kreft

Hematogen spredning
Kreftceller (i blått med lilla kjerne) omgitt av friske celler (rosa). Illustrasjonen viser hvordan en primærtumor kan spre seg via blodet til andre steder i kroppen, såkalt hematogen spredning.
Av /National Human Genome Research Institute, NIH.

Kreft er en fellesbetegnelse på en stor gruppe sykdommer der det er unormal cellevekst, enten ved økt celledeling eller nedsatt celledød (apoptose).

Kreft kan oppstå i alle kroppens organer eller vev. Sykdomstegnene kan være forskjellige fra organ til organ. Kreft er det samme som ondartet neoplasi.

Det er mange ulike årsaker til kreft. Samme type kreft kan også ha mange ulike årsaker. På den annen side kan en enkel årsaksfaktor, som for eksempel røyking, være forbundet med flere ulike typer kreft.

Noen kreftformer, for eksempel basalcellekarsinom i huden, er lette å behandle med utmerket resultat. Andre, for eksempel lungekreft, er vanskeligere å helbrede.

Hva er kreft?

Neoplasi, svulst og tumor

En neoplasi er en vekstforstyrrelse, en ny vekst av celler som vokser unormalt i forhold til den vanlige vekst og utvikling i organet og uavhengig av kroppens vanlige reguleringsmekanismer. Andre ord som benyttes på neoplasi er svulst og tumor. Mens neoplasi også inkluderer vekstforstyrrelser i bloddannende celler i benmargen (leukemier), er en svulst en neoplasi som kan påvises som en distinkt kul, knute eller fortykkelse. Tumor betyr kul, knute eller fortykkelse og kan skyldes mange ulike prosesser, hvorav neoplasi (svulst) er én. I klinisk praksis bruker man ofte tumor, svulst og neoplasi om hverandre. Betegnelsene kan imidlertid også brukes for å synliggjøre nivå av presisjon i diagnosen under en utredning av en mulig svulst (neoplasi).

Prinsipielt er det to typer neoplasier:

Kreft er synonymt med ondartet neoplasi.

Godartet svulst

En godartet svulst (neoplasi) er en lokalisert vevsknute som vokser autonomt, relativt langsomt og ekspansivt. Ved denne veksten skyver svulsten på det normale omgivende vevet, men uten å vokse inn i det. Trykket fra den voksende cellekulen fører ofte til at det dannes en brem av bindevev rundt den, som en glatt, avgrensende kapsel. En godartet svulst vil klinisk bare kunne føre til alvorlige komplikasjoner dersom den trykker på og klemmer inne normalt vev, som for eksempel en godartet svulst innenfor hjerneskallen. Noen eksempler er:

  • lipom, som er en godartet svulst i fettvev, oftest i underhuden
  • leiomyom, som er en godartet svulst i glatt muskulatur, for eksempel i livmorveggen
  • adenom, som er en godartet svulst i kjertelvev, som for eksempel i spyttkjertlene

Ondartet svulst

Kreft

Spredning av kreft. 1) En mikroskopisk primærsvulst vokser uavhengig av vanlige kontrollmekanismer. 2) Kreftcellene sender kjemiske signaler som sikrer tilvekst av små blodårer. 3) Kreftcellene kan rive seg løs og gå over i blodet. 4) Kreftceller sprer seg via blodet eller lymfen. 5) Kreftcellene stoppes i de små årene i andre organer. 6) Kreftceller slår seg ned i åreveggen, og vokser gjennom denne. 7) Kreftcellene trenger inn i andre organer. 8) Interaksjon mellom kreftcellen og celler og kjemisk miljø i det nye organet. Mange kreftceller nedkjempes av immunsystemet og andre forsvarsmekanismer. 9) Noen få kreftceller etablerer seg og danner ny svulst. 10) Det vokser opp synlige metastaser som ødelegger organfunksjonen lokalt, og som 11) gir opphav til videre spredning av kreftceller.

Av /Store medisinske leksikon ※.

