kreft

Normalt holder celler og vev hverandre i likevekt i kroppen ved hjelp av kompliserte reguleringsmekanismer som kun delvis er kjent. Dersom det er økt behov for celler, vil celledeling i de fleste vev øke til behovet er dekket, for så å avta igjen. I svulster er denne likevekten forstyrret, og cellene vokser autonomt, det vil si selvstendig, uten å bli stoppet av reguleringsmekanismene.

Den sykelige forandringen er i arvestoffet (DNA) i kjernen til kreftcellene og involverer på ulik måte vekstkontrollgenene. Genmutasjoner synes viktige både i initiering og progresjon av neoplasier. De sykelige forandringene kan være i form av tap av arvestoff (delesjon), unormal økning av arvestoff (amplifikasjon) eller rearrangering av arvestoff (translokasjon). Forandringene kan være store, endog med tap av hele kromosomer, eller små, som punktmutasjoner. Noen av disse forandringene kan være medfødte, og de vil da kunne gi (arvelig) kreft i relativt ung alder. De fleste av genforandringene skyldes imidlertid en summasjon av ulik ervervet skade (mutasjoner) i kritiske områder av arvestoffet. Grovt sett kan årsakene til disse mutasjonene deles inn i ytre faktorer (virus, kjemiske stoffer i miljøet, stråling) og pasientavhengige faktorer (genetiske og aldersrelaterte, fysiologiske).

Noen kreftsvulster utvikler seg gradvis over tid gjennom ulike former for kreftforstadier (preneoplasier eller prekankroser). Påvises slike forandringer, vil pasienten ha en økt risiko for å utvikle kreft, og risikoen øker jo mer alvorlig kjerneforandringene i forstadiet er. Påvises alvorlige kreftforstadier, vil man oftest anbefale pasienten å fjerne det aktuelle vevsområdet, som for eksempel å operere bort livmorhalsen.

I 2016 ble det rapportert inn 32 827 nye tilfeller av kreft i Norge. Forekomsten av kreft angis vanligvis som krefthyppighet, insidens, det vil si antall nye krefttilfeller i løpet av ett år i en nærmere spesifisert befolkning. Ofte angis krefthyppighet i form av aldersjustert insidens, eventuelt som aldersjusterte insidensrater (insidens justert etter sammensetningen av verdens standardbefolkning).

Kreftregisteret mottar meldinger om alle nye krefttilfeller i Norge, og denne registreringen danner grunnlag for den oversikt vi har om kreftforekomsten her i landet.

• kreft – forekomst

De ulike kreftformene kan utvikle seg svært forskjellig fra pasient til pasient, men fellesnevneren er ukontrollert celletilvekst. Kreftcellene respekterer ikke de signalene som normalt sikrer at antallet celler, deres funksjon og lokalisering er tilpasset organismens overordnede behov. De kliniske ytringsformene av kreft gjenspeiler slike avvik fra det velorganiserte samfunn av celler som kroppens normale funksjon er avhengig av.

Økt antall kreftceller gir opphav til dannelse av svulster, som er mer eller mindre kompakte opphopninger av kreftceller. Grovt sett kan man regne at det er minst en milliard celler for hvert gram vev. Diameteren av en svulst på ett gram er bare ca. 1,2 cm. Kreftcellene induserer vekst av unormale blodårer inn i svulsten for å gi den ernæring, og det dannes annet støttevev for kreftcellene. Svulsten vil etter hvert fortrenge det normale vevet omkring, og ikke sjelden destrueres nabovevet på grunn av kreftsvulsten.

De farligste kliniske effektene av kreft skyldes ofte at kreftceller river seg løs og infiltrerer vevene omkring primærsvulsten, eller seiler med lymfestrøm eller blodstrøm til andre organer hvor den kan gi vekst av metastaser (spredning). Etter hvert vil primærsvulsten eller metastasene skade viktige organer på grunn av trykk, fortrengning og redusert blodforsyning.

De kliniske virkningene av kreftsykdommen avhenger helt av svulstens størrelse, veksthastighet og lokalisering og hvor godt vevet omkring kan tilpasse seg veksten. En relativt langsomtvoksende kreftsvulst perifert i lungevevet gir ofte symptomer først når den er blitt på over et kilo, som vil si på tusen milliarder kreftceller, mens en svulst på stemmebåndet kan gi symptomer i form av heshet og irritasjon når den er noen millimeter stor. En kreftsvulst som vokser i dekkepitelet i hule organer, som en bronkiegren, i spiserør eller tarm, stopper etter hvert den normale passasjen og gir tungpustethet, svelgvansker eller forstoppelse.

Ved trykk på vevene omkring svulsten oppstår det ofte smerte, særlig hvis vevet er uelastisk – som benvev – eller intrakranielt. Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i forbausende grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir mange centimeter stor. Svulstvevet er ofte mer kompakt enn normalvevet, og pasienten kan kjenne dette som en fast klump, for eksempel i brystkjertelen, eller som en hevelse i eller under huden.

En kreftsvulst eroderer ofte tilgrensende naturlige overflater som hud eller dekkepitel, og blodkarene i svulsten har lett for å blø. Dette medfører ofte sårdannelse og blødning fra kreftsvulster i hud, mage-tarm, luftveier eller urinveier.

