Kreft, fellesbetegnelse på en stor gruppe sykdommer der det er unormal cellevekst, enten ved økt celledeling eller nedsatt celledød (apoptose). Kreft kan oppstå i alle kroppens organer eller vev. Sykdomstegnene kan være forskjellige fra organ til organ. Årsakene til kreft er mange, og samme type kreft kan ha ulike årsaker. På den annen side kan en enkel årsaksfaktor (f.eks. røyking) være assosiert med flere ulike typer kreft. Noen kreftformer, f.eks. basalcellekarsinom i huden, er lette å behandle med utmerket resultat. Andre, for eksempel plateepitelkarsinom i luftrørsgrenene, er vanskelige å helbrede.

En neoplasi er en vekstforstyrrelse, en ny vekst av celler som vokser unormalt i forhold til den vanlige vekst og utvikling i organet og uavhengig av kroppens vanlige reguleringsmekanismer. Andre ord som benyttes på neoplasi er svulst og tumor. Mens neoplasi også inkluderer vekstforstyrrelser i bloddannende celler i benmargen (leukemier), er en svulst en neoplasi som kan påvises som en distinkt kul, knute eller fortykkelse. Tumor betyr kul, knute eller fortykkelse og kan skyldes mange ulike prosesser hvorav neoplasi (svulst) er én. I klinisk praksis bruker man ofte tumor, svulst og neoplasi om hverandre. Betegnelsene kan imidlertid også brukes for å synliggjøre nivå av presisjon i diagnosen under en utredning av en mulig svulst (neoplasi).

Prinsipielt er det to typer neoplasier: godartede (benigne) og ondartede (maligne). Kreft er synonymt med ondartet neoplasi. En godartet svulst (neoplasi) er en lokalisert vevsknute som vokser autonomt, relativt langsomt og ekspansivt. Ved denne veksten skyver svulsten på det normale omgivende vevet, uten å vokse inn i det. Trykket fra den voksende cellekulen fører ofte til at det dannes en brem av bindevev rundt den, som en glatt, avgrensende kapsel. En godartet svulst vil klinisk bare kunne føre til alvorlige komplikasjoner dersom den trykker på og klemmer inne normalt vev, som f.eks en godartet svulst innenfor hjerneskallen. Noen eksempler er lipom (godartet svulst i fettvev, oftest i underhuden), leiomyom (godartet svulst i glatt muskulatur, f.eks. i livmorveggen) og adenom (godartet svulst i kjertelvev, f.eks. i spyttkjertlene).

En kreftsvulst, dvs. en ondartet svulst, vil derimot ofte ikke respektere naturlige grenser. Den vil tvert imot vokse utover disse og inn i nabovev og naboorganer, dvs. infiltrere i det omgivende normalvevet. Kjenner man på en slik svulst, er den derfor oftest ujevn og knudrete, ikke glatt og velavgrenset. I tillegg har cellene i en kreftsvulst (kreftcellene) også ofte evne til å vokse gjennom veggene i blod og lymfekar og andre avgrensende cellelag slik at kreftcellene kan spres og vokse opp på nye steder i kroppen, til dels langt fra stedet der kreftsvulsten oppstod. Denne spredningsprosessen kalles metastasering, og de nye svulstene som vokser opp, kalles metastaser. Man kaller også metastasene for sekundær kreft (sekundærsvulster) og utgangssvulsten for primærkreft (primærsvulsten). Ved mikroskopisk undersøkelse vil cellebildet være det samme i metastasene som i primærkreften, noe man f.eks. benytter seg av diagnostisk for å si om en svulst hos en pasient er en metastase eller en primærsvulst.

Man skiller mellom forskjellige grupper ondartede svulster, noe som til dels har betydning for valg av behandling. De som oppstår i epitelvev som hud eller slimhinner i f.eks mage-tarm-kanalen, luftveiene eller urinveiene, kalles med en samlebetegnelse for karsinomer. Betegnelsen kan også benyttes som et suffiks til spesielle typer karsinomer, f.eks. adenokarsinom (kreft i kjertelepitel) og plateepitelkarsinom (kreft i plateepitel). Ondartede svulster som utgår fra binde- og støttevev (mesenkym), kalles med en samlebetegnelse for sarkomer. Sarkom benyttes også som et suffiks til ulike mesenkymale krefttyper, f.eks. liposarkom (ondartet svulst i fettvev), leiomyosarkom (ondartet svulst i glatt muskulatur, f.eks. i livmorveggen) og osteosarkom (ondartet svulst i benvev). Fra bloddannende celler kan to typer neoplasier oppstå. Leukemier oppstår i celler i benmargen, og de neoplastiske cellene (kreftcellene) vil finnes i blodet. Lymfomer oppstår i lymfeknuter eller annet lymfatisk vev. Maligne lymfomer viser seg oftest klinisk som en kul eller knute, men pasientene kan stundom også ha kreftceller i blodet (leukemisering). Svulster som oppstår i umodne celler, får ofte suffikset -blastom, f.eks. retinoblastom (ondartet svulst i netthinnen i øyet) og nevroblastom (ondartet svulst i perifert nervevev).