En kreftsvulst, det vil si en ondartet svulst, vil derimot ofte ikke respektere naturlige grenser. Den vil tvert imot vokse utover disse og inn i nabovev og naboorganer, det vil si infiltrere i det omgivende normalvevet. Kjenner man på en slik svulst, er den derfor oftest ujevn og knudrete, ikke glatt og velavgrenset.

I tillegg har cellene i en kreftsvulst (kreftcellene) også ofte evne til å vokse gjennom veggene i blod og lymfekar og andre avgrensende cellelag. På denne måten kan kreftcellene spres via blod eller lymfesystemet og vokse opp på nye steder i kroppen, til dels langt fra stedet der kreftsvulsten oppstod. Denne spredningsprosessen kalles metastasering, og de nye svulstene som vokser opp, kalles metastaser.

Man kaller også metastasene for sekundær kreft (sekundærsvulster) og utgangssvulsten for primærkreft (primærsvulsten). Ved mikroskopiundersøkelse vil cellebildet være det samme i metastasene som i primærkreften, noe man for eksempel benytter seg av diagnostisk for å si om en svulst hos en pasient er en metastase eller en primærsvulst.

Forskjell på godartet og ondartet svulst

Godartet svulst Ondartet svulst (kreft)
Vekst Langsom, ekspansiv. Komprimerer omgivende vev, slik at det blir en glatt kapsel. Hurtig, infiltrerende. Vokser inn i omgivende vev, slik at avgrensingen blir ujevn, ruglete.
Spredning (metastasering) Nei Ofte
Residiv (ny svulst på samme sted hvis ikke den opprinnelige fjernes fullstendig) Nei Ja

Krefttyper

Man skiller mellom forskjellige grupper kreftsvulster, noe som til dels har betydning for valg av behandling.

Karsinom

Kreft som oppstår i epitelvev som hud eller slimhinner i for eksempel mage-tarm-kanalen, luftveiene eller urinveiene, kalles med en samlebetegnelse for karsinomer. 'Karsinom' brukes også som etterstavelse til spesielle typer karsinomer, som for eksempel adenokarsinom (kreft i kjertelepitel) og plateepitelkarsinom (kreft i plateepitel).

Sarkom

Kreft som utgår fra binde- og støttevev (mesenkym), kalles med en samlebetegnelse for sarkomer. Sarkom benyttes også som en etterstavelse til ulike mesenkymale krefttyper, for eksempel liposarkom (ondartet svulst i fettvev), leiomyosarkom (ondartet svulst i glatt muskulatur, for eksempel i livmorveggen) og osteosarkom (ondartet svulst i benvev).

Kreft i blod og lymfe

Fra bloddannende celler kan to typer neoplasier oppstå: leukemier og lymfomer.

Leukemier oppstår i celler i benmargen, og de neoplastiske cellene (kreftcellene) vil finnes i blodet.

Lymfomer oppstår i lymfeknuter eller annet lymfatisk vev. Ondartede lymfomer viser seg oftest som en kul eller knute, men pasientene kan av og til også ha kreftceller i blodet (leukemisering).

Blastom

Svulster som oppstår i umodne celler får ofte etterstavelsen -blastom, for eksempel retinoblastom (ondartet svulst i netthinnen i øyet) og nevroblastom (ondartet svulst i perifert nervevev).

Inndeling etter organ

Man kan også angi hvilket organ kreftsvulsten befinner seg i, for eksempel leverkreft, lungekreft, hjernesvulst og hudkreft.

Utvikling

Normalt holder celler og vev hverandre i likevekt i kroppen ved hjelp av kompliserte reguleringsmekanismer som kun delvis er kjent. Dersom det er økt behov for celler, vil celledeling i de fleste vev øke til behovet er dekket, for så å avta igjen. I svulster er denne likevekten forstyrret, og cellene vokser selvstendig, uten å bli stoppet av reguleringsmekanismene.