Endret funksjon i svulstvevet gir symptomer både på grunn av nedsatt organfunksjon og/eller ved at svulsten sender ut kjemiske forbindelser som påvirker andre organer, for eksempel unormal hormonproduksjon eller induksjon av cytokiner som gir lokal smerte, feber og redusert allmenntilstand. Ikke sjelden reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.

Når en kreftpasient dør av sykdommen, skyldes dette ofte en kombinasjon av redusert organfunksjon, som lungesvikt, leversvikt og hjerneskade, på grunn av slik spredning, og/eller generell svekkelse. Det kan være fordi veksten av kreftceller tapper organismen for viktige næringsemner, eller fordi immunsystemet bruker mye av sin kapasitet til forgjeves reaksjon mot kreftsykdommen. Disse forholdene kan ved langtkommet kreftsykdom sjelden hindres ved optimal næringstilførsel. Tvert imot vokser kreftcellene ofte enda raskere ved ekstra tilførsel av vitaminer og andre faktorer, som kan være mer nødvendig for vekst av kreftcellene enn for kroppens normale celler. Man kan også se eksempler på at kreftcellene stimuleres til vekst ved angrep fra immunceller.

Symptomene varierer mye fra pasient til pasient, etter hvilke organer som er angrepet, og etter hvilken utviklingsfase kreftsvulsten er i. Rent generelt bør man være oppmerksom på følgende symptomer og tegn som kan skyldes kreftutvikling, og søke medisinsk vurdering:

1. Tilvekst av kuler eller klumper i kroppen, uansett organ.
2. Ethvert sår som ikke vil gro etter vanlig tid.
3. Blod eller slim i avføringen, tydelig endring av avføringsmønsteret, særlig ved stadig veksling mellom forstoppelse og løs, misfarget avføring.
4. Blod i urinen (hematuri), særlig alarmerende hos menn.
5. Blodig utflod mellom menstruasjonsfasene.
6. Kronisk hoste eller heshet, eventuelt blod i oppspytt, særlig hos røykere.
7. Blødninger fra slimhinnene i munnhule eller nese, svelgvansker.
8. Uventet vekttap, påfallende slapphet eller langvarig feber.
9. Tydelige forandringer i føflekker, andre flekker eller vorter i huden. Man skal særlig være oppmerksom på vekst, sårdannelse eller fargeforandringer i tidligere brunpigmenterte flekker.
10. Opptreden av smerter varierer meget. Av og til er plager på grunn av spredning til andre organer det første tegnet på kreftsykdom. For eksempel kan påfallende ryggsmerter hos en ung mann skyldes spredning til lymfeknuter på bakre bukvegg fra en liten kreftsvulst i testikkel, eller hos eldre menn spredning til selve ryggsøylen fra prostatakreft som ikke har gitt lokale symptomer fra primærsvulsten. For pasienter med kjent kreftsykdom kan det være nyttig å sette seg inn i hvilke symptomer man kan forvente hvis det kommer tilbakefall eller spredning av kreftsykdommen.

Diagnostikk av kreft varierer fra få og enkle til svært kompliserte prosedyrer, avhengig av blant annet hvilke organer som er affiserte, og type, størrelse og utbredelse av svulsten.

Mikroskopisk undersøkelse av representativ vevsprøve fra primærsvulst eller eventuelle metastaser, og fra benmarg og blod ved leukemi, er i praksis alltid avgjørende for å stille sikker kreftdiagnose og for å bestemme krefttype. Kreftcellene er unormale både i utseende og funksjon. Kjernene inneholder oftest for mye arvemateriale (DNA), og det er organisert på en unormal måte. Dette gjør at kreftceller i mikroskopet ofte har større og mørkere fargete kjerner enn normale celler, og kjernene har ofte en unormal form.

Mikroskopisk kreftdiagnostikk bygger på at man ser disse forandringene i cellekjernene, enten i celleutstryk (cytologiske prøver) eller i snitt fra vev (biopsier). Typebestemmelsen av kreftsvulsten gjøres ved undersøkelse av cytoplasma og vekstmønster. I tillegg til vanlig morfologisk undersøkelse benyttes ofte immunhistokjemisk, elektronmikroskopisk og molekylærpatologisk (in situ hybridisering) supplementsdiagnostikk for sikker typebestemmelse og vurderinger med hensyn til prognose. Ved enkelte krefttyper kan man også ha god nytte av spesielle blodprøver for primær diagnose eller etterkontroll, men det finnes ingen blodprøve som alltid slår ut ved enhver kreftsykdom eller ved tilbakefall.

Ved mange kreftsykdommer er det svært viktig å undersøke om det er tegn til spredning før behandlingen settes i gang eller fullføres. Dette vil innebære en grundig klinisk undersøkelse av de områdene hvor man vet spredning ofte forekommer ved den aktuelle kreftsykdommen, samt røntgenundersøkelse av lunger, enkle blodprøver som kan slå ut ved spredning til lever, og eventuelt mer omfattende spesialundersøkelse av organer med ultralydapparat, CT, MR eller endoskopi. I fem til ti prosent av alle krefttilfeller finner man ikke noen sikker typediagnose eller sikkert utgangspunkt for svulsten, tross iherdig utredning. Man kan eksempelvis måtte konkludere med at det er en levermetastase fra adenokarsinom, ukjent primærtumor. Ved utredning av slike uklare krefttilfeller legges ofte hovedvekten på å avklare om primærsvulsten kan være av en type hvor god behandling finnes selv om spredning foreligger.

• kreft – forekomst
• brystkreft
• lungekreft
• tykktarmkreft