Man kan også rent deskriptivt angi hvilket organ kreftsvulsten befinner seg i, f.eks. leverkreft, lungekreft, hjernesvulst og hudkreft.

Normalt holder celler og vev hverandre i likevekt i kroppen ved hjelp av kompliserte reguleringsmekanismer som kun delvis er kjent. Dersom det er økt behov for celler, vil celledeling i de fleste vev øke til behovet er dekket, for så å avta igjen. I svulster er denne likevekten forstyrret, og cellene vokser autonomt, dvs. selvstendig, uten å bli stoppet av reguleringsmekanismene.

Den sykelige forandringen er i arvestoffet (DNA) i kjernen til kreftcellene og involverer på ulik måte vekstkontrollgenene. Genmutasjoner synes viktige både i initiering og progresjon av neoplasier. De sykelige forandringene kan være i form av tap av arvestoff (delesjon), unormal økning av arvestoff (amplifikasjon) eller rearrangering av arvestoff (translokasjon). Forandringene kan være store, endog med tap av hele kromosomer, eller små, som punktmutasjoner. Noen av disse forandringene kan være medfødte, og de vil da kunne gi (arvelig) kreft i relativt ung alder. De fleste av genforandringene skyldes imidlertid en summasjon av ulik ervervet skade (mutasjoner) i kritiske områder av arvestoffet. Grovt sett kan årsakene til disse mutasjonene deles inn i ytre faktorer (virus, kjemiske stoffer i miljøet, stråling) og pasientavhengige faktorer (genetiske og aldersrelaterte, fysiologiske).

Noen kreftsvulster utvikler seg gradvis over tid gjennom ulike former for kreftforstadier (preneoplasier eller prekankroser). Påvises slike forandringer, vil pasienten ha en økt risiko for å utvikle kreft, og risikoen øker jo mer alvorlig kjerneforandringene i forstadiet er. Påvises alvorlige kreftforstadier, vil man oftest anbefale pasienten å fjerne det aktuelle vevsområdet, f.eks. operere bort livmorhalsen.

Godartede svulster Ondartede svulster (kreft)
Vekst Langsom, ekspansiv Hurtig, infiltrerende
(komprimerer omgivende vev, slik at det blir en slags glatt kapsel) (vokser inn i omgivende vev, slik at avgrensingen blir ujevn, ruglete)
Spredning
(metastasering) +
Residiv
(ny svulst på samme sted hvis ikke den opprinnelige svulsten er fjernet fullstendig) + +

Dette er tommelfingerregler. En del svulsttyper avviker fra disse hovedreglene.

Forekomsten av kreft angis vanligvis som krefthyppighet, insidens, dvs. antall nye krefttilfeller i løpet av ett år i en nærmere spesifisert befolkning. Ofte angis krefthyppighet i form av aldersjustert insidens, eventuelt som aldersjusterte insidensrater (insidens justert etter sammensetningen av verdens standardbefolkning).

Kreftregisteret mottar meldinger om alle nye krefttilfeller i Norge, og denne registreringen danner grunnlag for den oversikt vi har om kreftforekomsten her i landet.

I 2004 fikk 24 434 personer kreft i Norge, 12 919 menn og 11 515 kvinner, noe som gir en årlig insidens på 3,3 krefttilfeller per 1000 menn og 2,8 krefttilfeller per 1000 kvinner. Prostatakreft er den hyppigste kreftform hos menn og utgjør 15,6 % av alle krefttilfeller og 29,6 % av all kreft hos menn. Hos kvinner er brystkreft den hyppigste kreftform. Brystkreft utgjør 11,3 % av alle krefttilfeller og 23,9 % av all kreft hos kvinner.

I 1993–97 ble det i gjennomsnitt registrert 19 400 nye krefttilfeller per år i Norge. Krefthyppigheten tiltar med økende alder, og over 90 % av alle nye krefttilfeller oppstår hos personer over 50 år. Flere eldre og en viss økning av totalbefolkningen forklarer mye av økningen i denne tiårsperioden. En reell økning i aldersjusterte insidensrater forekommer også for noen kreftformer. Hudkreft (utenom malignt melanom og basalcellekarsinom) har hatt en økning på 280 % fra 1954–58 til 2000–04. Insidensraten av lungekreft hos kvinner har økt med 708 % hos kvinner og med 255 % hos menn i samme periode. Forekomsten av magekreft er redusert både hos menn og kvinner. Fra 1960-årene er forekomsten av magekreft mer enn halvert.