Den sykelige forandringen er i arvestoffet (DNA) i kjernen til kreftcellene og involverer på ulik måte genene som kontrollerer celleveksten. Genmutasjoner synes viktige både i starten initiering og progresjon av neoplasier.

Genmutasjoner

De sykelige forandringene kan være i form av tap av arvestoff (delesjon), unormal økning av arvestoff (amplifikasjon) eller omarrangering av arvestoff (translokasjon). Forandringene kan være store, til og med tap av hele kromosomer, eller små, som punktmutasjoner.

Noen av disse forandringene kan være medfødte, og de vil da kunne gi (arvelig) kreft i relativt ung alder. De fleste genforandringene skyldes imidlertid en opphopning av ulik ervervet skade (mutasjoner) i kritiske områder av arvestoffet. Grovt sett kan årsakene til disse mutasjonene deles inn i ytre faktorer (virus, kjemiske stoffer i miljøet, stråling) og indre faktorer (genetikk, alder, fysiologi).

Stadier

Noen kreftsvulster utvikler seg gradvis over tid gjennom ulike former for kreftforstadier (preneoplasier eller prekankroser). Påvises slike forandringer, vil pasienten ha en økt risiko for å utvikle kreft, og risikoen øker jo mer alvorlig kjerneforandringene i forstadiet er. Påvises alvorlige kreftforstadier, vil man oftest anbefale pasienten å fjerne det aktuelle vevsområdet, som for eksempel å operere bort livmorhalsen.

Forekomst

Kreft

Kreft. Kreftrisiko (nye tilfeller per 100 000 per år) i Norge i forhold til alder. Kvinner har noe større risiko enn menn midt i livet, mens eldre menn har betydelig større risiko enn jevnaldrende kvinner.

Av /Store medisinske leksikon ※.
Røntgenbilde av lungekreft

Det er i overkant av 3000 nye tilfeller av lungekreft årlig i Norge.

I 2020 ble det rapportert inn om lag 35 500 nye tilfeller av kreft i Norge. Litt flere menn enn kvinner får kreft årlig. Forekomsten av kreft angis vanligvis som krefthyppighet, insidens, det vil si antall nye krefttilfeller i løpet av ett år i en nærmere spesifisert befolkning. Ofte angis krefthyppighet i form av aldersjustert insidens, eventuelt som aldersjusterte insidensrater (insidens justert etter sammensetningen av verdens standardbefolkning).

Kreftregisteret mottar melding om alle nye krefttilfeller i Norge, og denne registreringen danner grunnlag for den oversikten vi har om kreftforekomsten her i landet.

Kliniske ytringsformer

De ulike kreftformene kan utvikle seg svært forskjellig fra pasient til pasient, men fellesnevneren er ukontrollert cellevekst. Kreftcellene respekterer ikke de signalene som normalt regulerer antallet celler, deres funksjon og lokalisering. De kliniske ytringsformene av kreft gjenspeiler slike avvik fra det velorganiserte samfunn av celler som kroppens normale funksjon er avhengig av.

Økt antall kreftceller gir opphav til dannelse av svulster, som er mer eller mindre kompakte opphopninger av kreftceller. Grovt sett kan man regne at det er minst én milliard celler for hvert gram vev. Diameteren av en svulst på ett gram er bare cirka 1,2 centimeter. Kreftcellene igangsetter vekst av unormale blodårer inn i svulsten for ernære den, og det dannes annet støttevev for kreftcellene. Svulsten vil etter hvert fortrenge det normale vevet omkring, og ikke sjelden ødelegges nabovevet på grunn av kreftsvulsten.

Spredning

De farligste kliniske effektene av kreft skyldes ofte at kreftceller river seg løs og trenger inn i vevene omkring primærsvulsten, eller seiler med lymfen eller blodet til andre organer hvor den kan gi vekst av metastaser (spredning). Etter hvert vil primærsvulsten eller metastasene skade viktige organer på grunn av trykk, fortrengning og redusert blodforsyning.

