De ulike kreftformene kan utvikle seg svært forskjellig fra pasient til pasient, men fellesnevneren er ukontrollert celletilvekst. Kreftcellene respekterer ikke de signalene som normalt sikrer at antallet celler, deres funksjon og lokalisering er tilpasset organismens overordnede behov. De kliniske ytringsformene av kreft gjenspeiler slike avvik fra det velorganiserte samfunn av celler som kroppens normale funksjon er avhengig av.
Økt antall kreftceller gir opphav til dannelse av svulster, som er mer eller mindre kompakte opphopninger av kreftceller. Grovt sett kan man regne at det er minst en milliard celler for hvert gram vev. Diameteren av en svulst på ett gram er bare ca. 1,2 cm. Kreftcellene induserer vekst av unormale blodårer inn i svulsten for å gi den ernæring, og det dannes annet støttevev for kreftcellene. Svulsten vil etter hvert fortrenge det normale vevet omkring, og ikke sjelden destrueres nabovevet på grunn av kreftsvulsten.
De farligste kliniske effektene av kreft skyldes ofte at kreftceller river seg løs og infiltrerer vevene omkring primærsvulsten, eller seiler med lymfestrøm eller blodstrøm til andre organer hvor den kan gi vekst av metastaser (spredning). Etter hvert vil primærsvulsten eller metastasene skade viktige organer på grunn av trykk, fortrengning og redusert blodforsyning.
De kliniske virkningene av kreftsykdommen avhenger helt av svulstens størrelse, veksthastighet og lokalisering og hvor godt vevet omkring kan tilpasse seg veksten. En relativt langsomtvoksende kreftsvulst perifert i lungevevet gir ofte symptomer først når den er blitt på over et kilo, som vil si på tusen milliarder kreftceller, mens en svulst på stemmebåndet kan gi symptomer i form av heshet og irritasjon når den er noen millimeter stor. En kreftsvulst som vokser i dekkepitelet i hule organer, som en bronkiegren, i spiserør eller tarm, stopper etter hvert den normale passasjen og gir tungpustethet, svelgvansker eller forstoppelse.
Ved trykk på vevene omkring svulsten oppstår det ofte smerte, særlig hvis vevet er uelastisk – som benvev – eller intrakranielt. Ved langsom vekst av svulsten kan vevet omkring tilpasse seg i forbausende grad, og symptomer oppstår først når svulsten blir mange centimeter stor. Svulstvevet er ofte mer kompakt enn normalvevet, og pasienten kan kjenne dette som en fast klump, for eksempel i brystkjertelen, eller som en hevelse i eller under huden.
En kreftsvulst eroderer ofte tilgrensende naturlige overflater som hud eller dekkepitel, og blodkarene i svulsten har lett for å blø. Dette medfører ofte sårdannelse og blødning fra kreftsvulster i hud, mage-tarm, luftveier eller urinveier.
Endret funksjon i svulstvevet gir symptomer både på grunn av nedsatt organfunksjon og/eller ved at svulsten sender ut kjemiske forbindelser som påvirker andre organer, for eksempel unormal hormonproduksjon eller induksjon av cytokiner som gir lokal smerte, feber og redusert allmenntilstand. Ikke sjelden reagerer også kroppens immunsystem mot svulsten og gir lokale eller generelle betennelsessymptomer.
Når en kreftpasient dør av sykdommen, skyldes dette ofte en kombinasjon av redusert organfunksjon, som lungesvikt, leversvikt og hjerneskade, på grunn av slik spredning, og/eller generell svekkelse. Det kan være fordi veksten av kreftceller tapper organismen for viktige næringsemner, eller fordi immunsystemet bruker mye av sin kapasitet til forgjeves reaksjon mot kreftsykdommen. Disse forholdene kan ved langtkommet kreftsykdom sjelden hindres ved optimal næringstilførsel. Tvert imot vokser kreftcellene ofte enda raskere ved ekstra tilførsel av vitaminer og andre faktorer, som kan være mer nødvendig for vekst av kreftcellene enn for kroppens normale celler. Man kan også se eksempler på at kreftcellene stimuleres til vekst ved angrep fra immunceller.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.