Prognosene tyder på en fortsatt økning i kreftforekomsten i Norge i årene som kommer. Fra 1993–2007 til 2018–20 forventes det en økning på 42 % i antall nye krefttilfeller hos menn og 36 % hos kvinner.

Kreftforekomsten varierer mellom de ulike fylker. Kreft forekommer hyppigere i de sørlige enn i de nordlige deler av landet. Oslo, Agder-fylkene, Vestfold, Rogaland og Hordaland har 10–20 % høyere krefthyppighet enn Finnmark, Troms, Nordland, Sogn og Fjordane og Oppland.

Prevalensen av kreft, dvs. antall personer som på et gitt tidspunkt har en kreftsykdom, er også av interesse. Per 31. desember 2004 levde det 173 802 norske menn og kvinner etter en tidligere kreftdiagnose. Omkring 125 000 personer levde med en kreftdiagnose ved utgangen av 1995. Omkring 10 000 mennesker dør årlig av kreft i Norge, dette antallet holder seg nokså konstant, til tross for økning av antall nye tilfeller.

De ulike kreftformene kan utvikle seg svært forskjellig fra pasient til pasient, men fellesnevneren er ukontrollert celletilvekst. Kreftcellene respekterer ikke de signalene som normalt sikrer at antallet celler, deres funksjon og lokalisering er tilpasset organismens overordnede behov. De kliniske ytringsformene av kreft gjenspeiler slike avvik fra det velorganiserte samfunn av celler som kroppens normale funksjon er avhengig av.

Økt antall kreftceller gir opphav til dannelse av svulster, som er mer eller mindre kompakte opphopninger av kreftceller. Grovt sett kan man regne at det er minst en milliard celler for hvert gram vev. Diameteren av en svulst på ett gram er bare ca. 1,2 cm. Kreftcellene induserer vekst av unormale blodårer inn i svulsten for å gi den ernæring, og det dannes annet støttevev for kreftcellene. Svulsten vil etter hvert fortrenge det normale vevet omkring, og ikke sjelden destrueres nabovevet på grunn av kreftsvulsten.

De farligste kliniske effektene av kreft skyldes ofte at kreftceller river seg løs og infiltrerer vevene omkring primærsvulsten, eller seiler med lymfestrøm eller blodstrøm til andre organer hvor den kan gi vekst av metastaser (spredning). Etter hvert vil primærsvulsten og/eller metastasene skade viktige organer på grunn av trykk, fortrengning og redusert blodforsyning.

De kliniske virkningene av kreftsykdommen avhenger helt av svulstens størrelse, veksthastighet og lokalisering og hvor godt vevet omkring kan tilpasse seg veksten. En relativt langsomtvoksende kreftsvulst perifert i lungevevet gir ofte symptomer først når den er blitt på over et kilo, dvs. på tusen milliarder kreftceller, mens en svulst på stemmebåndet kan gi symptomer i form av heshet og irritasjon når den er noen millimeter stor. En kreftsvulst som vokser i dekkepitelet i hule organer, som en bronkiegren, i spiserør eller tarm, stopper etter hvert den normale passasjen og gir tungpustethet, svelgvansker eller forstoppelse.

Ved trykk på vevene omkring svulsten oppstår det ofte smerte, særlig hvis vevet er uelastisk – som benvev – eller intrakranielt. Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i forbausende grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir mange centimeter stor. Svulstvevet er ofte mer kompakt enn normalvevet, og pasienten kan kjenne dette som en fast klump, f.eks. i brystkjertelen, eller som en hevelse i eller under huden.

En kreftsvulst eroderer ofte tilgrensende naturlige overflater som hud eller dekkepitel, og blodkarene i svulsten har lett for å blø. Dette medfører ofte sårdannelse og blødning fra kreftsvulster i hud, mage-tarm, luftveier eller urinveier.

Endret funksjon i svulstvevet gir symptomer både på grunn av nedsatt organfunksjon og/eller ved at svulsten sender ut kjemiske forbindelser som påvirker andre organer, f.eks. unormal hormonproduksjon eller induksjon av cytokiner som gir lokal smerte, feber og redusert allmenntilstand. Ikke sjelden reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.

Når en kreftpasient dør av sykdommen, skyldes dette ofte en kombinasjon av redusert organfunksjon (lungesvikt, leversvikt, hjerneskade osv.) på grunn av slik spredning, og/eller generell svekkelse fordi veksten av kreftceller tapper organismen for viktige næringsemner, eller fordi immunsystemet bruker mye av sin kapasitet til forgjeves reaksjon mot kreftsykdommen. Disse forholdene kan ved langtkommet kreftsykdom sjelden hindres ved optimal næringstilførsel. Tvert imot vokser kreftcellene ofte enda raskere ved ekstra tilførsel av vitaminer og andre faktorer, som kan være mer nødvendig for vekst av kreftcellene enn for kroppens normale celler. Man kan også se eksempler på at kreftcellene stimuleres til vekst ved angrep fra immunceller.