Passasjehindring

De kliniske virkningene av kreftsykdommen avhenger helt av svulstens størrelse, veksthastighet og lokalisering og hvor godt vevet omkring kan tilpasse seg veksten. En relativt langsomtvoksende kreftsvulst perifert i lungevevet gir ofte symptomer først når den er blitt på over et kilo, som vil si på tusen milliarder kreftceller, mens en svulst på stemmebåndet kan gi symptomer i form av heshet og irritasjon når den er bare noen millimeter stor.

En kreftsvulst som vokser i dekkepitelet i hulorganer, som en bronkiegren, i spiserøret eller tarmen, stopper etter hvert den normale passasjen og gir tungpust, svelgvansker eller forstoppelse.

Smerter

Ved trykk på vevene omkring svulsten oppstår det ofte smerte, særlig hvis vevet er uelastisk – som beinvev – eller inni hodeskallen. Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i forbausende stor grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir flere centimeter stor.

Klump

Svulstvevet er ofte mer kompakt enn normalvevet, og pasienten kan kjenne dette som en fast klump, for eksempel i brystkjertelen, eller som en hevelse i eller under huden.

Sårdannelse og blødning

En kreftsvulst sliter eller gnager ofte på tilgrensende naturlige overflater som hud eller dekkepitel, og blodårene i svulsten har lett for å blø. Dette medfører ofte sårdannelse og blødning fra kreftsvulster i huden, mage-tarmkanalen, luftveiene eller urinveiene.

Endret funksjon

Endret funksjon i svulstvevet gir symptomer både på grunn av nedsatt organfunksjon og/eller ved at svulsten sender ut kjemiske forbindelser som påvirker andre organer. For eksempel kan unormal hormonproduksjon eller produksjon av cytokiner gi lokal smerte, feber og redusert allmenntilstand. Ikke sjelden reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.

Kreft som dødsårsak

Når en kreftpasient dør av sykdommen, skyldes dette ofte en kombinasjon av redusert organfunksjon, som lungesvikt, leversvikt og hjerneskade på grunn av slik spredning, og/eller generell svekkelse. Det kan være fordi veksten av kreftceller tapper organismen for viktige næringsstoffer, eller fordi immunsystemet bruker mye av sin kapasitet på å prøve å bekjempe kreftsykdommen.

Disse forholdene kan ved langtkommet kreftsykdom sjelden hindres ved optimal næringstilførsel. Tvert imot vokser kreftcellene ofte enda raskere ved ekstra tilførsel av vitaminer og andre faktorer, som kan være mer nødvendig for vekst av kreftcellene enn for kroppens normale celler. Man kan også se eksempler på at kreftcellene stimuleres til vekst ved angrep fra immunceller.

Symptomer

Symptomene varierer mye fra pasient til pasient, etter hvilke organer som er angrepet, og etter hvilken utviklingsfase kreftsvulsten er i.

Rent generelt bør man være oppmerksom på følgende symptomer og tegn som kan skyldes kreftutvikling, og søke medisinsk vurdering:

  • Tilvekst av kuler eller klumper i kroppen, uansett organ.
  • Ethvert sår som ikke vil gro etter vanlig tid.
  • Blod eller slim i avføringen, tydelig endring av avføringsmønsteret, særlig ved stadig veksling mellom forstoppelse og løs, misfarget avføring.
  • Blod i urinen, særlig alarmerende hos menn.
  • Blodig utflod mellom menstruasjonsfasene.
  • Kronisk hoste eller heshet, eventuelt blod i oppspytt, særlig hos røykere.
  • Blødninger fra slimhinnene i munnhule eller nese.
  • Svelgvansker.
  • Uventet vekttap, påfallende slapphet eller langvarig feber.
  • Tydelige forandringer i føflekker, andre flekker eller vorter i huden. Man skal særlig være oppmerksom på vekst, sårdannelse eller fargeforandringer i tidligere brunpigmenterte flekker.
  • Opptreden av smerter varierer mye. Av og til er plager på grunn av spredning til andre organer det første tegnet på kreftsykdom. For eksempel kan påfallende ryggsmerter hos en ung mann skyldes spredning til lymfeknuter på bakre bukvegg fra en liten kreftsvulst i testikkelen, eller hos eldre menn spredning til selve ryggsøylen fra prostatakreft som ikke har gitt lokale symptomer fra primærsvulsten.

