Tvangsmidler, midler som anvendes mot en persons vilje.

Betegnelsen brukes vanligvis om tiltak som iverksettes overfor alvorlig psykisk syke personer for å hindre at de skal lide overlast eller skade seg selv eller andre. Tvungen medikasjon (i de fleste tilfeller nevroleptika) for at man skal få kontroll over psykotisk symptomatologi og atferd så vel som bruk av belte eller tvangstrøye for å hindre skade på pasienten selv eller andre, er eksempler på tvangsmidler.

Tvangsmidler kan kun brukes i helt spesielle situasjoner, de er nøye regulert og krever spesielle tiltak. Det finnes imidlertid personer som er så aggressive at de representerer en fare både for seg selv og eventuelt også for andre. I slike tilfeller kan tvangsmidler være påkrevet.

Valg av tvangsmiddel vil avhenge av mange forhold. Det finnes også personer med alvorlige psykiske lidelser som foretrekker mekaniske midler fremfor legemidler. Forhold som stor plass for pasientene, god bemanning, klarhet i regler og struktur så vel som vakre omgivelser reduserer aggresjon og dermed også behovet for tvangsmidler, likevel uten at det forsvinner helt.

Bruken av tvangsmidler nedtegnes i en egen protokoll, og står under oppsyn av kontrollkommisjonen.

Se også psykisk helsevern.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.