Ubevissthet, kunnskap, forståelse eller psykologiske prosesser som antas å være til stede og prege en persons tenkning og atferd uten at personen på noe tidspunkt er det bevisst. I hvilken grad det overhodet finnes noe ubevisst, er vitenskapelig omstridt, og det berører diskusjonen om hva man dypest sett vet i forhold til hva man tilsynelatende vet.

På 1700-tallet ble sjelslivet forstått som et samspill av forestillinger. Enkelte forestillinger var imidlertid ervervet på grunnlag av så svake sansestimuli at de ble oppfattet som under terskelen for hva som kunne oppfattes (såkalte subliminale stimuli). Innenfor denne forståelsen følger det ubevisste samme lover som det bevisste, dvs. det man er klar over. Forskjellene mellom bevisst og ubevisst var rent kvantitative.

I den romantiske perioden under første halvdel av 1800-tallet ble det innført et kvalitativt skille mellom ubevisst (av ty. das Unbewusste) og bevisst. Egen viten om at man sanser og husker (refleksjon) ble satt i motsetning til manglende viten (automatisert viten, viten bortenfor det som kan erkjennes). Det ubevisste ble knyttet opp mot utviklingskrefter og naturkrefter som var til stede og påvirket menneskets sjel, samtidig som disse kreftene overgikk det enkelte menneskes bevisste tanke og vilje.

Oppdagelsen av at man ved å snevre inn en persons oppmerksomhet kunne endre personens bevissthet om f.eks. instruksjoner (hypnose), og at man gjennom denne endrede bevissthetstilstanden også kunne få personen til å «huske» tilsynelatende glemte hendelser eller forhold, gav støtet til en sterk fornyet interesse for det såkalt ubevisste. Hypnose ble nå hovedveien til et skjult indre liv, det ubevisste.

Sigmund Freud mente å påvise at man kunne nå frem til den samme forståelsen ved hjelp at innskrenkning av sansestimuli (jf. at man under psykoanalyse ligger på en benk med legen bak seg, slik at denne ikke kan sees) samtidig som personen oppfordres til å la tankene flyte fritt (fri assosiasjon). Ved slike teknikker ble det ubevisste (eller det underbevisste som det også ble kalt mot slutten av 1800-tallet) brakt frem i bevisstheten. Studier av drømmer og personer i endrede bevissthetstilstander (f.eks. ekstase, transe) ble også brukt som indikasjoner på at det forelå ubevisste psykologiske krefter og prosesser som preget tanker, følelser og atferd.

Opprinnelig antok man at det var traumatiske hendelser som førte til at noe ble ubevisst, men Freud la også vekt på psykologiske forhold som f.eks. behov for forkledning eller full tildekning av forbudte eller sosialt uakseptable ønsker (fortrengning, benekting). Dette førte til en teori om det bevisste og det ubevisste system i personligheten, og psykoanalysen ble «vitenskapen om det ubevisste».

Det er i dag uenighet om det overhodet finnes noe som er ubevisst i ordets egentlige forstand. Innen darwinistisk psykologi forstås både bevisste og ubevisste mekanismer og prosesser som fenomener formet ut fra utvikling og miljøforhold. For eksempel kan utviklingen føre til at visse typer atferd (f.eks. aggresjon) i større grad enn før blir forenlig med overlevelse og suksess. Dermed blir denne typen atferd også hyppigere enn tidligere. Det trengs ikke noen teori om dynamiske personlige motiver og krefter innenfor et bevisst–ubevisst spekter for å forklare dette, slik psykoanalysen vil mene. Ubehagelige følelser som oppstår i en tilsynelatende meningsløs situasjon, kan også rett og slett være genetisk programmerte reaksjoner som har vært adekvate tidligere i menneskets utvikling, men som i vår tid blir uhensiktsmessige og som derfor oppleves som uforståelige og ubehagelige, eventuelt også som skremmende, når de oppstår. Sansepsykologiske (persepsjonspsykologiske) eksperimenter har også vært tolket som indikasjon på at tilsynelatende ubevisst (subliminal) sansning mer kan handle om informasjonsbearbeiding i gråsonen mellom objektiv og subjektiv terskel. Likevel brukes begrepet ubevisst fortsatt i dagligtale hos de fleste mer eller mindre tilsvarende Freuds teorier.

Begrepet underbevissthet ble opprinnelig brukt synonymt med ubevissthet. Underbevissthet har imidlertid senere blitt brukt i betydningen kunnskap eller forståelse som man besitter, eller psykologiske prosesser som man utfører, uten at man til daglig er klar over eller oppmerksom på denne kunnskapen, forståelsen eller disse prosessene. I denne betydningen skilles underbevissthet fra bevissthet i betydningen kunnskap, forståelse eller prosesser som man til enhver tid er klar over, og ubevissthet, dvs. det som man overhodet ikke har tilgang til av indre psykisk liv. Andre bruker begrepet førbevissthet (prebevissthet) synonymt med betydningen kunnskap eller forståelse som man besitter, eller psykologiske prosesser som man utfører, uten at man til daglig er klar over eller oppmerksom på denne kunnskapen, forståelsen eller disse prosessene. Det førbevisste blir fenomener (tanker, ideer) som lett kan gjøres bevisste.

Innen biologisk medisin brukes begrepet bevisst vanligst i betydningen våken og oppmerksom. Denne bruken skiller seg noe fra den psykologiske betydningen av begrepet der medviten, dvs. evne til å reflektere over eget indre liv, står sentralt. I biologisk medisin brukes begrepet bevisstløs (se bevisstløshet) i motsetning til bevissthet.

I rettspsykiatrien brukes begrepet bevisstløs f.eks. om den tilstanden en person kan være i under påvirkning av rusmidler eller som en konsekvens av hodeskade eller hjernesykdom.

Foreslå endring

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.