For pasienter med kjent kreftsykdom kan det være nyttig å sette seg inn i hvilke symptomer man kan forvente hvis det kommer tilbakefall eller spredning av kreftsykdommen.

Diagnostikk

Diagnostikk av kreft varierer fra få og enkle til svært kompliserte prosedyrer, avhengig av blant annet hvilke organer som er rammet, samt type, størrelse og utbredelse av svulsten.

Mikroskopi

Mikroskopiundersøkelse av representativ vevsprøve fra primærsvulst eller eventuelle metastaser, og fra beinmarg og blod ved leukemi, er i praksis alltid avgjørende for å stille sikker kreftdiagnose og for å bestemme krefttype.

Kreftcellene er unormale både i utseende og funksjon. Cellekjernene inneholder oftest for mye arvemateriale (DNA), og det er organisert på en unormal måte. Dette gjør at kreftceller sett med mikroskop ofte har større og mørkere fargete kjerner enn normale celler, og kjernene har ofte en unormal form.

Kreftdiagnostikk med mikroskop bygger på at man ser disse forandringene i cellekjernene, enten i celleutstryk (cytologiske prøver) eller i snitt fra vev (biopsier). Typebestemmelsen av kreftsvulsten gjøres ved undersøkelse av cytoplasma og vekstmønster.

Tilleggsundersøkelser

I tillegg til vanlig morfologisk undersøkelse hvor cellenes form og utseende beskrives, benyttes ofte immunhistokjemi, elektronmikroskopi og molekylærpatologi (in situ hybridisering). Disse andre metodene er med på å gjøre typebestemmelsen sikrere og er viktige i vurderinger av prognose.

Blodprøve

Ved enkelte krefttyper kan man ha god nytte av spesielle blodprøver for primær diagnose eller etterkontroll, men det finnes ingen blodprøve som alltid slår ut ved enhver kreftsykdom eller ved tilbakefall. I blodprøvene undersøkes ofte såkalte biomarkører.

Bildeundersøkelser

Ved mange kreftsykdommer er det svært viktig å undersøke om det er tegn til spredning før behandlingen settes i gang eller fullføres. Dette innebærer en grundig klinisk undersøkelse av de områdene hvor man vet spredning ofte forekommer ved den aktuelle kreftsykdommen, samt røntgenundersøkelse av lunger. Det er også vanlig å ta enkle blodprøver som kan slå ut ved spredning til lever, og eventuelt mer omfattende spesialundersøkelse av organer med ultralydapparat, CT, MR eller endoskopi.

Usikker diagnose

I fem til ti prosent av alle krefttilfeller finner man ikke noen sikker typediagnose eller sikkert utgangspunkt for svulsten, tross grundig utredning. Man kan eksempelvis måtte konkludere med at det er en levermetastase fra adenokarsinom, men at det er ukjent hvor primærsvulsten har sitt opphav. Ved utredning av slike uklare krefttilfeller legges ofte hovedvekten på å avklare om primærsvulsten kan være av en type hvor god behandling finnes selv om spredning foreligger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bringager, Hanne m.fl.(2003). Barn med kreft : en medisinsk og sykepleiefaglig utfordring
  • Dahl, Olav (1999). Cytostatika: medikamentell kreftbehandling, 6. utg.
  • Kåresen, Rolf & Erik Wist, red. (2009). Kreftsykdommer : en basisbok for helsepersonell, 3. utg.
  • LeShan, Lawrence (1997). Kreft som vendepunkt : en håndbok for kreftpasienter, deres familier og helsepersonell, 2. utg.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg