningene av kreftsykdommen avhenger helt av svulstens størrelse, veksthastighet og lokalisering og hvor godt vevet omkring kan tilpasse seg veksten. En relativt langsomtvoksende kreftsvulst perifert i lungevevet gir ofte symptomer først når den er blitt på over et kilo, som vil si på tusen milliarder kreftceller, mens en svulst på stemmebåndet kan gi symptomer i form av heshet og irritasjon når den er bare noen millimeter stor.

En kreftsvulst som vokser i dekkepitelet i hulorganer, som en bronkiegren, i spiserøret eller tarmen, stopper etter hvert den normale passasjen og gir tungpust, svelgvansker eller forstoppelse.

Ved trykk på vevene omkring svulsten oppstår det ofte smerte, særlig hvis vevet er uelastisk – som beinvev – eller inni hodeskallen. Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i forbausende stor grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir flere centimeter stor.

Svulstvevet er ofte mer kompakt enn normalvevet, og pasienten kan kjenne dette som en fast klump, for eksempel i brystkjertelen, eller som en hevelse i eller under huden.

En kreftsvulst sliter eller gnager ofte på tilgrensende naturlige overflater som hud eller dekkepitel, og blodårene i svulsten har lett for å blø. Dette medfører ofte sårdannelse og blødning fra kreftsvulster i huden, mage-tarmkanalen, luftveiene eller urinveiene.

Endret funksjon i svulstvevet gir symptomer både på grunn av nedsatt organfunksjon og/eller ved at svulsten sender ut kjemiske forbindelser som påvirker andre organer. For eksempel kan unormal hormonproduksjon eller produksjon av cytokiner gi lokal smerte, feber og redusert allmenntilstand. Ikke sjelden reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.

Når en kreftpasient dør av sykdommen, skyldes dette ofte en kombinasjon av redusert organfunksjon, som lungesvikt, leversvikt og hjerneskade på grunn av slik spredning, og/eller generell svekkelse. Det kan være fordi veksten av kreftceller tapper organismen for viktige næringsstoffer, eller fordi immunsystemet bruker mye av sin kapasitet på å prøve å bekjempe kreftsykdommen.

Disse forholdene kan ved langtkommet kreftsykdom sjelden hindres ved optimal næringstilførsel. Tvert imot vokser kreftcellene ofte enda raskere ved ekstra tilførsel av vitaminer og andre faktorer, som kan være mer nødvendig for vekst av kreftcellene enn for kroppens normale celler. Man kan også se eksempler på at kreftcellene stimuleres til vekst ved angrep fra immunceller.

Mikroskopiundersøkelse av representativ vevsprøve fra primærsvulst eller eventuelle metastaser, og fra beinmarg og blod ved leukemi, er i praksis alltid avgjørende for å stille sikker kreftdiagnose og for å bestemme krefttype.

Kreftcellene er unormale både i utseende og funksjon. Cellekjernene inneholder oftest for mye arvemateriale (DNA), og det er organisert på en unormal måte. Dette gjør at kreftceller sett med mikroskop ofte har større og mørkere fargete kjerner enn normale celler, og kjernene har ofte en unormal form.

Kreftdiagnostikk med mikroskop bygger på at man ser disse forandringene i cellekjernene, enten i celleutstryk (cytologiske prøver) eller i snitt fra vev (biopsier). Typebestemmelsen av kreftsvulsten gjøres ved undersøkelse av cytoplasma og vekstmønster.

I tillegg til vanlig morfologisk undersøkelse hvor cellenes form og utseende beskrives, benyttes ofte immunhistokjemi, elektronmikroskopi og molekylærpatologi (in situ hybridisering). Disse andre metodene er med på å gjøre typebestemmelsen sikrere og er viktige i vurderinger av prognose.

Ved enkelte krefttyper kan man ha god nytte av spesielle blodprøver for primær diagnose eller etterkontroll, men det finnes ingen blodprøve som alltid slår ut ved enhver kreftsykdom eller ved tilbakefall. I blodprøvene undersøkes ofte såkalte biomarkører.

Ved mange kreftsykdommer er det svært viktig å undersøke om det er tegn til spredning før behandlingen settes i gang eller fullføres. Dette innebærer en grundig klinisk undersøkelse av de områdene hvor man vet spredning ofte forekommer ved den aktuelle kreftsykdommen, samt røntgenundersøkelse av lunger. Det er også vanlig å ta enkle blodprøver som kan slå ut ved spredning til lever, og eventuelt mer omfattende spesialundersøkelse av organer med ultralydapparat, CT, MR eller endoskopi.

I fem til ti prosent av alle krefttilfeller finner man ikke noen sikker typediagnose eller sikkert utgangspunkt for svulsten, tross grundig utredning. Man kan eksempelvis måtte konkludere med at det er en levermetastase fra adenokarsinom, men at det er ukjent hvor primærsvulsten har sitt opphav. Ved utredning av slike uklare krefttilfeller legges ofte hovedvekten på å avklare om primærsvulsten kan være av en type hvor god behandling finnes selv om spredning foreligger.