Symptomene varierer mye fra pasient til pasient, etter hvilke organer som er angrepet, og etter hvilken utviklingsfase kreftsvulsten er i. Rent generelt bør man være oppmerksom på følgende symptomer og tegn som kan skyldes kreftutvikling, og søke medisinsk vurdering:

  1. Tilvekst av kuler eller klumper i kroppen, uansett organ.
  2. Ethvert sår som ikke vil gro etter vanlig tid.
  3. Blod eller slim i avføringen, tydelig endring av avføringsmønsteret, særlig ved stadig veksling mellom forstoppelse og løs, misfarget avføring.
  4. Blod i urinen (hematuri), særlig alarmerende hos menn.
  5. Blodig utflod mellom menstruasjonsfasene.
  6. Kronisk hoste eller heshet, eventuelt blod i oppspytt, særlig hos røykere.
  7. Blødninger fra slimhinnene i munnhule eller nese, svelgvansker.
  8. Uventet vekttap, påfallende slapphet eller langvarig feber.
  9. Tydelige forandringer i føflekker, andre flekker eller vorter i huden. Man skal særlig være oppmerksom på vekst, sårdannelse eller fargeforandringer i tidligere brunpigmenterte flekker.
  10. Opptreden av smerter varierer meget. Av og til er plager på grunn av spredning til andre organer det første tegnet på kreftsykdom. F.eks. kan påfallende ryggsmerter hos en ung mann skyldes spredning til lymfeknuter på bakre bukvegg fra en liten kreftsvulst i testikkel, eller hos eldre menn spredning til selve ryggsøylen fra prostatakreft som ikke har gitt lokale symptomer fra primærsvulsten. For pasienter med kjent kreftsykdom kan det være nyttig å sette seg inn i hvilke symptomer man kan forvente hvis det kommer tilbakefall eller spredning av kreftsykdommen.

Diagnostikk av kreft varierer fra få og enkle til svært kompliserte prosedyrer, avhengig av bl.a. hvilke organer som er affiserte, og type, størrelse og utbredelse av svulsten. Mikroskopisk undersøkelse av representativ vevsprøve fra primærsvulst eller eventuelle metastaser og fra benmarg og blod ved leukemi er i praksis alltid avgjørende for å stille sikker kreftdiagnose og for å bestemme krefttype. Kreftcellene er unormale både i utseende og funksjon. Kjernene inneholder oftest for mye arvemateriale (DNA), og det er organisert på en unormal måte. Dette gjør at kreftceller i mikroskopet ofte har større og mørkere fargete kjerner enn normale celler, og kjernene har ofte en unormal form. Mikroskopisk kreftdiagnostikk bygger på at man ser disse forandringene i cellekjernene, enten i celleutstryk (cytologiske prøver) eller i snitt fra vev (biopsier). Typebestemmelsen av kreftsvulsten gjøres ved undersøkelse av cytoplasma og vekstmønster. I tillegg til vanlig morfologisk undersøkelse benyttes ofte immunhistokjemisk, elektronmikroskopisk og molekylærpatologisk (in situ hybridisering) supplementsdiagnostikk for sikker typebestemmelse og vurderinger med hensyn til prognose. Ved enkelte krefttyper kan man også ha god nytte av spesielle blodprøver for primær diagnose eller etterkontroll, men det finnes ingen blodprøve som alltid slår ut ved enhver kreftsykdom eller ved tilbakefall.

Ved mange kreftsykdommer er det svært viktig å undersøke om det er tegn til spredning før behandlingen settes i gang eller fullføres. Dette vil innebære en grundig klinisk undersøkelse av de områdene hvor man vet spredning ofte forekommer ved den aktuelle kreftsykdommen, samt røntgenundersøkelse av lunger, enkle blodprøver som kan slå ut ved spredning til lever, og eventuelt mer omfattende spesialundersøkelse av organer med ultralydapparat, computertomografi (CT), magnetresonans (MR) eller endoskopi. I 5–10 % av alle krefttilfeller finner man ikke noen sikker typediagnose eller sikkert utgangspunkt for svulsten, tross iherdig utredning. Man kan eksempelvis måtte konkludere med at det er en levermetastase fra adenokarsinom, ukjent primærtumor. Ved utredning av slike uklare krefttilfeller legges ofte hovedvekten på å avklare om primærsvulsten kan være av en type hvor god behandling finnes selv om spredning foreligger.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.